Innvandring

EU vil øke asylindustrien

EU pålegger alle medlemsland, inkludert Norge, om å åpne en ny dør for asylsøkere: De som tar seg over kontinent og inn i Europa, skal sendes videre til det landet der de har nær familietilknytning. Det vil si at en ung mann fra Afghanistan som ankommer Italia, og som har en bror i Norge, skal sendes videre av myndighetene til oss. Han skal ikke ”belastes” med selv å måtte ta seg gjennom flere EU-land. Hva med belastningen ved å la seg føre av menneskesmuglere fra et kontinent til et annet? Det reflekterte jeg over i et essay i tidsskriftet Prosa i 2003. Jeg møtte nemlig den gang en ung nyankommen mann fra Afghanistan som fortalte om en grufull ferd til Norge som like godt kunne endt med døden.

NRK radio meldte om nyheten i dag morges.  Den er ikke lagt ut på nrk.no, men poenget er gjengitt i ingressen. EU mener altså i fullt alvor at det er en forsvarlig og fornuftig politikk at vi legger forholdene til rette for menneskesmuglerindustri, slik at de som har råd til det, kan søke lykken i Europa.

Jeg hadde et usedvanlig spesielt møte med en ung mann fra Afghanistan i 2003 som ble til et essay i tidsskriftet Prosa (nr 4 2003). Der tok jeg for første gang til ordet for at asylinstituttet må legges radikalt om. Det ti år gamle essayet er altså dagsaktuelt og temaet bør komme på dagsorden nå som det (igjen) er Stortingsvalg.

Politiske og etiske refleksjoner om asyl- og innvandringspolitikk

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Plutselig stod han der i olabukser, hvit åpen skjorte og joggesko. På en brygge på Malmøya. At han sannsynligvis var utlending, forstod jeg før han stilte sitt første spørsmål på famlende engelsk. Det var noe mongolsk over trekkene hans. Han undret om det var lov å snike seg rundt gjerdet som stenger strandsonen for fri ferdsel. Tilbake etter en «forbuden» tur, satte han seg ned med flere spørsmål. Samtalen vår ga meg en sterkere overbevisning enn noensinne om at norsk asylpolitikk både er umenneskelig og uforsvarlig.

Møtet fant sted første pinsedag i år og på min første dag ute i sommersolen. Aldri kommer jeg til å glemme denne dagen.

Jeg lå på bryggekanten i min egen gryende sommerverden kun iført bikini da den unge mannen slo seg ned hos meg. Initiativet kom etter at jeg spurte ham om runden på svabergene hadde vært fin. Jeg fulgte opp med å forklare at han ikke skulle bry seg om gjerdene – strandsonen er for alle. Jeg klarte ikke å plassere ham nasjonalt, noe som er blitt en slags hobby etter mer enn 10 års arbeid med tema knyttet til integrering. Nysgjerrigheten min drev frem spørsmålet som nærmest med et trylleslag rev ned stengslene mellom to fremmede. Han var fra Afghanistan og hadde vært her i to måneder. «Åh, så du er hazara», repliserte jeg ivrig. Han ble målløs, for deretter å smile det antakelig bredeste smilet han eier: At jeg kjente til denne mongolsk utseende minoriteten i hjemlandet hans! Det var nesten for godt til å være sant. Og at jeg også hadde bodd i til sammen to år i Pakistan, nei, da satte han seg rett ned, to meter unna meg, mens jeg forbannet meg selv for hva jeg hadde stelt i stand: En nyankommen muslimsk mann, snart 25 år, og jeg i bikini.

Aldri har jeg følt meg så ubekvemt naken som de første minuttene av samtalen. Men overraskelsene stod i kø. Den første var at han faktisk hadde purdah i øynene, det vil si islams krav til menn om ikke å se direkte på kvinner. Men dette kravet impliserer et krav til kvinnene om å dekke seg til for at mennenes lyster ikke skal vekkes. Kulturavstanden mellom damen i bikini og den unge herren føltes bokstavelig talt som flere hav. Likevel: Ikke en eneste gang i løpet av neste halve time registrerte jeg så mye som et eneste blikk fra ham som falt andre steder enn i øynene mine. Hans vesen var usedvanlig mildt og behagelig, han var åpenbart en person som når raskt frem til det beste i andre. Det han hadde å fortelle derimot, var langt fra det beste. Og det var hans lange ferd mot nord som fikk meg til å ta et politisk standpunkt som jeg opplever som svært ubehagelig, på grensen til det smertelige, men like fullt et nødvendig standpunkt: Han skulle ikke vært på Malmøya denne dagen. Han skulle vært i Quetta i Baluchistan i Pakistan, der han hadde bodd i fred de siste fem årene sammen med sine fire søsken og foreldre. Tankene mine sa: Han kan umulig ha tatt Pakistan International Airlines fra Islamabad til Gardermoen. Jeg spør: «Hvordan kom du til Norge?»

Veien til Norge

Spørsmålet utløser en lang, åpen og naken historie om en reise utenfor allfarvei og under kummerlige forhold, ja, en reise mange ikke overlever og som atter andre tjener betydelige summer på. Han ble fraktet i buss til grensen mellom Pakistan og Iran i disse landenes «felles» provins Baluchistan. En trailer ventet på ham og andre lykkejegere. En svart natt passerte de den første grensen. Sammen med flere ti-talls andre menn ble han geleidet av iranske agenter inn i et nytt mørke: et lasterom på en ny trailer. Han kryper sammen for å vise meg: Knærne opp under haken, armene rett til værs. Ingen mat, heller ikke vann, før den forbudte reisen endte på grensen et sted mellom Iran og Tyrkia. Nye agenter ventet. Det tallrike følget vandret gjennom daler og over fjell i to dager og tre netter før det ankom tyrkiske Kurdistan. Der ventet en tyrkiskkurdisk agent med ny trailer. Hele 115 personer i samme lasterom i tre nye dager i trengsel og mørke, igjen uten mat og vann.

Når fortellingen hans ankommer Bospherus-stredet i nærheten av Istanbul, vanngjerdet mellom Asia og Europa, må utvilsomt den mest farefulle etappen ha startet; både fakter og ansiktsuttrykk intensiveres med samme voldsomhet som den brutale økonomiske uretten disse to kontinentene imellom. Han padler febrilsk med en alt for tung åre. Han rister på hodet, smiler vagt med fortvilende rykk i munnvikene. Det samme gjør jeg. På lag med tre andre menn, ble han plassert på den lille, skrøpelige flåten. Han måler opp lengden ved å peke på plankebord på brygga vi sitter på. Den er så liten at det knapt er til å forstå at fire menn noensinne har kunnet dele plassen på en slik flåte. Han tar meg med på de neste tre døgnenes usikkerhet og utmattelse, der han padler for livet for å nå en gresk øy han ikke kjenner navnet på den dag i dag. Vi er begge skjønt enige om at denne etappen var den mest umenneskelig og særdeles livsfarlig. Vi er også like enige i at det er et under at vi sitter sammen på en brygge i Norge – han kunne like gjerne vært død. Utmattet faller han om på brygga, slik han gjorde det på stranden på den ukjente greske øya.

En ny agent og en ny trailer ventet. Hvilken by ferjen fra Hellas seilte ut fra, og hvilken italiensk by den ankom, vet han heller ikke. Han begynner tydelig å bli sliten, og korter betydelig ned på de neste to døgnenes sult og tørst på vei til København. En ny agent venter med billett til danskebåtens seilas til Oslo. Han ankommer Vippetangen problemfritt, uten pass eller annen identitet, og melder seg for politiet på Grønland som asylsøker. Hele 15 000 euro sugde menneskesmuglerne ut av ham.

Et forgjeves slit

«Tror du jeg får opphold», spør han brått og løfter blikket. En av de sjeldne gangene møter han øynene mine. Jeg kan umulig hjelpe ham til den lettelsen blikket tigger om. «Men hvordan vil du forklare myndighetene at du har bodd fem år i Pakistan, og så søker beskyttelse i Norge?», spør jeg i en blanding av undring og bekymring. «Nei, nei, jeg sier at jeg flyktet fra Afghanistan. Myndighetene vet jo ikke hvem jeg er», svarer han ivrig, før en bekymringsfull panne igjen varsler de mest plagsomme tankene: «Tror du det går bra? Tror du at jeg får opphold», spør han.

For å redde meg unna min vel så gnagende usikkerhet, leder jeg samtalen inn på mer forutsigbare tema. Vi snakker om hvor viktig det er at han lærer seg norsk fortest mulig – hvis han får opphold. At han må lære at han bor i Norge og ikke i «Afghanistan i Norge», slik at han kan få optimal glede og nytte av livet i et demokrati. Jeg forteller om våre verdier knyttet til likestilling og likeverd, religionsfrihet og ytringsfrihet. Han lytter og kommenterer positivt. Det synes som om han liker det han hører.

Men mer opptatt er han av arbeid. Han forteller om lengre erfaring som skredder. «Er skredderyrket et bra yrke i Norge?» Jeg må gi han skuffelsen; det er ikke lett å livnære seg som skredder her. Men det er mange andre jobber han sikkert kan skaffe seg, trøster jeg. Familien hans i Pakistan trenger økonomisk bidrag. Den er på ingen måte lutfattig. Men langt fra velbestående. Både foreldre, søsken og han selv har gjennom flere år skrapt sammen den «pakistanske formuen» på 15 000 euro for å forankre sønnen i Vesten. Han skal bli deres sårt tiltrengte økonomiske redningsvest. Hans forventinger til oppdraget er en blanding av fryd og redsel. Asylintervjuet finner sted om fem dager. Igjen spør han: «Tror du det går bra? Bør jeg fortelle noe annet enn at jeg flyktet fra Afghanistan, noe som er lurere?»

Det knyter seg i mitt indre. Hva kan jeg si?

Jeg kan vanskelig gi ham et klart svar. Jeg blir rastløs av ubehaget over den uvisse fremtiden hans. Over de enorme skuffelsene som kan vente bak neste gjerde han skal prøve å forsere. Min uro må ha smittet over på ham. Uten forvarsel reiser han seg og takker for samtalen. Jeg ønsker ham av hele mitt hjerte lykke til. Og jeg mener det inderlig. Han synes å ha kvaliteter til å bli en god norsk samfunnsborger. Men langt viktigere: Han og hans kjære har satset alt, de kan tape alt. Det fortjener verken han eller de andre i familien. Ingen av dem har begått noen forbrytelse. De har fulgt en grunnleggende drivkraft i oss mennesker – drivkraften mot en økonomisk og sosialt sett bedre og tryggere fremtid for seg og sine.

Asylpolitikkens forbannelse

Til tross for denne konklusjonen etter møtet på Malmøya, syklet jeg hjem med en følelse av sorg og fortvilelse på denne unge mannens vegne, og jeg kjente jeg ble sint. Han skulle ikke vært her: Han er ikke forfulgt, og vil neppe få opphold. Han og hans familie har kanskje snart mistet alt de eier.

Jeg opplever en tiltakende forbannelse over systemet: Ikke bare norsk asylpolitikk, men nærmeste hele Europas asylpolitikk. Mindre forbannet og overbevist ble jeg ikke da jeg noen dager senere leser i Aftenposten om ugandiske opprørsstyrker som kidnapper tusener av barn; guttebarn til bestialsk krigsinnsats, jentebarn til husarbeid og seksuelle tjenester for soldatene. De utsettes for de groveste voldelige handlinger, mange får amputert hender og føtter. Tusener av barn som fratas alt og utsettes for det verst tenkelige.

Det brede politiske landskapet mener at norsk asylpolitikk generelt er god og forsvarlig. Den anses som liberal, og dermed human. Vi avviser ingen som banker på døren – uansett om de har reist hundrevis av mil til den forgjettede velferdsstaten Norge. Vi forholder oss til den ratifiserte Geneverkonvensjonen fra 1951, som ble utformet ut fra den kalde krigens mareritt av hensyn til kuede folk som levde i kommunistiske diktatur på den østlige siden av Berlinmuren. Folk som virkelig med livet som innsats flyktet fra politisk undertrykkelse, terror og tortur. Geneverkonvensjonen sikret blant annet at flyktninger fra østblokken fikk leve i trygghet og frihet i Vesten – også de som kom uten identifikasjonspapir. Det var selvsagt rett og rimelig, absolutt humant. Men Geneverkonvensjonen kan umulig være tilpasset dagens folkevandring, der særlig menn søker seg til Vesten av helt andre hensyn, selv om en økonomisk flukt kan være vel så presserende menneskelig sett som en politisk flukt.

Dette var min gryende konklusjon første pinsedag i år. Og jeg følte meg nærmest som et grusomt menneske, fullstendig hensynsløs og av verste inhumane og egoistiske sort. For det er vel her den betente kjernen har festet seg: Jo edlere menneske man er, dess mindre vil man regulere innvandringen til Norge. Hvor dypt dette synet sitter, opplevde jeg til gangs da jeg i 1998 foreslo at aldersgrensen for å få familiegjenforening gjennom ekteskap skulle heves fra 18 til 24 år. Bakgrunnen var utgivelse av boken min Hellig tvang – unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap. De unge tvangsgiftes i ung alder og brukes som levende visum – ofte for å hjelpe familiemedlemmer til migrasjon. Daværende kvinnepolitiske leder i SV repliserte i Dagsavisen at hvis forslaget medførte mer lukkede grenser, var SV prinsipielt i mot. Å evne og ha flere tanker i hodet samtidig synes å være det mest stengende for å utforme en forsvarlig asyl- og innvandringspolitikk, være seg høyre- eller venstresiden: En politikk som ivaretar dem som trenger beskyttelse og samtidig beskytter de som allerede er her.

Kynisme, svindel og spill

Selv da jeg skulle fortelle mine nærmeste om opplevelsen på Malmøya i år, måtte jeg ta kraftig sats. Det hjalp litt å legge til at den britiske regjeringen vurderer å trekke seg fra Geneverkonvensjonen. Rundt 200 000 personer, stort sett ikke-vestlige, tar seg over kanalen til England hvert år. Åtte av ti anslås å bli værende, nesten alle uten gyldig oppholdstillatelse. Langt de fleste går inn under kategorien økonomiske lykkejegere. Og i frontlinjen figurerer menneskesmuglere og kriminalitet, i et hjerterått kynisk spill. Slik jeg også nylig dokumenterte i boken Gode formål – Gale følger? Kritisk lys på norsk innvandringspolitikk (Sigurd Skribekk, Ottar Brox, Thore Lindbekk), at innvandringen til Norge delvis forløp for 30 år siden – eksempelvis at pakistanske bakmenn bosatt i Tyskland utnyttet egne landsmenn økonomisk for å fuske dem inn i Norge.

En annen form for fusk og kynisme dokumenteres i den nyutgitte boken Feminin integrering – utfordringer i et fleretnisk samfunn (Human Rights Service/kolofon.no, 2003). Dagens innvandringspolitikk reguleres i all hovedsak gjennom familiegjenforening gjennom ekteskap. Men det er sjelden en reell «gjenforening» som skjer. Det er «nyetablering» av familie. Jeg bruker anførselstegn, fordi det åpenbart foregår en utstrakt svindel med vårt regelverk – et regelverk som mang en politiker slår seg på brystet med som et av de mest liberale, og dermed humane, regelverkene i Europa.

Svindelen og kynismen er mangfoldig: Krisesentre rapporterer om kvinner fra den fattige verden som ender som klienter hos dem etter «ekteskap» med norske menn. Når «ekteskapet», eller det økonomisk-seksuelle slaveriet, har vedvart i mer enn tre år, er planen å dumpe dem – og hente en ny kvinne som vanskelig sier nei på grunn av økonomisk nød. Parten her kan teoretisk hente så mange «hustruer» han måtte ønske og evne. En human og liberal politikk?

Norske kvinner er også med på svindelen, en svindel som reglene legger forholdene til rette for. De fleste vil nok stusse over å få vite at eksempelvis knapt en håndfull tyrkiske menn med varig opphold i Norge årlig inngår ekteskap med en etnisk norsk kvinne, mens tyrkere bosatt i Tyrkia er svært så villige til å gifte seg med en kvinnelig norsking. De fleste vil stusse, sa jeg. Vel, det er en sannhet med betydelige modifikasjoner. Utlendingsdirektoratet som setter godkjenningsstempel på disse giftemålene som innvandringsgrunnlag, synes ikke å betvile den ekteskapelige genuiniteten. Heller ikke når kvinnen er 45 år, og den ikke-vestlige parten er 25 år gammel, reagerer myndighetene tilsynelatende på det pågående økonomisk-seksuelle spillet.

Innvandrere er også med på dette spillet. Eksempelvis inngås ekteskap mellom kusine her og fetter i opprinnelseslandet der avtalen er at de ikke skal leve som ektefeller, men skilles når fetteren har fått selvstendig opphold etter tre års ekteskap. Da henter han den opprinnelig tiltenkte ektefellen til Norge gjennom ekteskap – gjerne en annen kusine. Men å endre på reglene anses generelt for politisk uakseptabelt. Det vurderes som en kald, hjerterå handling. Derfor kom rekordmange på familiegjenforening i fjor, rundt 15 000 personer. De fleste som ektefeller. Til sammenlikning kom ca 1600 som overføringsflyktninger og omlag 3400 fikk opphold av humanitære eller politiske årsaker.

Bedre løsninger må finnes

Hazaraen på Malmøya tok sløret fra øynene mine. Hans ærlighet tvang meg til å ta stilling til kanskje det mest betente temaet i europeisk samtid: Asylpolitikken. I Norge, England og Europa for øvrig henger den igjen som en løsning på fortidens østblokk-tragedie. Jeg er ikke i tvil om at den må endres. Det må også familiegjenforeningspolitikken.

Innen 2050 er det beregnet at befolkningen i Tyrkia øker med 50 millioner, i Pakistan med 120 millioner. Om Norge og EU tar i mot befolkningsoverskuddet bare fra disse to landene, vil det sette vårt demokrati og velferdssystem på en antakelig umulig prøve. Ikke-vestlige innvandrere kommer nettopp fra land der demokratiets og velferdssystemets fravær er et av de mest utviklingshemmende trekkene.

Et annet vesentlig aspekt er økologisk bæreevne. Optimistiske beregninger sier at Norges økologiske bærekraft er på maksimalt 5,5 millioner mennesker (Bredo Berntsen i Gode formål – Gale følger?). Men er klimaet i offentligheten modent for å si dette høyt? At det ikke kan være riktig at de som har økonomisk midler til lykkereisen, skal ønskes velkommen på grensen og få sjansen til å teste ut asylinstituttet? Eller at nærmest «alle slag av giftermål» skal gjennom tolkning av menneskerettigheter utformet på 1950- og 1960-tallet gi en automatisk rett til innvandring? Går det an å ha flere tanker i hodet samtidig: At verdens ledere må ta et ansvar for å få bukt med befolkningskatastrofen verden står overfor? En eksplosjon som, nesten utrolig nok, allerede har fått konsekvenser for jenter og gutter i Norge: De pålegges å bruke kropp og sjel på å «berge» fattige til Norge gjennom giftermål.

Den unge hazaraen skulle ikke vært i Norge. Men det skulle heldigvis svogeren min. Han flyktet motsatt vei gjennom provinsen Baluchistan i Iran over grensen til Pakistan. Der levde han to psykisk og fysisk harde år som flyktning i en leir ved Karachi, inntil han ble plukket ut som kvoteflyktning og sendt til Norge. Jeg kan ikke se annet enn at dette er den mest forsvarlige og humane løsningen for dem som er reelle flyktninger. De som banker på døren vår etter å ha krysset flere kontinent må avvises. Kombinert med en ny familiegjenforeningspolitikk, som begrenser mulighetene optimalt for fusk og overgrep gjennom giftermål, impliserer dette at vi må åpne for en betydelig større kvote FN-flyktninger. I dag tar vi bare i mot omlag 1600. Bare 1600!

Hazaraen gjorde som jeg ofte gjør – han snek seg rundt de ulovlige gjerdene på Malmøya. De lovlige gjerdene derimot, må konstrueres etter samtidens realiteter. Det mest ødeleggende gjerdet, og dermed det mest frigjørende gjerdet å rive ned, må være det ekstreme økonomiske gapet mellom Vesten og den fattige verden. Ingen gjerder får meg til å gremmes og fortviles mer enn nettopp dette gjerdet. Særlig grusomt er de brutale omkostningene og lidelsene på individnivå. Aller verst er tanken på de mest sårbare som lider – barna. Gjerdet har også resultert i en befolkningseksplosjon, som verden økologisk ikke makter å bære. Og verre blir det, i følge FN-prognoser. Resultatet er blant annet krig på grunn av manglende ressursgrunnlag. Resultatet er også et blomstrende marked for menneskesmuglere og kriminalitet. Og tvangsekteskap av ungdom i Norge, for å nevne noen få moment. «Alt henger sammen med alt,» sa Gro, og hun hadde jammen så rett så rett.

Vi står nå foran et nytt valg. Asyl- og innvandringspolitikken ble allerede i juni måned en het potet – som nesten alltid. Fremdeles har ikke ett eneste parti i Norge evnet å utforme en helhetlig, forsvarlig og human nasjonal og internasjonal politikk. Min og mange andres tålmodighet er på bristepunktet. Det er det politiske lederskapets ansvar å finne menneskelige og fornuftige måter å lede folk rundt gjerdet på. Det går også an å rive ned gjerder.