Integrering og integreringspolitikk

Det formidable sviket

En konferanse kalt “Global fred og samhold” går av stabelen i London sent i november med titusener av deltakere. Her vil ledende britiske politikere delta sammen med mange av Storbritannias mest uttalte islamister, endog sympatisører av terror, mens journalister applauderer initiativet. Konferansen anses som islamistenes årlige høydepunkt, og konferansens mål er dialog og blant annet å oppklare misforståelser og styrke trosretningers sameksistens. Og da går tankene til hvem her på hjemmebane?

Konferansen så dagens lys i 2005 og går av stabelen hvert år, skriver Samuel Westrop hos Gatstone Institute. Initiativtakeren er ingen hvem som helst. Han heter Mohamed Ali Harrath, og er en kjent figur på de britiske øyene. Så hvem er han som endog statsråder og parlamentsmedlemmer stiller seg skulder ved skulder med? Her er noe av bakgrunnen til denne Harrath: Han er et fremtredende medlem av Det muslimske brorskapet, helt “tilfeldig” er han også dømt  i Tunis for terrorrelaterte lovbrudd, og den muslimske tenketanken Quilliam Foundation (sekulær) har beskyldt fjernsynskanalen som han har en sentral rolle i for å promotere ekstreme grupper og å oppmuntre til hat mot kvinner, jøder og muslimske sekter.

Firmaet som står bak all logistikken på konferansen, Veritas Consultancy, leverer også sine tjenester til grupper som Interpal, av USA utpekt som en terrororganisasjon. Veritas Consultancy har kun en direktør: Mohamed Ali Harrath.

Konferansen anses som islamistenes årlige høydepunkt, som parlamentsmedlemmet Paul Goodman beskriver arrangementet (på denne lenken finner vi for lesere av rights.no mange kjente navn på islamister, alle knyttet til Islam Net i Norge og moskeer her i Norge, som Bilal Philips, Zakir Naik, og Sheikh Shady Al-Suleiman, sistnevnte holdt sommerkurs i Oslo i år for Islam Net.

hege_banner_rights_special_778x150

Så hvem deltar på konferansen? Samuel Westrop har laget denne inndelingen: 65 prosent er antisemitter, kvinnehatere, homofobe og fortalere for terror, 20 prosent er offentlige ansatte/byråkrater som gir konferansen og foredragsholderne politisk og moralsk legitimitet, mens de resterende 15 prosent kanskje vil hevde at de deltar på konferansen for å støtte opp under konferansens uttalte mål: ”et prosjekt dedikert til å skape en mer harmonisk verden”.

Mens ifølge Mohamed Ali Harrath er konferansens mål dette: “promoter dialog, utveksle ideer og informasjon, og å arbeide for å fordrive misforståelser knyttet til multikulturalismen og sameksistens mellom ulike trosretninger”.

La oss med dette bakteppet se hvem som har fått tilgang til talestolen på denne årlige konferansen: Ebrahim Rasool, some r en åpen støttespiller av Hamas, som har beskrevet Hamas’ grunnlegger, Sheikh Ahmed Yassin,som en ”inspirasjon”, nevnte Z akir Naik, den indiske islamisten som nå er nektet innreise til Storbritannia, denne islamsten som støtter selvmordsbombing og som hevder at jøder unisont er fiender av muslimer.

I 2010 rapporterte Daily Telegraph at det åpent ble solgt material på konferansen som glorifiserte terrorisme, også såkalte ”shahada” pannebånd som mange palestinske selvmordsbombere bruker: ”Pannebåndet bevitner det personlige testamentet til selvmordsbombere.”   

Seln om det har kommet advarsler, som i overnevnte Daily Telegraph og fra Quilliam Foundation, ser det ikke ut til at dette skremmer det britiske etablissementet fra å delta og slik legitimere budskapet og frontfigurene. Slik legitimeres disse frontfigurene som genuine representanter for britisk islam.

Derav tittelen: Det formidable sviket – overfor muslimer som vil leve full tog helt i det britiske samfunnet og som omslutter dette samfunnets grunnverdier.

Men, heldigvis, ikke alle politikere lar seg forføre av ”fredsbudskapet” og liknende. I 2008, fordømte daværende Labour-regjering en liknende konferanse, IslamExpo, og forbød partiets parlamentsmedlemmer å delta. Historien er dog ikke rosenrød: en anonym Labour-statsråd  beskrev boikotten som “fullstendig kontraproduktiv”, og la til:

“Man må engasjere seg med dem som har innflytelse over dem du vil påvirke.”

Samme år distribuerte distribuerte tenketanken Policy Exchange et notat som satte fokus på den ekstreme ideologien bak ”Global fred og samhold”-konferansen”. Tenketanken fikk svar på tiltale fra Nick Clegg, leder av Liberal Democrats og nå visestatsminister, som fordømte  Policy Exchange-notatet som “krenkende” og krevde at det ble trukket tilbake, til tross for den overveldende dokumentasjonen av hvem som Clegg var villig til å stille opp sammen med gjennom hvem som skulle tale på konferansen.

Etter å ha rost “mangfold og samhold” i det moderne Storbritannia, sa han:

I say this with sadness: There were some people who didn’t want me to come and speak to you today. A think tank here in London, Policy Exchange, has been distributing secret briefings against some speakers who you have heard, or will hear, this weekend. They suggested people like me should not come to an event like this. Let me be clear: of course I do not agree with the views of every speaker at this event. I do believe in free speech, I do believe in a free society where views are aired and expressed, not ignored and suppressed.

Clegg må ha oppfattet at de ekstreme talerne var unntak, en misforståelse da de mest promoterte talerne også var de mest ekstreme. De ble promotert av arrangøren som konferansens stjernetalere.

Et annet medlem av Parliamentet, Dominic Grieve deltok også på denne konferansen. Han markerte sin misnøye med valget av talere, og karakteriserte mange av talernes syn som ”forferdelig”.

Da den femte konferansen gikk av stabelen hadde det gjentatte ganger kommet så mange advarsler fra antiekstremistiske aktivister at noen politikere uungååelig måtte ha oppfattet hva konferansens ideologiske plattform er. I 2010 nektet derfor statsminister David Cameron partiets talskvinne Baroness Warsi fra å delta.

Nå i november arrangeres den sjette konferansen og de annonserte talerne er alle direkte eller indirekte knyttet til støttespillere Brorskapet. Her er listen, som også inkluderer han vi ofte har omtalt, Tahrir ul-Qadri, leder av Minhaj ul-Quran, sist beskrevet i kronikken til Lyly Bandehy og meg i Aftenposten i forrige uke, og også i tilsvar til den norske konvertitten Yusuf Assidiq, som ikke vil forholde seg til hva lederen for bevegelsen han er med i faktisk står for av ekstremideologi:

  • Yasir Qadhi, who claims the Holocaust is a hoax and has said, «Why are Jews studying Islam? There is a reason, not that they want to help us, they want to destroy us … Know that the Yahood [Jews] and the Kuffar [non-believers] like this type of thing.»
  • Yusuf Islam, the former singer known as Cat Stevens, who has called for apostates and adulterous women to be stoned to death.
  • Ken Livingstone, the former Mayor of London and a noted supporter of the anti-Semitic and pro-terror Muslim Brotherhood leader Yusuf Al-Qaradawi. Livingstone has also claimed that Jews will not vote for him because of their wealth.
  • Said Rageah, a Canadian Islamist preacher and «instructor» at the extremist Al Maghrib Institute who has preached that God should «destroy» the enemies of Islam and that the Christians and Jews are «damned.»
  • Farooq Murad, son of the «Supreme leader» of Bangladesh’s violent jihadi group Jamaat-e-Islami, is also secretary general of the Muslim Council of Britain. A report published by the Department for Communities and Local Government explicitly links the Muslim Council of Britain to Jamaat-e-Islami, which committed acts of genocide during the 1971 Bangladesh war of independence. Murad is also a trustee of the Islamic Foundation. In 2003, The Timesreported that two Islamic Foundation trustees were on the UN sanctions list of people associated with the Taliban and al-Qaeda.
  • Tahir-ul-Qadri, a Pakistani politician who lobbied to ensure that those who blaspheme should be executed. Qadri has incited hatred against Pakistan’s much-persecuted Ahmadiyya minority, whom Qadri has described as «heretics.»
  • Yusuf Estes, who advises husbands to beat their wives and advocates the killing of homosexuals.
  • Iqbal Sacranie, a leading British Islamist who said of author Salman Rushdie, «Death, perhaps, is a bit too easy for him.» Sacranie is a trustee of iEngage, an extreme Islamist organization which has lobbied government ministers to establish relations with the terror group Hamas and has harangued Muslim human rights activists who express opposition to Islamist extremism.
  • Sarah Joseph, editor of the Islamist magazine Emel, which has expressed support for the extremist East London Mosque. Joseph is a long-standing member of the Islamic Society of Britain, a leading Islamist lobby group. Joseph’s defence of «political Islam» is praised on the Muslim Brotherhood’s own website.
  • Muhammad Al-Ya’qoubi, a Syrian cleric who has denounced freedom of expression as blasphemous and a «false ideal.» Ya’qoubi also condemned the Grand Mufti of Syria’s expressed hope for reconciliation between Muslims and Jews.
  • Shabir Ally, President of the Islamic Information & Dawah Centre International, describes homosexuality as «sinful» and claims those who commit «such acts» will be «destroyed.»
  • Shady Al-Suleiman, who calls for the killing of women who engage in pre-marital sex: «Remember that if there is an Islamic state the punishment of zina [sex outside marriage], the punishment of those who commit zina, if they have never been married before, they will be lashed 100 lashes. If they are married while they committed zina, or previously been married and divorced, and they committed zina, then their punishment is stoning to death.»
  • Muhammad Abdul Bari, a former Secretary General of the Muslim Council of Britain who, during his time at the Council, invited Delwar Hossain Sayeedi, the Jamaat-e-Islami vice-president — since then, sentenced to death in Bangladesh for his involvement in acts of genocide in the 1971 war of independence — to speak at the East London Mosque, of which Bari is also chairman. Further, Bari has, in addition, defended the mosque’s previous involvement with Anwar Al-Awlaki, the late Al Qaeda leader, whom the U.S. killed in Yemen with a drone strike.
  • Mohammad Ijaz ul-Haq, a Pakistani politician who has said that an appropriate response to the decision to award Salman Rushdie a knighthood is suicide attacks. «If somebody has to attack by strapping bombs to his body to protect the honour of the Prophet,» he said, «then it is justified.» Ul-Haq is also, as noted by the conference organizers themselves, a vocal supporter of nuclear engineer Abdul Qadeer Khan, who helped Iran, Libya and North Korea to develop nuclear weapons.
  • Yisroel Dovid Weiss, a spokesman for the extremist sect Neturei Karta, who attended and spoke at Iran’s Holocaust-denial conference in 2007. Weiss is an outspoken supporter of former Iranian President Ahmadinejad and claims that Zionists have exploited the Holocaust to further their own aims.
  • Riah Abu El-Assal, a former Bishop of Jerusalem,who has offered his support to the Palestinian terror group Hamas by saying that, «When the Hamas government came about, I was the first religious leader in the Christian community to go and say, «okay, congratulations. Now in what way can we be of help? And what way can we assist to bring the reality of the situation with the Palestinian people to the world at large?»
  • Abdul Wahid-Pedersen, a Danish Imam who has defended the stoning of adulterous women, and who founded the Independent Scandinavian Relief Agency in 1988 and served as its Secretary General until, however, in 2004, the Agency was closed down after its close affiliate was deemed by the U.S. government to be part of Al Qaeda’s funding network.
  • Muhammad Al Shareef, founder of the Al Maghrib Institute, pupils of which included the 2008 «underwear bomber,» Umar Farouk Abdulmutallab. Shareef has written a paper entitled, «Why the Jews Were Cursed» — in which he claims that Jews control the media and murder prophets. He goes on to advise that Muslims should not «take Jews as our close allies.» Shareef also calls on Christians to «join the [Muslim] ranks and start to stand up and speak against things like this [homosexuality]…praise to God that you are homophobic.»
  • Jamal Badawi, a Canadian Islamist, and included in an internal Muslim Brotherhood list of activists in 1992. In 2006, Badawi described suicide bombers as «freedom fighters,» similar to those fighting the Nazis or the Japanese kamikazes fighting the Americans. Three years later Badawi proclaimed that Hamas terrorists were fighting jihad and that those who were killed were martyrs. He also condemned moderate Muslims who criticised Islamist terror groups.

Støttespiller og bidragsytere til konferansen er allerede nevnte Interpal, utpekt av USA som terrororganisasjon, Human Appeal International, som CIA hevder har bånd til terrorgrupper,  Islamic Help, som sponser organisasjoner som ledes av sentrale Hamas-ledere, Muslim Aid, som også sponser flere sentrale terrorgrupper, Muslim Hands, en stiftelse beskyldt av Israel for å ha band til Hamas, den London-baserte Palestinian Return Centre, som er en islamistsisk lobbygruppe som betraktes av sikkerhetstjenesten også å være en spydspiss for Hamas, og Al-Hiwar TV, som er en TV-kanal kontrollert av Brorskapet  og som nylig ble bøtelagt med hele 158 000 dollar for å ha publisert budskap om dødsstraff for blasfemi.

Da skulle man kanskje tro at på bakgrunn av all denne informasjonen ville britiske politikere har distansert seg klart og tydelig fra både konferansens talere og støttespillere. Men nei, på ingen mate. Her er listen over politikere og regjeringsmedlemmer (!) som skal delta på årets konferanse:

Politicians and public officials speaking at the upcoming event include Andrew Slaughter MP, the shadow Justice Minister; Sadiq Khan, the Shadow Secretary of State for Justice; Lord Falconer of Thoroton QC, a Labour Peer; Simon Hughes MP, deputy leader of the Liberal Democrats; Khurshid Drabu, a senior immigration Judge; and Shahid Malik, former Minister for International Development. Malik met with Hamas leaders in 2012.

Nå bør du sette deg. Sentrale deler av politiet skal også delta, Metropolitan Police og City of London Police.

Så er spørsmålet: er det å fokusere på de ekstreme som aktivt deltar som talere og de som støtter konferansen urettferdig? Snakker vi om et urettferdig guilt-by-association”?

Nei, så lenge seks av de 29 annonserte talerne er offentlige tjenestemenn eller politikere, og de resterende 23 som skal på talestolen har uttrykt ekstrem ideologi, er det umulig å konkludere annerledes enn at de seks gir legitimitet til de 23. Og da er vi også tilbake til prosentinndelingen tidligere i artikkelen:

65 prosent av de som skal på talestolen er antisemitter, kvinnehatere, homofobe og fortalere for terror, 20 prosent er offentlige ansatte/byråkrater som gir konferansen og foredragsholderne politisk og moralsk legitimitet, mens de resterende 15 prosent kanskje vil hevde at de deltar på konferansen for å støtte opp under konferansens uttalte mål: ”et prosjekt dedikert til å skape en mer harmonisk verden”.

Eller som parlamentsmedlemmet Simon Hughes sa til konferansens forsamling i 2008:

«Peace and unity…thanks be to Allah…a fantastic thing.»

Politikerne har tatt et valg, tross overveldende dokumentasjon: de har valgt å neglisjere kritikk og faktiske forhold til fordel for samarbeid. Kan vi da konkludere med at disse offentlige figurene faktisk promoterer radikal islam som fremtidens vestlige islam, og slik svikter radikalt den muslimske befolkningen generelt?

Jeg tror nok vi kan si det.

Derfor er lærdommen fra Storbritannia så viktig i årene som ligger foran oss: at våre politikere og sentrale ledere (inkludert kirka) ikke går i samme fella, men har verdikompasset riktig vei – pekende mot de muslimene som er på det norske demokratiets side og jobbe for å styrke deres stemme og makt i samfunnet vårt.

Et siste apropos: Når Bjørn Stærk i et spennende essay i Aftenposten  forteller at Storbritannia ligger en generasjon foran oss i debatten om innvandringen, savner jeg nettopp hva denne artikkelen handler om. Stærk sier ”Islam har kommet for å bli i Skandinavia” og i Storbritannia. Men hvilken islam? Hvis vi skal ta påstanden om én generasjon foran oss i Norge, er det ikke nettopp den britiske fadesen overfor ekstremisme vi må gjøre alt for å unngå og derfor rette lyskastere mot Islam Net og moskeene, som HRS gjennom årene kontinuerlig har gjort? Uten å bli forsøkt definert ut av det ”gode selskapet” som islamofobe ekstremister, en yndet øvelse fra de organiserte antirasistenes rekker?