Politikk

Nyansene, takk!

«Andreas» og Marius Sørvik forteller Finansavisen om sine negative erfaringer og opplevelser om hvordan det er å vokse opp som etnisk norske gutter (minoritet) i Groruddalen og kritiseres for ikke å være «tilstrekkelig nyanserte.» Hva med i forkant av en debatt å levere inn lister med alle relevante nyanser, for slik å kunne debattere fremfor å «oppklare» og arrestere hverandre i retoriske øvelser á la «Glem ikke nyansene», «Du glemmer at…», «Du nevner ikke at…» «Du unnlater å ta med…», «Ikke alle er slik…», ad nauseam.

Forfatteren Rune Vik-Hansen er filosof

I debattene om multikulturalismen (MK) (i betydningen verdipluralisme/verdirelativisme, og ikke «kulturelle preferanser») og ikke-vestlig innvandring, minnes kritikere stadig om ikke å glemme nyansene. «Det er nyanser her.» «Bildet er mer nyansert.»

«Andreas» og Marius Sørvik forteller Finansavisen om sine negative erfaringer og opplevelser om hvordan det er å vokse opp som etnisk norske gutter (minoritet) i Groruddalen og kritiseres for ikke å være «tilstrekkelig nyanserte.»

hege_banner_rights_special_778x150

La oss kort benevne de som etterspør nyanser for «nyanseformalister», og med en tilbøyelighet til å bagatellisere Andreaser og Mariusers erfaringer hevder de at «gutter er gutter», «dette er kun ungdomserfaringer», «alle ungdommer går igjennom disse erfaringene» og «ikke la noen få pøbler få oss til å skjære alle innvandrere over én kam.» MK og ikke-vestlig innvandring har nemlig også sine positive sider og disse bør belyses, eller ihvertfall ikke utelukkes fra debatten. Tilsynelatende tilforlatelig, er spørsmålet hvilke pretensjoner et slikt krav om nyanser har.

Innledningsvis kan sies at nyanseformalister implisitt hevder at kritikere ikke opplever alle aspekter ved MK eller ikke-vestlig innvandring i deres totalitet, mens de selv krever å bli trodd på at de selv opplever samme størrelser med alle nyanser, positive såvel som negative. Skarpere; om kritikere ikke deler formalisters erfaring ugyldiggjøres deres opplevelser, dvs. problemene kritikere påpeker ved sine erfaringer finnes ikke. Visste vi ikke bedre, kunne nyanseformalister nesten mistenkes for å ville frata Andreas og Marius deres opplevelser. De verken oppfatter eller opplever nyansene. Innvendingen om at kritikere ikke oppfatter alle aspekter, kan rettes mot formalistene selv; ved å vektlegge kun det positive, oppfattes ikke de negative og derfor er også formalisters erfaringer ugyldige. Samme type argument serveres fra tilhengerne av hijab, burka og niqab: kritikerne er presumptivt imot pga. kunnskapsmangel. Tilhengerne er tilsvarende for pga. mangel på kunnskap. Vi ser at argumentformen ikke leder noe sted.

Så kan vi hevde at fordi ingen opplever den fulle og hele virkelighet i én erfaringsakt (mer presist; 11 000 000 bits pr. sek.), synes ikke urimelig å anta at nyanseformalister ikke er bedre utrustet enn kritikerne i så måte og derfor ikke opplever mer av virkeligheten enn kritikere gjør.

For det tredje kan vi innvende at nyanseformalismen har klare paralleller til rospedagogikken hvis aspirasjon ligger i at negativ atferd retter seg selv bare man roser/belønner positiv atferd uten å påtale negativ atferd. Siden nyanseformalisters erfaring ikke er rikere enn kritikernes, synes spørsmålet å koke ned til hvorfor formalister så ensidig vektlegger hva de oppfatter som det positive. Det som er bra, er bra og ikke verdig videre oppmerksomhet. Hva tenker man seg skal endre negativ atferd om den ikke påtales? Hva skulle forårsake en slik endring?

Nyanseformalister later til å tro at negative og positive utslag av MK og ikke-vestlig innvandring deler felles årsaksrekke, mens vi egentlig har å gjøre med to ulike årsaksrekker som hver for seg leder til ulike konsekvenser, slik at bare man fokuserer på den ene årsaksrekken, forsvinner den andre (negative).

Uansett antall integrerte/assimilerte ikke-vestlige innvandrere, er de som skaper trøbbel fortsatt et problem. Med mindre man griper direkte inn i den, berøres ikke årsaksrekken som fører til problemer ved fokusering på problemfrie grupper.

F.eks. glir arbeidsdyktige ikke-vestlige innvandrere som deler våre verdier sømløst inn i vertsnasjonen, mens analfabeter med holdninger og verdier på kollisjonskurs med vertslandets snarere er en kilde til problemer og konflikter. Eksemplifisert: vi får ikke bukt med f.eks. undertrykkingen av kvinner, homofile og religiøse minoriteter i den islamske verden før vi griper inn og endrer årsakene til denne undertrykkingen.

Den problemfrie årsaksrekke, handler gjerne om kulturelle preferanser innen litteratur, kunst, sport, film, vitenskap, musikk, mat, drikke osv. mens årsaksrekken som leder til problemer gjerne handler om verdier og holdninger, mangel på impulskontroll, svekket dømmekraft osv. (Vi holder psykosomatiske og andre individualpsykologiske faktorer utenfor). 

Urimelig å anta synes derfor at Andreaser og Mariusers erfaringer handler om uenighet om kulturelle preferanser man utmerket kan være uenige om selvom man enes om felles verdier.

For det fjerde synes nyanseformalismen beslektet med avvisning av (vitenskapelige) generaliseringer hvor man later til å tro at om man ikke erfarer den hele og fulle virkelighet i ett og samme åndedrag, er alle uttalelser om den pr. definisjon, gale. Kan vi m.a.o. ikke si alt om hele virkeligheten, er for nyanseformalister intet poeng å si noe som helst. Generaliseringens poeng er ikke å henge seg opp i detaljer og enkelttilfeller, men basere seg på overslag, statistikk og gjennomsnitt. Naturvitenskapene opererer med modeller eller utsnitt av virkeligheten fordi de vet at virkeligheten er for kompleks til å kunne innfanges i én modell, ett åndedrag. Jo flere modeller, desto bedre samtidig som man erkjenner at ikke alt lar seg innfange samtidig. Således er ikke kunnskap om universet og konsekvensene av MK og ikke-vestlig innvandring prinsipielt forskjellige.  

I avvisningen av generaliseringer, forveksler man samtidig deskriptive, dvs. beskrivende, utsagn med preskriptive (verdidommer). I motsetning til hva nyanseformalister synes å tro, lar hva som er tilfellet seg beskrive uavhengig av mulig moralsk status.

I forlengelsen av mangelen på forståelse for generaliseringer, følger enkelttilfellementaliteten; man ser aldri mulige mønstre, og ihvertfall ikke i forbindelse med MK og ikke-vestlig innvandring, kun isolerte enkelthendelser uten indre sammenheng. Drukningsulykker pga. manglende svømmeferdigheter? Trafikkofre? Voldsofre? Fattige? Opptøyene i Stockholm? Soldathenrettelsen på åpen gate i England? Soldatangrepet i Frankrike? Hva med juks? Trygdesvindel? Muslimers ambivalente forhold til rettsstaten? Enkelttilfeller! Eller? For nyanseformalister er ikke drukning, trafikkulykker, vold eller fattigdom et problem før alle drukner, omkommer i trafikken, utsettes for vold eller er fattige 24/7/365. Før den tid oppfattes «enkelttilfeller» som irrelevante og uten betydning, fordi, i nyanseformalisters hoder, «er ikke alle slik» eller «ikke alle har det slik.» Man kan derimot ikke vite om generaliseringer er feilaktige eller om presumptive enkelttilfeller er enkelttilfeller før man går inn i materien. Hvor mange enkelttilfeller må til før vi snakker (statistiske) mønstre? Og når skjer overgangen? All den tid samfunnet (ennå) ikke er under kritisk press, er for nyanseformalister irrelevant hvorvidt samfunnet er under økende press fra et stadig økende antall ikke-vestlige innvandrere.

Om alle problemer reduseres til eller oppfattes som enkelttilfeller, risikerer vi aldri å få kartlagt årsakene, fordi hvert problem vil ha sin egen, unike årsak og ressursmangel nekter oss å forfølge hvert enkelt tilfelle.

Nyanseformalisen kan således sies å dele trekk med antiessensialismen som hevder at størrelser (verden) ikke har noen substans, ingen «kjerne», ingen egentlige og iboende egenskaper, men at vi gjennom sosiale, materielle, politiske og språklige, dvs. retoriske, virkemidler, lager egenskapene vi tilskriver størrelsene. Antiessensialister forkaster både pretensjonen om universell gyldighet og korrespondanseteorien for sannhet, dvs. samsvar mellom språklig formulerte påstander om verden og verden selv; verden, men ikke Sannheten, finnes visstnok «der ute», men kan ikke «testes» med vårt språk. For antiessensialister er Sannhet noe vi skaper i lokale og ulike fellesskap, for å tjene og opprettholde ulike politiske interesser, intensjoner, planer og mål.

Spørsmålet nyanseformalister ikke stiller er hvorfor eller hvorfra negative erfaringer med MK og ikke-vestlige innvandrere stammer fra. Hva er deres årsak? Er de spontane, dvs. årsaksfrie, eller har de årsaker og om så, lar disse seg spore? Dersom en undersøkelse avdekker at spesifikke grupper ikke-vestlige innvandreres «bagasje» er årsaken til Andreaser og Mariusers negative erfaringer, må vi, uansett hvor «kultursensitivt», tørre å artikulere dette offentlig.

Karl Popper (1902-94) lærte oss at vi må stille hypoteser uten tanke for det rådende samfunns- eller debattklima. I motsetning til hva mange later til å tro, er mennesket et utmerket vitenskapelig studieobjekt på linje med mer tradisjonelle naturvitenskapelige fenomener. Mennesket står ikke utenfor naturordenen slik mange kanskje av mer følelsesmessige grunner synes å anta og menneskelig tanke-handlings- og følelsesliv gir seg greit til undersøkelse uten at dette innebærer verdidommer. Vi har i annen sammenheng mer inngående drøftet om de som forsurer eller ødelegger andres tilværelse er «like mye verdt» som de som ikke forsurer eller ødelegger andres liv.

Fordi problemer ikke forsvinner ved å la være å påtale dem, synes kravet om nyanser derfor å være intet annet enn en (hersketeknisk) avsporing. (“You’re entitled to your own opinion but not your own facts.”—Mark Twain)

Hva med i forkant å levere inn lister med alle relevante nyanser, for slik å kunne debattere fremfor å «oppklare» og arrestere hverandre i retoriske øvelser á la «Glem ikke nyansene», «Du glemmer at…», «Du nevner ikke at…» «Du unnlater å ta med…», «Ikke alle er slik…», «Jeg vet om noen som…«, «Vi må ikke skjære alle over én kam…», ad nauseam.