Islam

Radikaliseringen, miljø og moskeer

Radikaliseringen av unge muslimer i Norge er nå så åpenbar at ingen lenger kan benekte ekstremiseringen, samtidig er det en del aktører som har forklaringsproblem ut fra tidligere og dagsaktuelle uttalelser, som Audun Lysbakkens påstand i fjor om at ”islamister er like marginale som de høyreekstreme er i det kristne miljøet, og nå en konvertitts påstand om potensiell sammenheng mellom niqabforbud i videregående skole og jihadreise til Syria. Men ingen vil snakke om elefanten i rommet: islam som spres fra moskeer i Norge.

Audun Lysbakken ga seg selv et uoverkommelig forklaringsproblem da han i Dagbladet 6.november i fjor kom med allerede siterte påstand. Det interessante er ikke kun hvor fantasien (ønsketenkningen?) kom fra, men at media ikke gadd å be om en oppklaring. Temaet er jo ganske alvorlig, ikke sant?

Nå som to søstre født i Somalia skal ha dratt på jihad, destinasjon Syria, er den ene eksperten etter den andre amatøren på banen for å forklare oss hvorfor de unge radikaliseres.  Til sistnevnte kategori først: Linda Alzaghari i Minotenk mener søstrene ”kan ha følt seg fremmedgjort”.

– Jentene føler seg muligens fremmedgjort og har stukket av. Det er mulig vi har gjort oss en bjørnetjeneste med niqab-forbudet i Akershus. Unge mennesker som har vokst opp i Norge er veldig rettighetsbevisste, sier Linda Alzaghari.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Alzaghari har flere spesielle tanker, som denne:

Det er ikke rart man blir radikal av å se de groteske bildene (drap av sivile i Syria, min merknad).

Altså: å se foto av elendighet, vold og drap, fører til at man blir parat til selv å drepe, er logikken. Kan logikken overføres til andre grupper, som kristne som daglig vitner groteske overgrep, drap og fordrivelse av kristne minoriteter i den islamdominerte verden? Neppe, og heldigvis.

Alzaghari har mer på lager:

Jeg antar at det er miljøer i utlandet som har gitt dem ideen, og ikke miljøer her i Norge, som er imot at kvinner skal reise inn i krigsområder alene.

Aha! Miljøene er imot at kvinner reiser alene, men ikke sammen med…? Miljøene er ikke imot at menn reiser alene?

Hvilke miljø, forresten? Er det miljøet/miljøene i moskeen som Alzaghari er medlem av, den som ledes av Qaradawi-beundreren Basim Ghozlan, altså Rabitamoskeen til Det islamske forbundet? Samme Ghozlan er jo også opptatt av at man ikke må kritisere ekstremister som reiser til Syria

De må for eksempel ikke kritiseres for at de vil sloss mot Assads styrker i Syria. Det er jo en bra sak.

Mens vi venter på svar på hvilke miljøer dette handler om, så kan vi ta for oss en siste uttalelse fra Alzaghari. Hun kjenner flere jenter som har prøvd å komme seg inn i Syria.

Hun kjenner flere som ikke har kommet seg inn i landet.

Litt spesielt å være tett på jihadister, eller er det ikke så spesielt, all den tid man tilhører miljøet/miljøene i Rabitamoskeen?

Nettopp ekstremisme fra imamer og hatpredikanter påpekes fra demokratisk syrisk hold, det vil si syrere i Europa som støtter en demokratisk frigjøring av opprinnelseslandet sitt. Det stilles spørsmål ved hvorfor Europa tillater så mange ekstreme imamer å operere fritt og manipulere unge, som nå strømmer til Syria for å kjempe for et religiøst diktatur.

Petter Nesser ved Forsvarets forskningsinstitutt, vil heller ikke ta i ubehaget: ideologi som presenteres i våre moskeer. Her er Nessers forklaring på hva som ligger til grunn for radikaliseringen:

  • En intellektuell prosess hvor personer blir påvirket av politiske og religiøse tekster kalles for en ideologisk radikalisering.
  • Sosial misnøye skapt av at personer kan være i en vanskelig livssituasjon eller i en krise. Problemer med narkotika, kriminalitet eller andre forhold som gjør at personer trenger en endring i livet og komme seg ut av en vanskelig livssituasjon og søker mot et meningsfylt sosialt eller politisk prosjekt eller organiserte ekstreme miljøer.
  • Mange blir rekruttert inn i ekstreme miljøer gjennom vennskap eller slektskap med personer på innsiden. Folk som rekrutteres på denne måten har ikke nødvendigvis sosiale eller politiske motivasjoner for å bli med.
  • Et fellestrekk er at radikaliseringsprosesser gjerne settes i gang av skjellsettende opplevelser eller «moralsk sjokk» som åpner sinnet for nye verdensforståelser eller fiendebilder. Bilder av brutale overgrep mot sivile i konfliktområder kan skape dette. Personer som opplever et moralsk sjokk er sårbare for å bli rekruttert inn i ekstreme miljøer.

Som venstrepolitiker Abid Raja sa det i fjor så fikk han hat mot andre inn med morsmelken endog det å drepe dem som krenker islamstifteren Muhammed, og at en god del av denne melken flyter i moskeene. Slikt kan man vel bli voldsradikal av, vil jeg anta.

Likeledes at islam er sentrert rundt lovverk, eller som samme Raja har sagt det: islamsk lære (er) først og fremst lovforståelse.”  og at dette lovverket også inkluderer jihad (jamfør eksempelvis sverdversene i koranen), ligger ganske åpent i dagen. Hver eneste predikant Islam Net henter til Norge, messer om sharia, sharia, sharia, nettopp med utgangspunkt i de ”hellige” tekstene. Men hvem tør ta fatt i elefanten i rommet? Ikke media/redaktører/kommentatorer/journalister, ikke utpekte eksperter som Nesser eller amatører på innsiden som Minotenks leder.  Hvem vil vel ta sjansen på å bli utpekt som fobisk?

Selvsagt vil radikaliseringen fortsette, og det antakelig med økt styrke. Det er en snøball som har begynt å rulle. Politikere og akademia valgte fra dag 1 å ta på islam med silkehansker, eller kanskje riktigere: å manipulere oss andre til å tro at islam er uskyldsren og kidnappet av mørke krefter. Som da Gahr Støre i fjor sa at islam må ”frikobles” fra ekstremisme.

Men hvordan gjøre det når bildet nesten unisont er motsatt? Ja, de ekstreme som selv er villige til å begå vold er nok få. De som arbeider intenst for å omvelte samfunnet ideologisk, er imidlertid svært mange. I Norge et ukjent antall tusener, som øker i omfang. Det er jo bare å sjekke ideologien til sentrale moskeer, moskeer som også de voldelige elementene frekventerer, og bånd mellom personer og grupper.

Eksempelvis Islamic Cultural Centre (ICC), med 3500 medlemmer, der Arfan Bhatti er observert i bønn. ICC er en filial av bevegelsen Jamaat-i-Islami som i Pakistan er ansett som ekstrem. Jamaat-i-Islami er stiftet av en av forrige århundrets fremste sunniislamister, Maulana Maududi, mannen som fikk sin drøm oppfylt da det pakistanske lovverket ble islamisert og blant annet den barbariske blasfemiloven så dagens lys. Så har vi Tawfiiq Islamsk Senter med 5400 medlemmer, med utspring i den somaliske befolkningen. Her har det vært uttrykt bred støtte til de voldelige salafistene i Al-Shabab. (Men etter Werstgate-terroren har en del kommet på bedre tanker?)

Antakelig viktigere: Generalsekretæren i paraplyorganisasjonen Islamsk Råd, Mehtab Afsar, var talsmann i Minhaj ul-Quran i en årrekke, der han er aktiv i styret i dag. Stifteren og lederen for denne verdensomspennende bevegelsen, Tahir ul Qadri, promoterer klassiske sharialover. De 3000 medlemmene i Norge fortelles blant annet følgende av Qadri om kritikk av islams profet: ” … de som åpner munnen; muslim, jøde, kristen, vantro, mann eller kvinne vil bli henrettet som en hund!”

Qadri besøkte København i fjor for å promotere budskap om at terror visstnok er forbudt i henhold til islam. Islamsk Råds Afsar var til stede på seansen, det samme var Den norske kirken etter invitasjon fra Afsar. Oppholdet til Qadri ble en veritabel politisk skandale da han ble avkledd som den ekstremisten han er, blant annet som hovedarkitekten av Pakistans blasfemilov.

Eksemplet Qadri vitner om den uholdbare tilstanden vi har hatt i debatten om radikalisering av unge sjeler som avviser frihetsverdiene og bøyer hodet ned i ”hellige” shariatekster. Politikere flest ser heller ikke ut til å forstå at islam og kristendommen er to ulike størrelser. Som allerede påpekt: islam er mer juss og derav politikk, enn teologi. Også derfor har man alle disse spørsmål-og-svar-nettsidene, som imam.no og islam.no, der lærde svarer på hva som er halal og haram, tillatt og forbudt, i henhold til sharia. På førstnevnte opererer Abo Barirah, også kalt Imam Sandnes. Han tilhører gruppen Al-Hidayah. En profil, Aisha, spør om man som muslim må støtte dødsstraff (eksempelvis ved sex utenfor ekteskap). Svaret er dette: ”Stemmer!!! Å benekte et vers i koranen er å benekte alle vers.”

Al-Hidayah er ungdomsforumet til Minhaj.

På Skup-konferansen i 2010 intervjuet Anne Lindmo Arfan Bhatti, som hadde med seg sin mentor Qamar Ali.

Ali leder Al-Hidayah.

Qamar Ali er også seniormedlem på islam.no, som drives av Basim Ghozlan, forstander av moskeen Det islamske forbundet med 2500 medlemmer. Ghozlans fremste ideolog er Yusuf al-Qaradawi, som blant annet er kjent for å ville fullføre Hitlers Holocaust.

Slik kan man fortsette å koble islamistene sammen i nettverk. De snor seg som fisken i vannet. Og hvem som konkret ender opp med våpen i hånden, er det ikke nødvendigvis lett å spå. Men at unge sjeler, som typisk ikke har en god tilhørighetsfølelse til Norge, og ditto har islam som den sterkeste identiteten, er mer sårbare enn godt voksne islamister, er det nok liten tvil om.