Politikk

Schengen-opphold, men utvist

Nylig falt det en dom i Lagmannsretten som fastslår at personer med gyldig opphold innenfor Schengen, likevel kan utvises fra Norge – og det også før de ”frie” tre måneder er gått. Dette for eksempel hvis vedkommende ikke kan sannsynliggjøre det oppgitte formålet med oppholdet i Norge. I denne saken handler det om en mann med opphold i Sverige som søkte asyl i Norge.

I disse tider der det diskuteres hvordan vi skal få brukt med tiggerproblemet og camping på offentlige steder, først og fremst av tilreisende sigøynere, samt at Sp har vedtatt aktivt å jobbe for at Norge skal fratre Schengen-avtalen og gjeninnføre passkontroll, finner jeg den nylige avsagte dommen interessant.

I februar i år ble en utlending fremstilt for Oslo tingrett med begjæring om fengsling, hvilket ble tatt til følge. Men vedkommende anket kjennelsen, og viste blant annet til at han har lovlig oppholdstillatelse i Sverige.

Lagmannsretten kom til at utlendingsloven fastsetter at en utlending kan pågripes og fengsles hvis det er konkrete holdepunkter for at vedkommende vil unndra seg iverksettingen av vedtak som innebærer at vedkommende plikter å forlate landet.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

I denne saken bekreftet Migrationsverket i Sverige at vedkommende har permanent oppholdstillatelse i Sverige. Han oppholder seg slik sett lovlig i Norge, da den svenske oppholdstillatelsen gir han rett til innreise i Norge. Dette følger av utlendingsloven § 9 annet ledd, som lyder:

Utlendinger som har oppholdstillatelse utstedt av et land som deltar i Schengensamarbeidet (Schengenland), slik dette er definert i forskrift, og har gyldig reisedokument, er unntatt fra visumplikt.

Da mannen kom til Norge i desember i fjor, la han frem sitt svenske utlendingspass – samtidig som han søkte asyl i Norge.

Lagmannsretten legger til grunn at det er et gyldig reisedokument, og at innreisen til Norge således var lovlig. Men det følger videre at han i kraft av sin oppholdstillatelse i Sverige, kun har rett til å oppholde seg tre måneder i Norge uten særskilt tillatelse fra norske myndigheter.

Når så politiet har gjort gjeldende at Schengenregelverket likevel gir grunnlag for å pålegge han å forlate Norge, vises det til at Utlendingsdirektoratet (UDI) har avslått hans asylsøknad. Avslaget er gjort uten realitetsbehandling fordi asylsaken skal behandles av svenske myndigheter, da Sverige er hans første asylsøkerland. Sverige har da også akseptert å ta mannen tilbake etter Dublin II-forordningen.

Lagmannsretten kan derimot ikke se at de bestemmelsene i Dublin II-forordningen som politiet viser til, i seg selv gir hjemmel for å pålegge at mannen forlater Norge før de tre månedene er gått. Samtidig heter det at retten til opphold i tre måneder ikke er absolutt. En utlending kan bortvises blant annet når vedkommende ikke kan sannsynliggjøre det oppgitte formålet med oppholdet i Norge eller når vedkommende mangler nødvendig tillatelse. Bestemmelsene gjelder også for personer som har oppholdstillatelse i et Schengenland. Det følger videre at det kreves tillatelse fra norske myndigheter hvis utlendingen, herunder person med Schengenvisum, «akter å ta opphold i riket utover tre måneder».

Utlendinger som søker asyl her, anses å ha til hensikt å oppholde seg i Norge utover tre måneder. Det betyr altså at vedkommende trenger særskilt tillatelse fra norske myndigheter for å oppholde seg her. Siden asylsøknaden til denne mannen er avslått, og han heller ikke har fått oppholdstillatelse på annet grunnlag, fastslår lagmannsretten at han kan pålegges å forlate riket før den alminnelige perioden på tre måneder er utløpet, og finner det ikke i strid med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK).

Lagmannsretten finner også at det er konkrete og objektive holdepunkter for at vedkommende vil unndra seg plikten til å forlate landet, og viser blant annet til at han forsvant fra Refstad ankomsttransitt uten å melde fra hvor han tok opphold, slik han er forpliktet til.

Så er spørsmålet om denne dommen kan ha noen relevans for tiggerproblematikken og grensekontroll. Hvis Norge hadde definert at tigging ikke er arbeid og forbudt tigging uten fast oppholdstillatelse i Norge, kunne vi altså, slik jeg tolker det, med legale midler stoppet tiggingen og effektuert utvisning. Samtidig ville vi med grensekontroll av personer kunne forhindret av mange av dem som ikke kan sannsynliggjøre sitt formålet med opphold i Norge  i det hele tatt kom inn.

Men, det blir for enkelt og effektivt?