Innvandring

Kronikk: Menneskesynkortet

”Når menneskesyn blir gjenstand for valgkampdebatt, handler det så godt som alltid om innvandringen, et felt ingen forutgående regjeringer har styrt inn på et bærekraftig spor. På tide med en realpolitisk prat om menneskesynet?” Slik åpner Hege Storhaug kronikk i Bergens tidende i dag.

Bergens tidende nettutgaven 4.september 2013, en noe forkortet versjon i papirtutgaven

Menneskesynkortet

Når menneskesyn blir gjenstand for valgkampdebatt, handler det så godt som alltid om innvandringen, et felt ingen forutgående regjeringer har styrt inn på et bærekraftig spor. På tide med en realpolitisk prat om menneskesynet? 

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

La meg først være personlig: i over 20 år har jeg nær sagt daglig kvernet rundt løsninger på nye menneskelige utfordringer Norge står overfor. Det er ingen overdrivelse å hevde at engasjement innen feltet til tider har vært et mareritt: Møte med småbarn født i Norge som er rituelt lemlestet. Unge kvinner importert til Norge som barnehustruer. Systematisk voldtatt, totalt frarøvet enhver verdighet. Jenter i skolealder med dødsangst skrevet over hele ansiktet, dødsangst fordi de frykter at de som de elsker høyest – mor og far – skal drepe dem fordi de nøler med å bruke kropp og sjel til å sikre en fetter innvandring vie ektesengen. Deretter de første møter med politikere som i sjokk ikke tror hva du forteller. Og den dagen de samme ikke lenger kan benekte Norges nye groteske virkelighet, så tramper trollet med et brak inn på scenen: Virkeligheten vrenges og tilpasses egne partiinteresser.

Taperen er solide løsninger på åpenbare problem. Enkeltindividet ofres, og slik forvitrer vårt samfunns humanitetsgrad dag for dag.

Resultatet av dette spillet er eksempelvis at vi aldri får vite hva ansvarsløsheten har «kostet»: Vi vil aldri få vite hvor mange barn bosatt i Norge som er blitt lemlestet. To nuller eller tre nuller etter første tall? Vi vil aldri få vite hvor mange jenter og gutter som har fått knust drømmen om Kjærligheten. Men at vi kan sette fire nuller etter dette sifferet, er jeg sikker på. Og med sikkerhet kan følgende fastslås: tallene i begge kategorier vil øke år for år.

I hvilken takt tallene skal øke bestemmer politikerne.

Stortingets nest største parti, Frp, spurte HRS for snart et halvt år siden om å bidra i det såkalte Bærekraftutvalget, med mandat om å utmeisle nye løsninger som kan sikre en verdimessig og økonomisk bærekraftig innvandrings- og integreringspolitikk. Utvalget kom frem til unike løsninger i europeisk kontekst, basert på omsorg for sårbare barn og unge, og løsninger som kan sikre velferdsstatens bærekraft for generasjonene som kommer etter oss.

På autopilot trakk de andre partiene menneskesynkortet, som Heikki Holmås, som rant over av Møllers tran da han påstod at forslagene er ”det sterkeste angrepet på folks grunnleggende rettigheter” han ”har sett i hele (sitt) politiske liv” (!). (Man fristes til å spørre: hvor har mannen vært i hele sitt politiske liv?)

En debatt om det faglige og politiske innholdet i det ca 40 siders dokumentet avvises fullstendig. Hvorfor? Samtlige parti utenom Frp har hatt flere tiår i regjeringer til å løse vår tids største verdimessige og innenlands-økonomiske utfordringer, og de har så langt mislykkes grovt. Derfor skal det konstrueres et menneskesyn tilhørende den mørkeste middelalderen, som deretter sendes rett i giljotinen?

På tilmålt plass skal jeg presentere noen av forslagene, først asylinnvandringen. «Alle» forstår at den ikke fungerer, og at det i stor stil er de bedrestilte som banker på Norges dør – oftest uten beskyttelsesbehov – fordi de kan betale smuglermafia. Les Lily Bandehys bok Jeg kommer fra Iran, som sammen med tre barn, den minste på armen (vår Grand Prix-vinner Tooji), i månedsvis var i klørne på rå mafia sørover i Europa før de med et nødskrik – bokstavelig talt – entret Norge. De kunne likegodt omkommet på ferden. En human og rettferdig politikk? Hva med alle andre som ikke hadde Bandehys sikkerhetsbelte; titusener av US dollar å smøre smuglerne med? Hadde det vært mer humant om den reelt forfulgte politisk aktive Bandehy, som landet bankerott i Norge, kunne tatt seg over grensen fra Iran til Pakistan, oppsøkt en FN-flyktningeleir der, og blitt lost trygt videre til Norge som kvoteflyktning, en kvote FrP vil doble fra i dag på 1 200 personer til opptil 3 000 personer årlig? Den nye politikken vil dertil frigjøre titalls milliarder kroner i året, som kan gi langt, langt flere mennesker i nærområdene et nytt og verdig liv enn antallet som får asyl per år i Norge.     

Hva med de titusener som har innvandret gjennom ekteskap i full motstrid til menneskerettigheter og norsk lov? Barneekteskap, ekteskap med søsken (!), med søskenbarn, kollektivistiske ekteskap og proformaekteskap. En rettferdig og human politikk, eller skal vi stoppe misbruket av individ og system? Skal vi si: kom gjerne til Norge for å jobbe eller studere – for å bidra – og en porsjon kjærlighet i bagasjen til en person i Norge er bare hyggelig?

Hva med at ingen tiltales når det tilfeldig avdekkes kjønnslemlestelse av jenter i Norge? Trenger vi nye lover, som eksempelvis at foreldre plikter å anmelde grov legemsbeskadigelse av eget barn, som de typisk «ikke kjente til»? For trenger eksempelvis ikke barnet medisinsk oppfølging? Skal vi gjeninnføre helkroppundersøkelser av (også) jentebarn, som ble avviklet i 1993 etter Bjugn-saken, mot ekspertisens vilje, som Barneombudet den gang, barnelegen Trond Viggo Torgersen? Ville det vært humant, også all den tid at forskning viser at jenter har flere plager i underlivet enn gutter?   

Er det humant at norskfødte barn starter skolegangen uten å forstå hva læreren og medelever formilder? Skal foreldre, som ikke er nyankomne flyktninger, stilles ansvarlige for å sette barnet i en slik sårbar situasjon? Vil økonomiske sanksjoner gi foreldrene det dyttet de trenger for å ta eget barns behov på alvor? Ja, mener utvalget. Inhumant? Overfor hvem?

Hva med alt det svarte arbeidet blant østeuropeere, som gjenspeiles på mager skatteseddel? Utvalgets bestilte tall fra SSB viser at de, til vår overraskelse, betaler mindre skatt i snitt enn ikke-vestlige. Hva gjør vi i bærekraftens navn? En personlig Folketrygdkonto er forslaget, der arbeidsinnvandrere betaler inn avgiften på 7,8 prosent til egen konto, som også vil sikre dem mot sosial dumping, samt at kontoen vil gjenspeile opparbeidede velferdsrettigheter. En konto som man blant annet kan ta med seg hjem hvis man skulle ønske å flytte tilbake. Inhumant? Eller rett og slett bærekraftig?

At påstått menneskesyn om så sårbare og avgjørende tema for fremtiden fremdeles gjøres til offer for et partipolitisk spill, er skammelig. Kanskje er det politiske menneskesynet ganske likt, men tankene om løsninger forskjellige?

Nettopp konkrete løsninger på problemer som vokser oss over hodet er hva vi velgere er opptatt av. Kan vi få se de bortgjemte eventuelle ”essene” til de andre partiene?