Fra forfatteren Waages side startet det hele med en kronikk i Aftenposten under tittelen ”Verdighetens pris” som åpnet så galt som det kan få blitt. Waage avdekker at han ikke forstår at det er noe som heter statsfinanser, og at disse bør, som egen husholdning, helst holde seg på plussiden. I tillegg legger han inn hersketeknikk, som man jo gjerne gjør i mangel av bedre ammunisjon.
Slik åpent han kronikken:
Med ujevne mellomrom får vi av Hege Storhaug og andre vite at vestlige innvandrere ikke lønner seg. Statistisk sentralbyrå har regnet ut at hver og én av dem skal koste velferdsstaten 4,1 millioner kroner gjennom livsløpet. Er det bare de som ikke lønner seg?
Hva med for eksempel Storhaugs egen organisasjon, Human Right Service – eller for den saks skyld alle offentlig ansatte? De betaler jo aldri mer i skatt enn det de får i lønn. For ikke å snakke om de politiske partiene. Og hva med meg? Jeg er jo fra i år statsstipendiat; antagelig er også det en dårlig butikk for staten.
Herfra og ut handler det om påstått humanisme, verdighet og borgerlønn til alle. Perspektiv på hvordan det står til med verdigheten til landets borgere om 50 år med dagens politikk, se det er ikke i Waages tanker. Vi får derfor heller ikke et eneste regnestykke fremlagt som viser hvordan AS Norge skal klare å opprettholde velferdsgoder, infrastruktur osv.
Waage forstår altså ikke at for første gang i Norge er det lagt frem konkrete kostnader ut dette århundret ved den ikke-vestlige innvandringen (minimum hele pensjonsfondet) og snittkostnaden per person, som er svimlende høy, 4,1 millioner kroner.
Så skal jeg være den første til å etterlyse nyanseringer blant ikke-vestlige grupper, da noen er langt mer kostnadskrevende enn andre, og der noen også antakelig går i pluss. Vi får se om SSB eller Finansvisen eller andre vil legge slike tall på bordet, som antakelig vil oppfattes som enda mer sensitive, da man ser av skatte- og trygdeprofil at skjevheten på hva ulike grupper betaler inn til fellesskapet (lite) og hva man tar ut av goder (betydelig), at de som kommer dårligst ut er land under OIC-paraplyen. (Hysj, hold på forkortelsen, og si den så raskt av du snubler i tunga og ingen får det helt klart for seg hva du sa: IOC? Hæ?)
Her er mitt første tilsvar til Waages kronikk, datert 26.juni:
Ikke akutt lidenskap for Norge
Petter Norman Waage er så uinteressert i hvor mye innvandringens kostnader belaster velferdsstaten at han likegodt åpner sin kronikk med å sitere både feil tall og feil kilde (24.juni). Jeg ble ikke overrasket, for er ikke Waage en av dem som for flere tiår siden barrikaderte seg i de sobre salongene: ikke se, ikke høre?
Nei, Waage, vestlige innvandrere belaster ikke statsfinansene med 4,1 millioner kroner i snitt i et livsløp. Det er det ikke-vestlige som gjør, og tallet er regnet ut av Finansavisen (13.april) på bakgrunn av tallmaterial hentet ut av rapport fra Statistisk sentralbyrå.
Waage liker ikke at jeg refererer andres regnestykker. Det handler om menneskesyn. Vi setter ikke prislappen på mennesker, sier han, og skriver en hel kronikk om alt annet enn faktuelle forhold knyttet til innvandringens bærekraft.
Bryr han deg så lite om levekårene til de som kommer etter deg? Menneskesyn?
SSB har sagt noe interessant, sånn apropos at Waage synes det er interessant å peke på personen meg som et tap for statsfinansene. SSB sier det vil lønne seg for statsfinansene at nordmenn får flere barn (Finansavisen 10.mai). Hvorfor sier SSB det? Kan det være at SSB kjenner tallene som kom frem i en rapport fra Human Rights Service i år, ”Skatte- og trygderegnskapet for Norges husholdninger”? Regnskapet viser at norske husholdninger går noe i pluss (3 752 kr), vestlige noe i minus. Norske betaler altså årlig mer inn i skatt enn vi tar ut trygd. Når alderspensjonen holdes utenom inntektsregnskapet er det dramatiske bildet slik: Forskjellen mellom vestlige innvandrere og norske husholdninger blir da hele 81 000 kroner året. Blant ikke-vestlige husholdninger (minus flyktninger) øker forskjellene fra 28 000 kroner til 108 000 kroner.
Nei, jeg beklager ikke at jeg refererer dårlige nyheter. Det beklagelige er at folk som Waage ikke lider av engasjement for det gode Norge.
Som den danske samfunnsrefseren Poul Henningsen formulerte seg om fremtiden: ”Alt det folk med ubehag nekter å høre noe om, blir avgjørende for våre vilkår årtier senere.”
3.juli åpner Waage sitt tilsvar slik, under tittelen ”Oss ulønnsomme imellom”:
”Hege Storhaug sutrer i Aftenposten 26.juni over at jeg i kronikken ’Verdighetens pris’ hadde antydet at hun og ikke bare innvandrere var ulønnsomme for samfunnet. Hun overså at jeg også presenterte meg selv som ulønnsom. Det gjelder nemlig stort sett alle i Norge, ifølge tankesmien Civita.”
Hvis noen finner sutring i det overstående innlegget, gi beskjed. Jeg synes faktisk det er meget faktuelt og relevant informasjon som legges frem. Waage lener seg altså på Civita, og vi vet jo holdningen der i gården: Åpne grensene, senke lønningene, en vinn-vinn-situasjon, som Kristin Clemet sier det.
Dette er en sentral grunn til at jeg hører at det snakkes i politiske korridorer om krise for Høyre hvis innvandring blir et tema i valgkampen, for skyttergravene mellom ultraliberalistene og de etter mitt skjønn mer realitetsorienterte, er meget dype.
Og merk at det Clemet eksempelvis aldri snakker om er hvordan velferdsstaten vil se ut etter få år med fri flyt eller hva som skjer med frihetsverdiene våre, som kvinners likestilling med menn. Ingen av delene vil affektere henne, så kanskje Waage skulle være en smule mer kritisk til Civita og heller lytte til økonomer i SSB?
Waage fortsetter med at hans kronikk ikke handlet om innvandringens kostnader. Nei vel, men han raljerte med at han selv er et tapsprosjekt for staten. (Som om det er interessant med slike personopplysninger. Det minner meg om debatter om eksempelvis søskenbarnekteskap, der typisk en Raja skryter av at alle hans søsken er lykkelig gift med søskenbarn, ergo kan debatten avsluttes: bevis er fremlagt på at tvang ikke er et problem, ikke sant? Kan vi kalle det sandkassenivå?)
Waage opprettholder at han ikke ønsker prislapper. Det hadde vært interessant å ha blitt med Waage på en personlig handlerunde i diverse butikker. Sjekker han ikke priser opp mot egen lommebok? Bare dras kortet i hytt og kanel?
Videre holder han fast ved at en borgerlønn, en slags grunnlønn til alle, ville være det beste for samfunnet, altså for verdigheten til folk. De økonomiske perspektivene i forhold til en slik ubetinget lønn, får vi ingen informasjon om.
I dag svarer jeg Waage slik i Aftenposten:
Adjø solidaritet
Peter Normann Waage vil ikke vite hva det koster statsfinansene å sikre barnehageplasser, sykehjemsplasser, klasserom og transportnett. Hvis noen ønsker å ha kontroll på budsjettene, er det inhumant? Mangel på moral?
Derfor vil Waage heller snakke om bananer når vi andre diskuterer pærer. Det kalles å avspore debatten. Den ikke-vestlige innvandringen er svært kostnadskrevende. Ingen økonom med respekt for seg selv vil påstå noe annet. Det samme burde gjelde politikere. Det handler nå om å forvalte vår felles eiendom forsvarlig slik at neste generasjoner får overlevert et godt samfunn. De vil nok aldri få samme velstand som Waage og co. har nytt godt av, disse 68-erne. De vil nok aldri få de fete pensjonene 68-erne har sikret seg. Det ser man av tallene som Finansavisen leverte 13. april i år og som utløste debatten om innvandringens konsekvenser.
Jeg stopper ikke å forundre meg over egoismen til de som i dag er i 60-årene og som seiler inn i en gyllen alderdom. Hvor er moralen? Hvor er humanismen? Solidariteten?