Innvandring

Asylsøkerprosessen

Jeg er blant dem som har trodd at asylsøkere hadde mulighet for å klage over avslag en rekke ganger, ja, noen ganger har jeg vel innbilt meg at det var uendelig mange ganger. Direktør i Utlendingsnemnda forteller imidlertid at det ikke er slik. Det er bare én klagemulighet. Men så kommer «omgjøringsanmodning». Da var vi like langt.

I en informativ kronikk i Aftenposten (16.august) forklarer Utlendingsnemnda (UNE) sin direktør, Ingunn-Sofie Aursnes, hvordan asylsøkerprosessen i Norge fungerer.

Jeg tror Aursnes har helt rett i at det er en utbredt misforståelse at det kan klages flere ganger over avslag på asyl i Norge. Men hun kan fortelle at det bare er én klageomgang. Søknaden er da avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI), og klagen behandles i UNE. Hvis klageren ikke får medhold i UNE, er saken ferdig, og klageren skal reise hjem frivillig, forklarer Aursnes. Hun påpeker at utlendingen riktignok kan saksøke staten, og da går saken i et eget løp i domstolssystemet, men det er altså bare én klageomgang i behandlingsprosessen i forvaltningen.

Omgjøringsanmodning 

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Det var jo oppklarende, og enda mer forklarende blir det når Aursnes introduserer oss til såkalt «omgjøringsanmodning»:

Det betyr, enkelt sagt, at utlendingen ber om at UNE vurderer saken en gang til. UNE må vurdere, og besvare, alle slike henvendelser fordi Norge er ansvarlig for at det er trygt å returnere, ikke bare på vedtakstidspunktet, men også på tidspunktet for retur. Dessuten skal det i alle saker vurderes om det skal gis opphold på humanitært grunnlag, og i den vurderingen skal barns tilknytning ha særlig vekt. Dette gjelder også tilknytning som barnet har fått etter at asylsøknaden er avslått.

At utlendingen på denne måten får sin sak behandlet både 10 og 12 ganger i ressurskrevende prosesser i UDI og UNE er ikke uvanlig, uten annet nytt i saken enn at tiden har gått, og barna i en barnefamilie er blitt eldre og har fått sterkere tilknytning til Norge. Noen ganger kan det bli gitt utsettelse av plikten til å forlate landet hvis det kommer nye opplysninger som kan ha betydning for vedtaket i den saken det hele startet med, i saker om asyl på grunn av behov for beskyttelse.

At man kan be om at vedtaket omgjøres (ved avslag og etter at klagen ikke har nådd frem, de som får opphold ber neppe om slikt), er i mine øyne en merkelig ordning. Bedre blir den ikke av det nettopp Aursnes påpeker: Det eneste nye i saken er ofte at tiden har gått og at eventuelle barn er blitt eldre, eventuelt født her. Systemet innbyr således til at søkere med avslag ikke forlater landet. Er man vurdert til ikke å ha et beskyttelsesbehov, er det med andre ord nok av andre muligheter som kan forsøkes. For eksempel er «humanitært grunnlag» en sekkebetegnelse som mangt og mye kan puttes i, og som sikkert er verdt å forsøke. Særlig siden tiden går til søkernes fordel, spesielt hvis du har eller får barn.

UNE-direktøren avviser for øvrig at det er noen «kø av barnefamilier» som har vært i Norge i mer enn tre år og venter på å få sin sak ferdigbehandlet. De barna som er her, er det fordi familien har nektet å forlate landet frivillig.

Alt dette med velsignelse av dagens regjering. Og til tåredryppende scener i media, gjerne anført av de som mener det så inderlig godt.

Falske forhåpninger 

Nettopp støttegrupper og andre velmenendes råd griper UNE-direktøren dristig fatt i:

Solidaritet med dem som trenger støtte er en god norsk tradisjon, og er i tråd med de beste kvaliteter både i vår kultur og i andre kulturer. Det er ikke vanskelig å forstå at lokale støttegrupper ønsker å hjelpe barnefamilier som vil bo og leve i Norge. Det oppstår vennskap og naboskap, kunnskap og kjennskap, og alt dette danner grunnlag for tilknytning mellom mennesker.

Jeg er allikevel bekymret for at aktiviteten fra lokalsamfunn, menigheter og advokater kan gi falske forhåpninger. Spesielt tror jeg dette gjør seg gjeldende når profilerte offentlige personer, fra politikk eller kirke, går i spissen for aksjoner som har til hensikt å sikre opphold for utlendinger som har fått avslag på sin søknad. Hva skal utlendingen tro? Og hvilke signaler gis med hensyn til viktigheten av å følge norsk lov og lovlige vedtak?

Sett fra et asylmottak i Distrikts-Norge, med utlendingens øyne, vil en lokalpolitiker eller en representant for kirken være en representant for myndighetene. For utlendinger fra land med svak sentralmakt og sterke lokale ledere, kan en ordførers ord veie tyngre enn et vedtak fra UNE. Når lokale representanter for det offisielle Norge oppfordrer utlendingen til å be om stadig nye vurderinger, bidrar dette til at det ulovlige oppholdet i Norge forlenges. Når lokale politikere oppfordrer utlendingen til «å holde ut», og i noen tilfeller bevilger penger over kommunebudsjettet for å dekke utlendingens advokatutgifter, vil utlendingen naturlig nok bli usikker på hvilke regler som gjelder og hvem det er som bestemmer.

Råd som strider mot barnets beste

Aursnes påpeker deretter det vesentlige poenget at det slett ikke er alle råd som er til barnets beste. Hun viser til at en utlending som har fått avslag på sin søknad om beskyttelse i Norge kan søke om økonomisk støtte ved frivillig retur til hjemlandet, hvilket i seg selv må kunne kalles en raus ordning. Støtten er derimot gradert, slik at beløpet er størst hvis retur skjer innen utreisefristen. Blir en tvangsreturnert, gis ingen støtte. Hun viser til at dette i praksis betyr at en familie med seks barn kan returnere med 100 000 norske kroner som startkapital i hjemlandet, hvilket i de fleste asylsøkerland er et betydelig beløp. Hvor lurt er det egentlig da å fortelle en familie at det bare er å klipe seg fast i Norge, så «kanskje» det går bra?

En annen ting er nå at dette viser tilfeldigheten i systemet. «Noen» klarer å få opphold, mens andre i lignende situasjoner ikke får det. Hvor rettferdig er egentlig dette? For ikke å snakke om hvor «rettferdig» et slikt system er overfor alle de hjelptrengende i verden som aldri vil få råd til å ta seg til Europa.

Misbruk av begrepet «asylbarn»

UNE-direktør Aursnes tar også opp det faktum at barn i familier som oppholder seg her ulovlig i årevis, ikke er asylbarn.

Et asylbarn er et barn som har fått asyl. Det er nettopp det barna med langvarig ulovlig opphold ikke har fått. Bruken av ordet asylbarn tilslører derfor etter mitt skjønn debatten. Spørsmålet er hvordan Norge skal ivareta interessene til barn som på grunn av foreldrenes valg og advokaters og støttegruppers involvering, lever ulovlig i landet i årevis. Dette er et politisk spørsmål, som må finne sitt svar i lov og forskrift. Dette har ingenting med asylordningen å gjøre.

Mon tro om noen journalister noen gang vil skjønne den distinksjonen? Den er av største betydning nettopp for ikke å uthule asylinstituttet.