Essay: Multikulturalismen

Forfatteren er (i ettertid av publiseringen blitt) «anonym filosof»

Brochmann-utvalgets, og nå også SSBs, nylige rapport om ikke-vestlig innvandrings manglende bærekraft, nærmest garanterer at den sekulærprogressive venstresiden med sympatisører, lakeier, håndtlangere, klakører og apologeter, blander spørsmålet om samfunns bærekraft med forestillingen om ikke-vestlige innvandreres egenverdi: ikke-vestlige innvandrere skulle være mindre verdt, fordi de økonomisk er ulønnsomme eller ellers vanskelige å assimilere/integrere. Tre eksempler er Stuerein rasisme (Aftenposten) 14.05.11, Heretter er det personlig, (Dagbladet) 30.05.11 og Mennesker uten verdi (Dagbladet 08.06.11)

FNs rasismedefinisjon lyder slik:

«… enhver distinksjon, ekskludering, restriksjon eller preferanse basert på «rase», farge, avstamning eller nasjonalt eller etnisk opphav med formål eller effekt å oppheve eller erklære ugyldig (”nullify”) eller svekke anerkjennelse, nytelse eller utøvelse på like vilkår av menneskerettigheter og fundamentale friheter i det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle eller noe annet område i det offentlige liv.»

Kritikk av multikulturalismen, islam og ikke-vestlig innvandring handler imidlertid ikke om dette og er derfor ikke rasisme i FNs betydning eller at man, slik nazistene, ønsker å utrydde folkegrupper av ideologiske grunner. Rasisme vil si å hevde at noen grupper og individer er mindre/mer verdt enn andre fordi de tilhører en annen etnisk eller religiøs gruppe enn man selv gjør, eller har andre seksuelle preferanserenn man selv har og behandler dem deretter, men så hevder ikke kritikere av multikulturalisme, ikke-vestlig innvandring og islam.

Med henblikk på islams og muslimers historie og tekster, kan betimelig spørres om hvem som er rasistene i forhold til FNs definisjon, klart illustrert av deres forhold til alt som ikke anses som muslimsk; jøder (islams institusjonaliserte jødehat tør være velkjent), kristne, homofile, kvinner, ikke-troende, minoriteter osv., og derfor å hevde at rasismebegrepet i forbindelse med kritikk av islam ”bare konnoterer den biologiske rasehierarkiseringen”, er derfor en avsporing.  Islam kritiseres for hva islam er, mens muslimer kritiseres for hva de mener og gjør, dvs. ikke for deres presumptivt mindreverdige anatomi eller biologi, men for deres religionspolitiske vrangforestillinger og forsøk på å pådytte andre islams kjønnsapartheid og diskriminering av homofile og ikke-muslimer, samt deres mildt sagt fleksible forståelse av tros- og religionsfrihet. Det er derfor ikke rasistisk å kritisere ikke-vestlige innvandrere for deres tro/atferd/fremferd/mangel på yrkesdeltagelse eller assimileringsevner, som mer enn etnisitet henger sammen med forholdene man kommer fra, og hvor etnisitet ikke er stort annet enn en (historisk) tilfeldighet.

Uavhengig av årsaken(e) til manglende assimileringsevner, handler imidlertid debatten om multikulturalisme, islam og ikke-vestlig innvandring ikke om menneskets egentlige verdi, men om en slags ”praktisk funksjonalitet” som ikke skal forstås som ”praktisk ferdigheter” i hvis forlengelse skulle ligge et sorteringssamfunn eller forringelse av menneskeverdet hos dem uten disse ferdigheter eller med annen dysfunksjonalitet, mental eller fysisk, men ganske enkelt at ”man er mulig å være i hus med.” Spørsmålet om verdi er, i motsetning til fraværet av assimileringsevner, metafysisk med knapt teoretisk interesse og med liten, om noen, praktisk relevans. Hva betyr at man er ”like mye verdt”? Hvordan vises denne likeverdigheten i praksis? Vises det i praksis? At mennesker har ulik ”praktisk verdi” tør illustreres ved (for tidlig) bortgang av idrettsstjerner, artister, kunstnere, forfattere, musikere osv., som hvert på sitt vis har bidratt til felles glede og nytte. Om alle skulle få statlig begravelse for sin metafysiske verdi, skulle alle få en slik begravelse. Voldtektsforbrytere og kriminelle har nok samme metafysiske verdi som dem som ikke voldtar, men får verken priser, stipender, æresbevisninger eller statlig begravelse, nettopp fordi de ødelegger andres liv og dermed er «umulig å være i hus med.» Straks diskusjonen reduseres til et spørsmål om verdi, sporer debatten av, for hva legger man i ”verdi”?

Samfunnsbygging handler om å maksimere sjansene for å overleve og etter hvert mulighetene for å kunne realisere evner og anlegg hvor ganske bestemte faktorer, f.eks. homogenitet og verdiskapning, direkte påvirker et samfunns bærekraft. Et ”samfunn” kan beskrives som et bestemt forhold mellom borgerne hvor felles verdigrunnlag tjener som en forpliktende kontrakt både borgerne imellom, men også mellom borgerne og staten. Uten denne stilltiende kontrakten har vi kun en tilfeldig samling enkeltindivider akkurat som vi i stedet for et lag, ville vi ha en samling spillere hvor hver spiller hadde sine egne regler. Felles verdigrunnlag gjør atferden forutsigbar samtidig som folk ”finner ut av det med hverandre”, ”kommer overens” eller er til ”å være i hus med”, og gjør at samfunn kan være gode selv om de er materielt fattige. Uavhengig av etnisitet eller borgernes funksjonsgrad, kan samfunn tiltross felles verdigrunnlag gå i oppløsning ved generell mangel på praktiske ferdigheter og teoretisk kompetanse. I motsetning til f.eks. funksjonsfriske ikke-vestlige innvandrere uten praktiske ferdigheter, teoretisk kunnskap og som samtidig motarbeider et felles verdigrunnlag, bidrar funksjonshemmede ved nettopp ikke å utfordre felles verdigrunnlag. Tilsvarende kan samfunn uten felles verdigrunnlag gå i oppløsning tiltross praktiske ferdigheter og generell kunnskap.  Dette betyr imidlertid ikke at alle må inneha demokratisk kompetanse (være enige om verdigrunnlaget), men at det finnes en kritisk grense for når samfunn med demokratisk underskudd går i oppløsning og Brochmann-rapporten dokumenterer at Norges ikke-vestlige innvandring allerede ikke er bærekraftig. Debatten om ikke-vestlig innvandring handler derfor om kompetanse: uavhengig av årsak mangler temmelig mange ikke-vestlige innvandrere evnene, ferdighetene, kunnskapen og holdningene til å fungere i vestlige samfunn og spørsmålet er hvordan vi forholder oss til det.

Å bygge båt

Å fungere i eller å bygge et demokrati, kan sammenlignes med båtbygging: ingen ville finne på å sette noen uten evner, kunnskap og kompetanse til å bygge en båt, i hvert fall ikke om man nærer forhåpninger om at den skal være sjødyktig. Man hevder ikke at de som ikke kan båtbygging er mindre verdt enn de som kan. Det er m.a.o. ikke menneskets egentlige og metafysiske verdi, men kompetanse som bygger båten. Det samme gjelder demokrati, og svært mange ikke-vestlige innvandrere mangler de facto ballasten eller bagasjen som muliggjør å fungere i eller bygge et demokrati. Det betyr imidlertid ikke at de er mindre verdt; det betyr bare at velfungerende samfunn har sterke motforestillinger mot å ta dem inn.

Demokratiatferd kan kanskje beskrives som ”das Man”, for å låne et uttrykk fra Heidegger, hvor vår gjøren og laden smelter fullstendig sammen med (eller ”går opp i”) ”de andres” væremåte på en slik måte at individuelle forskjeller forsvinner. Vi finner glede i og hygger oss slik man finner glede i og koser seg; vi leser, ser og vurderer litteratur og kunst slik man leser, ser og vurderer; på samme måte rykker vi tilbake fra den ’store massen’ slik man rykker tilbake; vi finner sjokkerende hva man finner sjokkerende (Being and Time, s. 164/127, Blackwell Publishing, 1962). Vi tenker, føler og handler som man gjør, og i dette perspektiv, hvor utfordringen ligger i at man må forholde seg til andre som handler, tenker, mener og føler annerledes enn man selv gjør samtidig som man forplikter seg på de samme verdier og normer, blir den individuelle verdi irrelevant.

Fremfor å være opptatt av hva som får samfunn til å fungere, synes deler av (se over) venstresiden å foretrekke dysfunksjonelle samfunn av ”verdifulle” individer fremfor velfungerende samfunn av kompetente individer hvis mulige objektive verdi anses som irrelevant. For mange mennesker uten de nødvendige ferdigheter og holdninger, undergraver både verdiskapningen og demokratiet, fordi sammenhengskraften går i oppløsning. Samfunn hvor alle gjør hva de skal og oppfører seg slik de bør, fungerer uavhengig av verdien på de enkelte individene som utgjør samfunnet.

At spørsmålet om menneskets egentlige og metafysiske verdi er underordnet spørsmålet om assimileringsevner, ser vi hver gang vi går på gaten og passerer hundrevis, om ikke tusenvis, av mennesker. Ved kollisjon, beklager man, unnskylder seg og haster videre, helt uavhengig av ”den andres” mulige verdi. Vi stopper ikke opp og regner ut hver enkelts verdi eller involverer oss i hver enkelts problemer for ”å føle med dem” osv.  Menneskelig verdi handler om glede og hygge mennesker imellom og ikke om verdi i seg selv, men for noen. Dette er verdi som endrer seg i takt med den sosiale relasjonen og hvor en eventuell absolutt eller metafysisk verdi forblir upåvirket av hva som ellers skjer i relasjonen. Alle kjenner noen, men ingen kjenner alle, hvilket i demokratisk sammenheng reduserer spørsmålet om verdi til subjektiv irrelevans. Det finnes mange inkompetente mennesker både hyggelige, varme, sjarmerende, morsomme og verdifulle, men du setter dem ikke til å bygge båt!

Konsekvenser av multikultur

Spørsmålet gir seg selv: kan ikke-vestlige innvandrere demokrati eller ikke? Fungerer de i arbeidslivet? Bidrar de til velferdsstaten eller ikke? Økonomiprofessor ved Norges Handelshøyskole, Rögnvaldur Hannesson, uttalte 17.06.11 til Dagens Næringsliv: ”Bagasjen til mange av de ikke-vestlige som de siste tiårene har kommet til Norge, har et solid innslag av religiøs formørkelse, omskjæring, æresdrap og andre barbariske skikker.”

Er disse menneskene og deres holdninger like ønskelige, og således like ”praktisk verdifulle”, i demokratiske samfunn som dem uten slike holdninger? Lar sak og person seg i slike tilfeller skille eller er handlingenes årsak og kilde relevant med henblikk på verdi?  Spørsmålet om homogenitet handler derfor mer om felles forpliktelse overfor verdier, normer og regler og forståelse for sammenhengen mellom våre verdier og vår velferd enn etnisitet, religion eller nasjonalitet.

David Cameron (England), Eric Pickles, Angela Merkel (Tyskland), Nicolas Sarkozy (Frankrike), tidligere statsminister Jose Maria Aznar (Spania) og tildels Nederland har alle gitt opp multikulturalismen og fokuserer igjen på nasjonal identitet og sammenhengskraft fordi erfaringen har lært dem at multikulturalisme ikke er den forestilte berikende utveksling av spennende filmer, musikk, krydder, mat, litteratur, vitenskap eller fredelig kappestrid i sport og idrett, men import av en verdikamp vi trodde allerede var vunnet. Europeerne bevitner ikke multikulturalisme, men bikulturalisme med kamp mellom Vestlig og islamsk verdensanskuelse—ikke Vestens, islams og en 3, 4, 5 andre verdisystemer i konflikt med hverandre. Disse lands politiske lederskap har erkjent at nasjoner ikke kan fungere med flere parallelle verdisystemer, og bl.a. Frankrike har lagt frem en 26 punkts liste for å verne sin sekulære stat. Disse nasjoners erfaring underbygges av den amerikanske sosiologen Robert Putnam som har påvist at multikulturalisme bl.a. fører til:

• økt fattigdom
• mindre opplevd lykke og lavere livskvalitet
• mindre tillit til egen politisk innflytelse og forståelse
• mindre sannsynlighet for å delta i kommunale prosjekter
• mindre tillit til lokalpolitikken, lokale ledere og lokale nyhetsmedier
• lavere forventninger til at andre vil samarbeide for å løse felles problemer
• mer TV-tid og større enighet om fjernsynet som ens viktigste underholdningskilde
• lavere sannsynlighet for å bidra til veldedighetsarbeid eller frivillighetsarbeid
• færre nære venner og fortrolige
• lavere valgdeltagelse, men større interesse og kunnskap om politikk og større deltagelse i protestmarsjer og grupper for sosiale reformer

Man kan saktens spørre hva som får norske politikere til å anta at multikulturalismen skulle slå annerledes ut her siden dens kulturer, eller bestanddeler, jo er de samme overalt, hvorpå rimelig å anta synes å være at like årsaker gir identiske virkninger uavhengig av geografi?

Multikulturalister er pr. definisjon verdirelativister og kan derfor ikke annet enn anse f. eks. sharia som likeverdig med Vestens verdisystem. Verdirelativismen kan muligens også forklare alliansen mellom politisk korrekte/velmenende tilhengere av multikulturalismen og islamister av ulike avskygninger og deres felles kamp mot ytringsfriheten slik vi kjenner den. Multikulturalister får seg ikke til å erkjenne at enkelte verdier og verdisett er bedre eller sunnere enn andre; alt er like sant, skjønt, sunt, godt og riktig.

Straks tanken om ”nasjonal identitet og sammenhengskraft” ytres, vekkes hos enkelte assosiasjoner til regimer vi helst ikke sammenligner oss med: Hitler-Tyskland, Stalins Russland, Maos Kina, Pol Pots Kambodsja m.fl. Oppfattes disse som ideal for nasjonal sammenhengskraft og identitet, leser man ”nasjonalitet” ensidig som ideologi—basert på prinsippet om den etnisk homogene nasjonens egenverdi som den eneste naturlige og riktige politiske enhet—fremfor som ”system” og ”funksjon.” Nasjonalismeteoretikere, fra Herder over Mills, til samtidige forskere, poengterer nettopp nasjonalstatens fordelaktige muligheter med henblikk på indre integrasjon, som grunnlag for representative demokratier, som solidarisk enhet for omfattende velferdspolitikk og ikke oppfatninger om at nasjonalstaten skulle være naturgitt eller bestå av et bestemt etnisk folkeslag (I parentes bemerket: hvilke sentrale nasjonalister i moderne tid har hevdet at nasjonalstaten er ”den eneste naturlige eller normale politiske enhet”?) Begrepet nasjon kan således referere til et fellesskap med felles språk, kultur, etnisitet, avstamning og/eller historie, hvor etnisitet i vår sammenheng er irrelevant. Fordi f.eks. ”jøder” er en etnisk-religiøs gruppe med spesifikke kjennetegn og ”ikke-vestlig innvandrer” er en upresis sekkebetegnelse, begår man derfor et kategorimistak om man i denne debatten, for å bruke Hitler-Tysklands nazipropaganda som retorisk virkemiddel mot meningsmotstandere, forsøker å erstatte ”ikke-vestlig innvandrer” med ”jøde.” For å unngå å havne i hva som kan kalles sosial atomisme; dvs. hver for seg, individuelt, gruppemessig, lokalt, regionalt, nasjonalt og globalt, bør mennesker som deler et geografisk avgrenset område vi kaller en nasjon, også dele samme verdigrunnlag uavhengig av etnisitet eller hvor de ellers kommer fra, og dette verdigrunnlaget utgjør en nasjons identitet og sammenhengskraft. Den kulturelle utvekslingen av spennende kunst, utfordrende litteratur, uforståelige filmer, liflig duftende krydder, ukjente matretter og aromatisk vin fra fremmede land lar seg—med krav til felles verdigrunnlag—greit kombinere med avvisningen av multikulturalismen, og dét er hva denne debatten handler om.

Kritikk av multikulturalisme og uheldig, usunn, skadelig, men kulturelt betinget praksis, atferd og fremferd, er verken svartmaling av andre eller andres kultur, antidemokratisk eller høyreekstremt, men illustrerer at de som fremforhandlet multikulturalismen, kan mistenkes for verken å ha forstått eller forestilt seg problemene i kjølvannet av å importere uforenlige kulturer, problemer Willoch allerede i 1988 advarte mot.

Kritikken går kort ut på at samfunn med de facto uforenlige (parallelle) verdier og manglende kompetanse har kritisk redusert evne til å løse komplekse oppgaver gjennom effektivt å bearbeide informasjon og se sammenhenger og løsninger (også kalt IQ). Fordi det er ”know-how”, (felles verdier og kompetanse), og ikke etnisitet, menneskets egentlige eller metafysiske verdi eller luftige forestillinger om at alle er ”like mye verdt”, som samler en nasjon, er derfor aldri rasistisk å påpeke faktiske forhold uansett hvor kontroversielle eller ubehagelige.

Å si slikt oppfattes gjerne som generaliserende stigmatisering – i betydningen at generaliseringer pr. definisjon er gale – fordi man tror generaliseringer omfatter alle og ikke majoriteten av et gitt utvalg, populasjon eller mengde, som betyr at en generalisering allerede tar høyde for at ”ikke alle er slik eller slik.”

Problemet er ikke de kvantitativt mange som ikke skaper problemer, men de få som kvalitativt gjennom sin slagkraft setter agendaen for de mange, og debatten om ikke-vestlig innvandrings manglende bærekraft, kan således oppsummeres i: ”like barn leker best”, ”liten tue kan velte stort lass” og at ”å mene det godt” ikke betyr at man vet best. Like lite konstruktivt som karakteristisk for integreringsdebatten, er den etterhvert etablerte teknikk at kritikeres synspunkter tilskrives moralsk svikt, og Grete Brochmann har selv imøtegått Michelets misforståelse av rapporten, som bl.a. leder til sammenblandingen av metafysisk verdi med «praktisk verdi.”

Multikulturell empati

En lite debattert side ved multikulturalismen, er dens konsekvenser for vår evne til medfølelse for de mindre heldig stilte i (u)kulturer bygget på andre verdier enn vestlige. Om andres lidelse og begrensning i muligheter springer ut av arkaiske verdier og livsanskuelser, og vi samtidig holder alle verdisystemer for å være likeverdige, er vi prinsipielt avskåret fra å identifisere oss med vår nestes smerte. At vi kan identifisere oss med vår nestes lidelse—uavhengig av hvilke verdier eller livsanskuelser som er årsaken bak lidelsen—antyder at hvilke verdier som objektivt er de sunneste og beste for menneskelig utvikling, er uavhengige av kultur. Det er m.a.o. ikke våre praksiser (kultur) eller ideologier som avgjør hva som er det beste for mennesket, men dets vesen, essens eller natur. Og siden menneskets natur er den samme overalt, uavhengig av kulturelle praksiser, synes rimelig at de samme (vestlige) verdier—i motsetning til f.eks. islamske som mer eller mindre motarbeider menneskets natur—burde gjelde overalt. Empati muliggjør identifikasjon med andres lidelse på tvers av kulturelle grenser, nettopp fordi kultur ikke dikterer vår evne til empati. Var så tilfellet, ville vi få vanntette skott mellom lidelser forårsaket av ulike verdisystemer og livsanskuelser—uten mulighet for medfølelse for andres situasjon. Andres lidelse ville bli uforståelig, fordi vi ikke ville kunne forstå andre på ”deres egne premisser” siden vi ganske enkelt ikke er de andre. Det faktum at vi kan identifisere oss med andres lidelse på tvers av kulturelle grenser, antyder at empati ikke er kulturelt betinget, men grunner i vår fellesmenneskelige natur. Kausalitet i menneskelig handlingsliv er komplisert og mulig er også en selvforsterkende sirkel hvor mangel på, eller svakt utviklet, empati kanskje gjør en mer mottagelig for verdirelativisme, men lar dette seg avgjøre?

Demokrati har vist seg som best egnet for økonomisk utvikling og rimelig å anta synes å være at andre verdier som likestilling, likeverd, tanke- og ytringsfrihet, vekst, velstand, utvikling osv., følger i kjølvannet. At man derfor søker dialog med mennesker med usunne verdier og anakronistiske livsanskuelser, bevitner at man nærer så liten tillit til de verdiene som er årsaken til vårt gode samfunn at man er villig til å bytte dem ut med verdier og anskuelser som i 1400 år har ført til at den islamske verden har gått i stå. Det finnes altså de, også blant våre egne, om enn uartikulert, men som konsekvens av passivitet og manglende stillingtagen, som mener islam og sharia faktisk har noe å tilby Vesten og som i den multikulturalistiske verdirelativismens navn, er villige til å «diskutere» vår sivilisasjons udiskutable og ukrenkelige forutsetninger. Feministers svik mot sine «muslimske søstre» og Gilles Kepel  rapport om at stadig flere franske forsteder islamiseres og sharia vinner frem i stadig sterkere grad, turde illustrere svekket empatisk evne hvor politiske og kulturelle eliter synes å tolerere at andre lever under kår de selv aldri ville akseptere.

Sammenblandingen av ”praktisk verdi” med metafysisk verdi, slik vi så ovenfor, er kanskje årsaken til at enkelte land ikke får utvist ikke-vestlige, straffedømte innvandrere; deres menneskerettigheter prioriteres foran samfunnet og menneskene de ødelegger. I tillegg kommer empati for kriminelle med forakt både for ofre og nasjoners selvråderett hvor overnasjonale organer under henvisning til artikkel 8 om ”retten til et privatliv” i EMK fikk stoppet utsendelsen fra England av en voldtektsdømt nigerianer. Hva med iraneren som fikk opphold fordi han regelmessig trener på et helsestudio og hvor utsendelse igjen forpurres under henvisning til samme artikkel? Eller hva med overfallsmannen fra Sierra Leone, utvist først etter ni års kamp, hvor utsendelsen ble trenert fordi overgriperens menneskerettigheter, igjen i henhold til artikkel 8 om ”retten til privatliv”, veier tyngre enn livene han ødelegger?

I kjølvannet av multikulturalismen har vokst frem en stadig mer omseggripende identitetspolitikk, dvs. politikk med utgangspunkt i gruppers kulturelle eller religiøse interesser. Eksempler kan være sorte/fargede, homofile/lesbiske, kvinner, religiøse, asylsøkere eller grupper for dem med uønsket atferd ved egen omsorg eller med frykt for avstand til egen endring ved andres påstand.[1] Ideen er å rette opp en (historisk) urettferdighet gruppen som sådan har opplevd, ikke konkret urettferdighet tilkommet det enkelte individ. I identitetspolitiske perspektiv veier tilsynelatende gruppetilhørighet tyngre enn oppførsel/atferd/fremferd hvor ett problem er asymmetrisk elastisitet: oppfattes gruppen som svak, hevdes ofte at mangelen på rettigheter karakteriserer denne gruppen, mangelen på rettigheter er en del av denne gruppens identitet, mens er gruppen overrepresentert på lite flatterende statistikker, forkastes gruppe som forklaringsvariabel og man snakker igjen om individer.  Denne asymmetrien gir seg utslag i MSMs doble standard hva gjelder dekning av problemer knyttet til multikulturalismen og ikke-vestlig innvandring. Natt til 1. mai 2011 blir 14 år gamle Eva Helgetun fra Trondheim voldtatt av menn med ikke-vestlig utseende. 28. mai tar hun eget liv og 11.06.2011 har VG et relativt anonymt oppslag om saken. Et Google-søk på Eva Helgetun gir ikke et eneste treff fra nettavisene til de store riksmedia i motsetning til Benjamin Hermansen med 390 000 treff eller Ali Farah-saken fra 2007 med 12 800 000 treff. Hvorfor løftes Farah og Hermansen frem mens Eva Helgetun ansiktsløst søkes glemt som statistikk?

Avslutning

Brochmann-rapporten, og SSBs rapport, sier at vi kan ha enten innvandring eller velferd, men ikke begge deler, med mindre innvandrerne blir like produktive som den opprinnelige befolkningen. Multikulturalister synes ikke å se sammenhengen mellom velferd og verdier, men later til å tro at alle verdisystemer leder til identisk lykke, velstand, vekst og utvikling. Den franske filosofen Rene Descartes (1596-1650) forklarte at samme type årsaker leder til samme type virkninger. Verdier som beveggrunner kan forstås som årsaker og derfor vil multikulturalismens verdirelativisme ha andre virkninger, dvs. føre til andre samfunn, for eksempel slik ”borgerlige” verdier (årsaksrekker) gir andre samfunn enn ”sosialistiske” verdier. (Om ulike verdier ga samme virkninger, ville politiske valg være bortkastet da alle årsaksrekker ville lede til det samme gode samfunn alle mener de slåss for.)

Debattens paradoks er at multikulturalister gjerne ønsker så mye mangfold som mulig, men ønsker tilsynelatende samtidig å vite minst mulig om dette mangfoldet. Hvorfor debatteres ikke målet eller hensikten med multikulturalismen? Hvor vil våre politikere med mangfoldet i siste instans? Hva er prosjektets endelige begrunnelse? Hvis innvandring fra uforenlige kulturer bare er av det gode, hvorfor ikke vite mest mulig om den enkelte kultur? Hvorfor tas ikke islam med kritisk eksegese av Koranen opp til debatt? Hvorfor konfronteres ikke talspersoner som preker kjønnsapartheid? Hvorfor undersøkes ikke religionsfrihetens prinsipielle grenser? Dagbladet og VG melder om store mørketall hva gjelder antall tvangsekteskap og kjønnslemlestelse her i landet, men hvor er tallene? Hvorfor slås kritikere av multikulturalismen i hartkorn med høyreekstremister? Hvor mange enkelttilfeller av uakseptable utslag av multikulturalismen må til før man oppfatter at det er snakk om et (statistisk) mønster?

Legges menneskets metafysiske verdi til grunn, styres asyl- og innvandringspolitikken av følelser fremfor fornuft og prinsipper og vi må ta imot samtlige av verdens 45 millioner flyktninger, fordi all lidelse er ”like mye verdt.” Med henblikk på at vi bor i et land med begrenset areal og ressurser, menneskelige så vel som økonomiske, må vi i et større perspektiv våge tanken at vi kan ikke redde alle og mulig er at all velstanden har gjort oss blinde for hva dette i siste instans handler om; evolusjon, overlevelse og jungelens lov.

Norge er i manges øyne, utillatelig heldig; ikke bare har det ressurser som olje, gass, fisk og vannkraft, men har attpåtil klart å bygge et velfungerende samfunn, i motsetning til mange av de land asylsøkere og flyktninger kommer fra, men påtatt «White man’s guilt» løser ikke problemet.

Et lands fremtid kan kanskje spores i hovedsteders utvikling og onde tunger vil ha det til at Oslo er på god vei til å bli en delt by. En ny meningsmåling viser at et flertall av amerikanerne mener landet er delt langs etniske skillelinjer— en meningsmåling underbygget av kart fra amerikansk folketelling over den etniske sammensetningen i Amerikas største byer. Kartene antyder ikke nødvendigvis sosiale problemer, men kanskje at vår trang, natur eller tilbøyelighet til å søke sammen med likesinnede er dypere og sterkere enn policymakeres luftige idealisme, og om så, ønsker vi virkelig en utvikling i Norge hvor befolkningen er delt langs etniske og religiøse skillelinjer og hvor halvparten av innvandrerne etter 25 år i landet trygdes?

Så langt taler verken erfaring eller empiri for at ”ting går seg til”, og med henblikk på Putnams og nå også svenske forskeres funn: når faller multikulturalismen i gamlelandet?

Aristoteles advarte mot å gå utover naturens grenser, og før eller siden fremtvinger naturen erkjennelsen at det er best å hjelpe folk der de er og at ikke alle lar seg redde, for samfunn uten assimilering går raskt til grunne. Begir man seg innpå en vei man vet ikke er bærekraftig, men ideologiforblindet nekter å erkjenne, kan det ikke gå annet enn galt.