Innvandring

Humanisme

Bærekraftutvalgets rapport har satt dagsorden i valgkampinnspurten. Nå mobiliserer Ap hva de kan for å dehumanisere rapportens forslag og selv fremstå som et parti med «streng» politikk. Ap sender en «sjokkert» Martin Kolberg på banen i beste sendetid, samtidig som valgkampapparatet selger inn at Regjeringen hittil i år har sendt ut over 3 000 asylsøkere. Altså: se, vi er «strenge», vi er «handlekraftige». Men hva er egentlig forslagene til Bærekraftutvalget som er så «sjokkerende og inhumane»?

Nyheten om de over 3 000 asylsøkerne som er sendt ut med fly fra Norge hittil i år, har rullet og gått på radionyhetene i dag morges. Det heter også at 95 prosent av de utsendte ikke har klargjort identiteten sin. En mann på 32 år fra Somalia er et av «ofrene» som intervjues. Han har vært her siden 2006, altså på syvende året, og ble nå med tvang transportert ut. Mannen fra Somalia, som også har sonet dom på tre år, har altså kastet bort rundt syv av de beste årene i livet sitt.

Skal vi kalle dette en human politikk? HRS vil heller kalle han nettopp et «offer» for en hodeløs politikk som gir tilfeldige opphold.

La oss ta en kort titt bak kulissene i asylindustrien. På ferie sørover i Europa har jeg endelig lest boken til Lily Bandehy, Jeg kommer fra Iran (2004), der hun forteller om en ekstremt dramatisk flukt fra Iran gjennom Europa til Norge i 1988. Bandehy kommer opprinnelig fra en velstående halvnomadisk familie sørøst i Iran. Hun var politisk aktiv mot Sjahen og under Ayatollah Khomeini. Da det begynte å brenne under føttene hennes, flyktet hun med tre barn, den yngste på armen. Den lange ferden over det europeiske kontinentet gjennom flere måneder kunne hun bare få til fordi hun hadde dollar å vifte med foran grådig mafia og kyniske menneskesmuglere. Hun og barna kunne like godt ha blitt drept under den ekstreme reisen, slik jeg leser boken.

hege_banner_rights_special_778x150

Bandehy var en reell politisk flyktning. De feste som betaler seg til Norge, er velferdsflyktninger. Her er en av dem, som jeg skrev et essay om for 10 år siden, med en ekstrem farefull ferd fra Pakistan til Norge over land. Han hadde ingen beskyttelsesbehov, akkurat som en annen ung mann, også han tilhørende den etniske minoriteten hazara med røtter i Afghanistan, som jeg traff i et privat selskap like før denne ferien. Han er en av de mange som er sendt ut av familien for å være et økonomisk anker i vesten. En tredje som «er kommet inn i livet mitt» er en ung pakistaner, som søkte asyl i Norge – helt grunnløst. Han og familien brukte det meste de hadde av midler for å prøve lykken her. Den grunnløse søknaden ble avslått, men han er her like fullt, nå «gift» med en betydelig eldre norsk kvinne. Han får nok fast bosettingstillatelse neste år, og er skilt et par år det igjen.

Det er denne politikken som Ap og andre partier definerer som «rettferdig, men streng politikk». Jeg tror «folk flest» ikke er helt enige i den påstanden.

Hva er det Bærekraftutvalget faktisk foreslår at Norge bør gjøre for å ta kontroll over asylindustrien, for det er vel vitterlig en industri dette har utviklet seg til å bli, der de med penger vinner frem, mens de som ikke har midler aldri får lagt ut på den lange reisen for et bedre økonomisk liv?

Bærekraftutvalgets utgangspunkt er folkets utgangspunkt: dagens politikk hviler på forutsetninger i en helt annen tid, nemlig tilbake til konvensjon fra 1951, tett etter 2.verdenskrig og med jernteppet inntil Vest-Europas grenser, der folk med livet som innsats «hoppet over muren» og flyktet fra kommunistdiktaturene. Selvsagt tok Europa varmt imot disse flyktningene.

Men nå «hopper» eksempelvis ung somalisk kvinne og mor til seks barn  alene til Norge. Utgangspunktet for «hoppet» var Etiopia, der mann og barn nå venter på familiegjenforening. Ekteparet var nok godt informert om at en ung kvinne fra Somalia nær sagt automatisk får opphold i Norge. Derfor la hun ut på ferden mot nord, en enslig muslimsk kvinne, og ikke mannen. Men er hun en politisk flyktning etter 1951-konvensjonen? Nei, det tror nok heller ikke Kolberg eller Stoltenberg på. En «rettferdig, men streng politikk»?

Et oppklarende moment før jeg går videre, angående forutsetninger i Flyktningkonvensjonen fra 1951: Den enkelte flyktnings rett til asyl er overlatt til hver stats interne lovgivning. Nettopp derfor har europeiske stater egne lovgivninger på feltet, som er en sentral forklaring (sammen med den sterke norske velferdsstaten) på hvorfor Norge er et av landene som innvilger flest asylsøknader.

Bærekraftutvalget vil at Norge skal jobbe opp mot internasjonale fora FN for at asylinnvandringen til Europa skal stoppes, da med erkjennelsen at den ikke fungerer etter konvensjoners forutsetninger for å gi politiske flyktninger beskyttelse. Utvalget mener politikken i dag er uansvarlig overfor de enkelte individ som ofte setter livet på spill for en bedre økonomisk fremtid for seg og sine. Utvalget mener at det naturlige er at mennesker på flukt søker beskyttelse i nærmeste land. Derfor mener utvalget at Norge sammen med andre aktuelle land skal opprette mottakssentre i sentrale land, som i Kenya og Etiopia (somaliere reiser gjerne via disse to landene), som i Pakistan, en uttransporteringsport for både iranere og afghanere.

Her fra utvalgets rapport:

«Per i dag er det stipulert at om lag 45,2 millioner mennesker er på flukt, herav ca. 16,4 millioner mennesker utenfor eget land. En omlegging av dagens system vil frigjøre både økonomiske og administrative ressurser som, sammen med besparelsene ved begrenset innvandring til et høykostnadsland som Norge, vil føre til at Norge kan hjelpe langt flere mennesker i faktisk nød i deres nærområder. Dette er langt mer forsvarlig enn et system der noen «trekker vinnerloddet» og får opphold i Norge. Når systemet som bidrar til folkevandring legges om, vil heller ikke menneskesmugling og kriminalitet som følger i dens kjølvann lenger være attraktivt.

Samtidig som systemet legges om, der Norges bidrag til dette arbeidet skal være betydelig, skal heller ikke Norge unndra seg sine moralske forpliktelser til å hjelpe reelle flyktninger. Bærekraftutvalget foreslår derfor at antallet FN-flyktninger (overføringsflyktninger) dobles fra dagens nivå, med inntil 3.000 personer per år.

En slik omlegging av asyl- og flyktningsystemet vil kreve omfattende endringer av relevante konvensjoner og egen lovgivning, som sannsynligvis vil måtte ta flere år. Norge må derfor søke internasjonalt samarbeid på området, og Bærekraftutvalget foreslår Norge tar initiativ overfor Nordisk Råd, EU og FN for å fremforhandle en ny Flyktningkonvensjon.»

Dette er hovedtanken bak asylforslaget til utvalget. I tillegg mener utvalget at id-løse skal avvises, og at saksbehandlingstiden skal kortes ned til helst ikke mer enn tre måneder, ikke minst så barn ikke settes i den situasjonen at de slår røtter her på bakgrunn av foreldres forsøk på å lyge seg til beskyttelse i Norge, som vi så i den såkalte Neda-saken.

HRS skulle like å høre fornuftsbaserte argument mot utvalgets forslag fra partitoppene som er på banen og vifter med det røde flagget: menneskesynet. Hvilket menneskesyn har egentlig de som ikke vil gå for en politikk som avvikler dagens asylindustri og som vil kunne gi betydelige folkemasser bedre liv der de har sine røtter?

Men hva sier folket? Bærekraftutvalget fikk Sentio til å sjekke dette: Et flertall på 75 prosent sier ja til mest mulig begrensning av den ikke-vestlige innvandringen til Norge og heller hjelpe flere i deres nærområder, mens kun 17 prosent sier nei. 8 prosent vet ikke.

Men vi har en «tradisjon» i Norge for at politikerne overkjører folkeviljen år ut og år inn på innvandringsfeltet. Ingen «tradisjon» å være stolt over?

HRS er som kjent på ferie. Denne artikkelen kan kommenteres, men ikke forvent at kommentarer legges ut før i kveldingen.