Innvandring

Tole­ran­sens menasjeri

Reell toleranse eller alibi for etablissementets påståtte toleranse? Spørsmålet stilles av journalist Arnt Folgerø, og i svaret hans kommer det frem at NTB for flere år siden bestemte seg for ikke å bruke HRS som kilde/intervjuobjekt. Vi var blitt ”smittet” på Stortinget av et folkevalgt parti som mente at vi fortjente økonomisk støtte på linje med andre stemmer innen feltet.

Jeg har mang en gang i årenes løp undret meg over NTBs totale mangel på interesse for HRS, endog når vi har fått til realpolitikk via Stortinget, hvilket er en sjeldenhet for (i alle fall) små organisasjoner. Eksempelvis er det HRS som står bak den såkalte fireårsregelen under Stoltenberg 2-regjeringen, som sier at man må ha jobbet og/eller studert i fire år etter grunnskolen for å kunne hente ny ektefelle til Norge fra land utenfor EØS-området. Med denne regelen fikk Norge en av de strengeste familieetableringsreglene i Europa. I tillegg fikk vi inn et punkt i forrige regjeringserklæring om styrket fokus på norske barn i utlandet. Før det igjen, har vi fått til flertallsvedtak fra SV til Frp på Stortinget på temaene islamsk skilsmisse og kjønnslemlestelse. Dette er de viktigste punktene, men listen er langt lengre over hva arbeidet vårt har ført til av politikk.

Her våger jeg også å nevne et moment til: at boken Men størst av alt er friheten. Innvandringens konsekvenser (2006), som jeg skrev basert på HRS sine tanker/holdninger og arbeid (pluss eget arbeid før HRS startet opp, men hovedtyngden av boken er knyttet til HRS sitt virke), ble en bestseller og årets debattbok. Det dertil på et tema media og etablissementet gjør nær sagt alt de kan for å skyve inn i det innerste kottet.

Men NTB fattet et vedtak, skriver Arnt Folgerø hos document. Et politisk vedtak, kan man nok like gjerne kalle det. For det er politikk det handler om.

Jeg klipper inn her Folgerøs opptakt til avkledningen av NTB, som kommer i avsnitt to:

Den offent­lige, sosiale og men­tale kon­trol­len gjen­nom­sy­rer i de vest­lige demo­kra­ti­ene på en slik måte at vi har fått et ens­ret­tet sam­funn, nes­ten blot­tet for poli­tiske mot­fore­stil­lin­ger. Dette er en utvik­ling som skjer i huma­ni­te­tens og demo­kra­ti­ets navn og ikke som et resul­tat av tota­li­tære ideo­lo­gier. En utvik­ling som avvik­ler mot­fore­stil­lin­gene i det moderne sam­fun­net, er en reell trus­sel mot demo­kra­tiet. Det gjel­der ikke bare konge­ri­ket Norge, men er en fare for hele den vest­lige ver­den, og det er trus­sel som har langt ster­kere røt­ter enn tra­di­sjo­nelle Høyrefolks frykt for Arbei­der­par­ti­ets par­kerte, økono­miske regu­le­rings­iver. Resul­ta­tet av ”opp­se­dings­ar­bei­det” som sta­ten har stått for i de siste 50 årene, er så omfat­tende og effek­tivt at den pre­ger de fleste sam­funns­bor­gerne uav­hen­gig av deres parti­po­li­tiske preferanser.

Der­som en påpe­ker disse for­hol­dene, blir en gjerne møtt med beskyld­nin­ger om å være offer for kon­spi­ra­sjons­tenk­ning eller møtt med argu­men­ter om at det norske sam­fun­net er jo så libe­ralt og så åpent for mot­fore­stil­lin­ger. Men i den grad mot­fore­stil­lin­gene slip­pes til, tje­ner de kri­tiske stem­mene kun som alibi for etab­lis­se­men­tets såkalte tole­ranse. Det blir som et mena­sjeri der man har frem­mede og mer­ke­lige arter som vises fram fordi de er så sjeldne. Det er altså sjel­den­he­ten som er begrun­nel­sen for å slippe til kri­tikk, ikke at kri­tik­ken byg­ger på seriøs argu­men­ta­sjon og fakta som den etab­lerte mak­ten burde ta hen­syn til. Avi­sene kan for eksem­pel gjerne trykke et inn­legg av Hege Stor­haug, men uan­sett hvor for­nuf­tig det kan være, så er det sjel­den eller aldri at noen tar opp inn­hol­det i det hun skri­ver som grunn­lag for en seriøs debatt. Fra min tid i NTB kan jeg huske at redak­sjons­le­del­sen bestemte seg for ikke å inter­vjue Stor­haug i aktu­elle saker fordi Carl I. Hagen og Frp i Stor­tin­get hadde sør­get for at orga­ni­sa­sjo­nen hen­nes skulle få støtte over stats­bud­sjet­tet. Da var hun altså blitt “smit­tet” og ble ikke fun­net ver­dig til å inter­vjues om saker hun har mer kunn­skap om enn de fleste. Slik er altså vir­ke­lig­he­ten i Norge bak menings- og poli­ti­ke­r­eli­tens svada om ytrings­fri­het, åpen­het og toleranse.