Islam

I Abrahams fotspor?

”Et sterkere abrahamsk perspektiv kan bidra til ydmykhet og forbrødring mellom jøder, kristne og muslimer,” hevder Mohammad Usman Rana i en kronikk i Aftenposten 13.10.2013.

Av Bjørn Borge-Lunde

«Å være i islams helligste by Mekka som pilegrim i disse dager gir et unikt innblikk i hele den muslimske verden.», skriver han og fortsetter «Til tross for sine forskjeller, og uavhengig av om de er sjia eller sunni, forenes de fremfor Gud, i tråd med budskapet i profetens siste tale under hans egen pilegrimsferd. I denne understreket han at hvite, svarte, ikke-arabere og arabere: Alle er likeverdige.» 

Dette siste, at alle er likeverdige, uansett hudfarge eller etnisk opprinnelse, er helt riktig, men Mohammad Usman Rana unnlater å nevne det aller viktigste. Du er kun likeverdig hvis du er en troende muslim, hvis du omfavner Islam, og kun da. Alle andre er å betrakte som Kafir (ikke-troende). Men han ordlegger seg på en måte som får deg til å tro at dette faktisk gjelder alle, enten man er muslim eller ikke. Det er ikke tilfellet. 

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

At det å være i Mekka gir Mohammad Usman Rana et unikt blikk inn i den muslimske verden, burde ikke komme som noen overraskelse. Men å fremstille dette som  at Islam og andre religioner er likestilte blir å overdrive en smule, for å si det forsiktig. Det å vri Islam over i et kristent/jødisk perspektiv er noe som blir gjort av islamske lærde til stadighet ene og alene for å kamuflere hva Islam egentlig er. Siden han er så opptatt av at både Mekka og den såkalte Abrahamske fellesarven vi «alle» deler skal kunne bidra til fred og fordragelighet, kan det være greit å ta en nærmere titt på hva som egentlig skjuler seg bak. 

Da må vi tilbake til da Muhammed trådte sine sko i Mekkas gater og som 40-åring hevdet at engelen Gabriel åpenbarte seg for ham og fortalte om hans profetiske gjøremål. Den gangen bestod den arabiske halvøy av forskjellige klaner, og araberne som folkeslag var meget tolerante, ikke minst når det kom til religionsutøvelse. Muhammed kom fra Quarysh-klanen, og den viktigste guden for dem sies å ha vært Allah, en mannlig månegud. De fleste klanene hadde mange forskjellige guder som de tilba og alle kunne leve godt side om side med gudene sine. Kabahen ble forøvrig benyttet av alle når gudene skulle tilbes, uansett gud. En av Muhammeds forfedre, Qusayy, var en religiøs leder som innførte ritualer som skulle utføres når Quarysh-klanens guder skulle tilbes. Blant annet å gjøre prostrasjoner (å falle ned med hodet mot marken), det å gå i sirkel rundt den Svarte Steinen, drikke vann av brønnen Zam Zam, og det å kaste stein på søyler som representerte djevelen og andre onde makter. De fleste av Islams ritualer stammer med andre ord fra hedenske arabiske klaner og deres skikker. De arabiske klanene på den tiden var stort sett nomader og gjetere hvor den muntlige tradisjonen var viktig. På Muhammeds tid var det ikke skrevet en eneste bok på arabisk, bortsett fra enkelte dikt og vers. Jødene derimot, ble kalt Bokens Folk, og var både godt ansett og likt. Igjen, alle levde godt side om side og respekterte hverandres guder, helt til Muhammed gjorde sitt inntog. 

Da Muhammed startet sitt virke, var det helt nytt for araberne å skulle måtte forholde seg til en arabisk profet og kun én gud. Det bød på utfordringer, spesielt i Mekka. Klanene hadde sine guder som de var godt fornøyd med og så dukket det plutselig opp en ny religion med en selverklært profet. Den nye religionen ble kalt Islam, og betød underkastelse. De som fulgte den nye religionen ble kalt Muslimer, de som underkastet seg. De som ikke underkastet seg, ville pines i helvete. 

I 10 år gjorde Muhammed et iherdig forsøk på å omvende sine tilhørere til Islam. På 10 år fikk han kun 150 tilhengere. I begynnelsen lot innbyggerne i Mekka Muhammed ture frem som han ønsket. Sånn sett var det ingen som tok ham særlig seriøst før han for alvor rakket ned på de andre gudene og fordømte dem, gjorde narr av de som trodde på disse hedenske gudene, kritiserte måten de levde på, angrep skikkene deres, og hevdet at deres forfedre var uvitende og hadde tatt fullstendig feil. Det måtte gå som det gikk. Muhammed så ingen annen løsning enn å forlate Mekka, det vil si, han ble kjeppjagd og endte med å reise til Medina. 

I løpet av de årene Muhammed virket i Mekka, var det flere arabere fra Medina som hadde latt seg omvende til Islam. I tillegg var araberne i Medina godt kjent med jødenes tro. Troen på én gud, og troen på profeter. Men Muhammed visste godt at han ikke ville komme noen vei med sin nye religion hvis overbevisningen utelukkende skulle bestå i ren religiøs overtalelse. Han visste han ville bli satt fast av jødene i en religiøs disputt. Løsningen lå i gjøre Islam til et politisk instrument, å forhandle frem politiske avtaler og gjøre Islam til en politisk maktfaktor basert på frykt og sverdets overtalelsesevne. Noe som viste seg å være en suksessoppskrift. I løpet av de neste 10 årene klarte Muhammed å «omvende» 100.000 arabere til Islam. En enkel men meget effektiv oppskrift, tro eller dø. I løpet av 3 år fantes det ikke en eneste jøde igjen i Medina. 

Under oppholdet i Mekka inkorporerte Muhammed deler av jødenes tro inn i Islam, slik at han kunne fremstå som en «ekte» profet. Blant annet forteller historien at Muhammed besøkte en ung, jødisk slave som han hadde lange og inngående samtaler med. Hans egen stamme, Quarysh-klanen, hevdet derfor at mye av det han forfektet kom fra jødenes Bok, Torahen. Elementene er der. Vi kan begynne med engelen Gabriel. En gang tok Gabriel ham med for å møte Abraham, Moses og Jesus. Da Muhammed senere fortalte om denne historien i Mekka, beskrev han Abraham å være prikk lik ham selv, Moses var rødmusset, høy og tynn og Jesus var lyshudet med et rødlett skjær, hadde fregner og langt, tynt hår. 

Muhammed gjentok til det kjedsommelige at jødene og de kristne i all tid hadde forfalsket skriftene sine. Historiene i Koranen ligner de man finner i de jødiske skriftene, men de ender ulikt og har andre forløp. I følge Muhammed ble de jødiske skriftene forandret kun for å skjule det faktum at Muhammed var den siste i rekken av jødiske profeter. Han hevdet også at den «ekte» Torahen faktisk var Koranen. 

De kristne i Medina argumenterte mot Muhammed, og tok blant annet opp Treenigheten og Jesus guddommelighet. Muhammed kom da med sin egen fremstilling av den kristne doktrinen. Det var kun Koranen som fortalte den sanne historien om Jesus, og Jesus var ikke annet enn en av Allahs mange profeter, og Treenigheten var Allah, Jesus og Maria. 

«Beviset» for at Jesus kun var en av mange profeter finner vi blant annet i følgende vers fra Ishaq, den mest prominente og aksepterte forfatteren av Sira (Livet til Muhammed): 

I406 Ingen har guddommelig kraft unntatt gjennom Allah. Allah ga Jesus evnen og kraften til å gjenopplive de døde, helbrede de syke og skape fugler av leire som kunne fly. Allah ga Jesus disse evnene kun som et bevis på at han var en profet. Men Allah ga ham ikke evnen, ei heller makten til å utnevne konger eller gjøre dag om til natt. Mangelen på denne evnen viser at Jesus kun var en mann og ikke en del av Treenigheten. Hvis han hadde vært en del av Gud, hadde han besittet disse evnene. Da hadde han ikke vært underlagt regjerende konger. 

Koranen forteller at Imran er Moses, Aaron og Marias far, og at Maria er Jesus mor. Jesu fødsel foregår ikke i en stall, men på et avsidesliggende sted og Maria føder under en palme. Hun hadde søkt seg bort fra familien sin og reist mot Øst, da hun ble besøkt av engelen Gabriel, forkledd som en perfekt mann, og som overbrakte nyheten om at hun skulle unnfanges. Da hun nedkom sørget Allah for vann i form av en bekk som rant like ved palmen, og hvis hun ristet palmestammen vil det falle ned modne dadler, slik hadde hun både drikke og føde. Dette er altså den «sanne» historien om Jesu fødsel. Ingen hyrder på marken, ingen innskriving i manntall, Betlehem er ikke eksisterende, ingen ledestjerne ei heller 3 vise menn. 

Leser vi videre i Ishaq (407-8) blir vi fortalt at Jesus snakket som en voksen mann, enda han var nyfødt. Dette var nok et tegn på at han var en profet. I Koranen 19:27 og 19:34 blir vi fortalt at det nyfødte barnet snakket med de voksne, at han var Allahs tjener, at Allah hadde gitt ham Boken og at han var en profet. Ishaq forteller videre i I408 og I409 at Jesus oppfordret alle til å prise og tilbe Allah og ikke ham. Men da ingen ville høre på Jesus kom Disiplene hans til unnsetning og hjalp ham, for de var Allahs tjenere like mye som Jesus var, og de var muslimer akkurat som Jesus. Dessuten ble ikke Jesus korsfestet. For da jødene konspirerte mot Jesus og vill korsfeste ham lærte de at Allah var en langt dyktigere konspirator enn dem, for han tok Jesus direkte til seg. Og Allah vil motsi enhver som hevder at Jesus ble korsfestet og gjenoppstod fra de døde. Alle som har fulgt Jesus, men som ikke tror på hans guddommelighet, vil bli velsignet. De som hevder at Kristus er Gud, at han er en del av Treenigheten og forkaster den ene, sanne troen (Islam), vil alle bli straffet i helvete. 

Dette er noen eksempler på Mohammad Usman Ranas  Abrahamske perspektiv. Ingen ting av dette kan etter mitt skjønn hverken bidra til ydmykhet eller forbrødring. Grunnen er like enkel som den er skremmende. For Islam kan faktisk akseptere deg som kristen, men da må du innrømme følgende: 

  1.                    Muhammed var jødenes siste profet.
  2.                   Jesus var ikke Guds sønn.
  3.                   Det finnes ingen Treenighet.
  4.                  Det Gamle og Det Nye Testamentet er full av feil og delvis løgner.
  5.                   Jesus ble ikke korsfestet. 

Kun under disse forutsetningene vil Islam kunne akseptere deg som troende kristen. Med andre ord, du må gi avkall på selve fundamentet den kristne tro bygger på. Og så er det en bitte liten ting til man ikke må glemme når det gjelder Islam. 

Islam er perfekt, komplett og universell til evig tid. Koranen forteller at Muhammed er den perfekte muslim. Ergo, hvis du vil være det beste av det beste etterlever du Muhammed i ett og alt. Men Islam er ikke det samme som Koranen (dessverre er det alt for mange som går i den fellen). Koranen utgjør bare 16% av Islam. Islam består av Koranen og Sunna. Sunna består av Sira (Muhammeds liv) og Hadithene (det Muhammed sa og gjorde). Sunna overskygger alt annet, til dels også Koranen. Men fordi Koranen er Allahs ord og Allah er allvitende og ufeilbarlig til evig tid så legitimerer Koranen alt som står i Sunna. Dette har alltid vært gjeldende, også i dag om noen skulle tro noe annet. 

Mohammad Usman Rana skriver videre:

 «For mange av de essensielle ritualene under hajj er forbundet med jødenes, kristnes og muslimenes felles stamfar Abraham.» 

Å påstå at 1400-år gamle, hedenske, arabiske tilbedelsesskikker som er innlemmet i Islam har noe som helst til felles med jødedommen og kristendommen å gjøre, er å dra det vel langt. Men som nevnt tidligere, i følge Islam er det de kristne og jødene som har forfalsket skriftene og historien om Abraham og hans etterfølgere, ikke omvendt. Det er kun Islam som har hevd på sannheten, pussig nok. En «sannhet» som dessuten ble skrevet ned nesten 700 år etter Kristi fødsel av et folkeslag som inntil da ikke hadde skrevet en eneste bok, men kun baserte seg på muntlige tradisjoner. At Mohammad Usman Rana velger å legge vekt på Abrahamske tradisjoner innen Islam, er kun for å tilsløre og ufarliggjøre Islam og for å skape en illusjon om at Islam og kristendom står nærme hverandre. Det finnes vel neppe noe som står lenger unna hverandre enn akkurat de to doktrinene. Noe historien om Muhammed og hans liv og virke med tydelighet viser, forutsatt at man leser historien. 

Videre skriver han:

«Profeten Mohammads virke handlet på mange måter om å understreke Abrahams budskap, hvilket gjenspeiles av at han fokuserte så sterkt på abrahamske tradisjoner da han skisserte hvordan muslimer skal gjennomføre hajj. Å se på pilegrimsferden med abrahamske øyne er viktig for muslimer, for å se hvilken historie vi deler med kristne og jøder og skape ydmykhet i møte med dem.» 

Muhammeds virke har aldri handlet om å understreke Abrahams budskap slik det er formidlet gjennom den kristne tro. Han tok jo avstand fra nettopp den og ville med sverdet i hånd omvende alle og enhver til Islam. Muhammeds virke handlet kun om én ting, og det var Muhammed og hans eget herredømme utført i Allahs navn. Hvordan kan muslimer dele noe som helst med jøder og kristne når det vitterlig er Muhammed som har omskrevet historiene den jødiske og kristne tro bygger på, og som i tillegg krever at jøder og kristne må akseptere Islams tolkning av Treenigheten og Jesus liv for å bli akseptert?  Hvordan skal dette utgangspunktet i det hele tatt klare å skape ydmykhet i muslimers møte med kristne og jøder, Mohammad Usman Rana? Når du i virkeligheten snakker om et religiøst diktat som må aksepteres før man i det hele tatt kan snakke sammen på alvor? Og hva ville man da ha å snakke om? For om man aksepterte dette diktatet ville jo samtalen og møtet du henviser til faktisk forløpe seg mellom mennesker som aksepterer Islam som det eneste rette. 

Mohammad Usman Rana avslutter med følgende:

«Å se på Abraham som en felles stamfar er dog gjensidig – ettersom ikke få kristne og jøder opp gjennom historien har betraktet islam som en fremmed religion og ekskludert muslimer fra det monoteistiske fellesskap. Et sterkere abrahamsk perspektiv kan bidra til ydmykhet og forbrødring mellom jøder, kristne og muslimer.» 

Til denne konklusjonen er det kun én ting å si. Tvilsomt. Og opp gjennom historien er det vel knapt noen som har ekskludert Islam fra det monoteistiske fellesskapet, rett og slett fordi det ikke har vært noe fellesskap.