Integrering og integreringspolitikk

Prosessen fra kjøkkenbordet til Syria

Radikaliseringen starter i hjemmet. Det handler om hvilke holdninger foreldre serverer barna. Det handler om vold, også kalt oppdragervold, ekstrem vold, og seksuelle overgrep. Barns hjerner kommer i alarmberedskap. Det handler også om å stenge barna ute fra aktiviteter med andre barn – som å nekte dem å delta i bursdagsfeiringer. Barnevernet i Søndre Nordstrand besitter antakelig den fremste ekspertisen i landet på feltet innen sin stand.

Det var en fornøyelse og lettelse å lytte til Hege Hansen og Linda Nymann i ungdomsteamet til barnevernet i Søndre Nordstrand i Oslo på radikaliseringskonferansen i går i regi av regjeringen. Det var ingen tvil: de kunne temaet, de hadde erfaring og kompetanse.

La det være klart med en gang: Hansen og Nymann jobber med ungdom som kan falle i radikaliseringens grep enten det handler om politisk venstre- eller høyreekstremisme, eller det handler om religionsideologisk ytterlighet, islamisme. Vi vet dog hva som er mest utbredt, og hvilke ungdommer som utgjør en betydelig andel av den unge befolkningen i Søndre Nordstrand.

Så hvem faller i radikaliseringens grep? Det er som nevnt punktene innledningsvis om holdninger og vold, fortalte Nymann og Hansen. Andre typiske kjennetegn er dårlige skoleprestasjoner, dårlig språk, lite fremtidshåp, og de unge kommer gjerne lavinntektsfamilier.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Da åpner radikaliseringstunnelen, som de kaller prosessen fra ”barnehagen til Syria” (mine ord). De unge famler etter en trygg identitet. De søker samhold, beskyttelse i eget nærmiljø, de utvikler et religiøst/politisk engasjement (som kan oppstå gjennom venner og sosiale fellesskap, eller på nettet, såkalt selvradikalisring). De etablerer nytt nettverk og fjerner seg fra det gamle.

Radikaliseringsprosessen skjer raskt. ”Plutselig” kan den unge levere ei ferdigsnekra ideologisk pakke, uten selv å kunne et ord arabisk eller uten å ha lest koranen (hvor pakka kommer fra, synets det ikke som om Hansen og Nymann hadde et klart svar på. Man kan anta at det er allerede radikaliserte eldre som aktivt verver søkende unge/plukker dem opp, propaganda som serveres i moskeer, og/eller radikale nettverk man oppsøker på nettet).

Hansen og Nymann skisserte opp en tre rakettrinnsprosess, radikaliseringstunnelen, slik:

1.       Den søkende unge på tankestadiet: ideologi, kunnskap, fellesskap, støtte, tilhørighet.

2.      Midtfasen (inne i tunnelen): økende bruk av hatretorikk, ideologisk overbevist, økt aksept for vold.

3.      På vei ut/ute av tunellen: Villig til å bruke vold.

På de to første stadiene kan den unges prosess stoppes av ungdomsteamet, fortalte Nymann og Hansen. En stopp som ikke minst handler om å se den unge og tegne opp livserfaringslinjen og bearbeide traumer, kartlegge den unges ulike nettverk, inkludert hjemmet. Som den muslimske gutten som hatet alle norske kvinner. En nærmere granskning viste at det handlet overhodet ikke om et religiøst motivert hat. Det handlet om en skilsmisse i hjemmet som gutten opplevde var forårsaket av en norsk kvinne. Guttens hat bunnet egentlig i opplevelsen av svik.

Hat og aggresjon hos den unge er en nøkkel: hva bunner dette egentlig i? Fasaden til den unge kan ofte fremstå som pen og harmløs. Når man graver i den unges historikk dukker det opp dysfunksjonelle forhold, gjerne inkludert diagnoser.

Når punkt 3 i prosessen er nådd, rygger barnevernet ut. Da er det justismyndighetene sin oppgave å følge opp.

Nymann og Hansen understreket også viktigheten av å gripe inn på et så tidlig tidspunkt som mulig, som når barnehageansatte opplever at et barn ikke vil leke med andre barn som er ”vantro”. Dette er selvsagt holdninger barna har fått hjemmefra. Foreldre må konfronteres.

Dansk politi fra Aarhus, som har bred erfaring med samme tematikk, fortalte om liknende forhold, nemlig at enten det var en ung mann som ble medlem av White Pride eller vervet seg til jihad, handler det om å gå opp den unges livslinje: hva ligger egentlig bak det ideologiske hatet og aggresjonen?  

Det ligger i sakens natur at å tilbakestille tanker og holdninger og få den unge inn på nye baner, er en ressurskrevende jobb som kan ta flere år. Spørsmålet jeg satt igjen med var således ikke minst dette: hvordan skal myndighetene klare å håndtere alle dem som i årene som ligger foran oss som vil bevege seg inn i radikaliseringstunnelen?  For slik dagens ideologiske klima er, er det umulig å se en reversering av utbredelsen av religionsfascisme i Norge og Europa, tvert om. Ikke minst en mislykket integreringspolitikk har sørget for det. Som når syv av ti norskpakistanske barn i Osloskolen må ha særskilt undervisning i norsk. Legg til oppdragervold, holdninger av lite hyggelig art som spres hjemme, et barn som mister selvtillit ved ikke å mestre, lite fremtidshåp, fremmedgjøring, og veien videre i tunnelen kan være i gang.

Tross disse pessimistiske avslutningsordene, er jeg ikke i tvil om at myndighetene burde satse bredt på kompetanse i barnevernet. De kan langt flere skakkjørte unge liv nye liv, og det kan spare samfunnet for langt større kostnader både ideologisk og økonomisk enn hva forebyggende arbeid vil gjøre.

Her er en Power point-presentasjon av samme foredrag til Nymann og Hansen fra Kristiansand kommune tidligere i år