Økonomi

Schengen-avtalen er ingen naturlov

I helgen vedtok Senterpartiets landsmøte at Norge skal ta sikte på å melde seg ut av Schengen-samarbeidet og gjeninnføre passkontroll. Vedtaket vakte betydelig oppmerksomhet og storebror i regjeringen, Arbeiderpartiet, har gitt klar beskjed om at dette ikke er aktuell politikk. Noen har også regnet og funnet ut at gjeninnføring av passkontroll vil koste dyrt. Men kostnadene ved å la være, er etter all sannsynlighet enda høyere.

Forslaget om å melde Norge ut av Schengen-samarbeidet kommer opprinnelig fra senterungdommen, men de har hatt en av sine viktigste støttespillere i stortingsrepresentant og justispolitisk talsperson Jenny Klinge (Sp). Men det var likevel overraskende at Sp endte med et slikt vedtak, ikke minst fordi ledelsen har vært mot. Både partileder Liv Signe Navarsete, nestlederne Ola Borten Moe og Trygve Slagsvold Vedum og parlamentarisk leder i Stortinget, Lars Peder Brekk, var uttrykte motstandere av forslaget.

Forkjemperne for å melde Norge ut av Schengen-samarbeidet og gjeninnføre passkontroll har først og fremst argumentert med kostnadene ved grenseoverskridende kriminalitet.

Forslaget faller ikke i god jord hos kommentatorer Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv. Han mener forslaget egentlig bare er verdt et skuldertrekk siden det aldri blir noe av, fastslår han, men finner det likevel urovekkende siden Sp er et regjeringsparti og derav burde ha analysert konsekvensene av den politikken det foreslår. For det har han, om vi skal tolke han med en viss humor. Han skriver:

Hvis Norge melder seg ut blir den 1630 kilometer lange svenskegrensen – den lengste mellom to land i Europa – Schengen-sonens yttergrense. I 2011 ble det registrert 64 millioner enkeltreiser ut og inn av Norge, hvorav 18,4 millioner med fly, 5,8 millioner med ferge og 885.000 med tog og buss. Rundt fem millioner biler passerte Svinesund.

Får Sp det som partiet vil skal altså alle vise pass. Med elektroniske passlesere kan det sikkert gå på et minutt eller kanskje mindre på hver. Problemet er at et minutt – eller bare noen sekunder – ganget med 64 millioner blir et friskt tall, enten man måler i tid eller i pengene det vil koste å gjennomføre kontrollene ved inn og utreise. Tar hver kontroll ti sekunder, snakker vi om snaut 180.000 arbeidstimer i året.

Og om ikke disse utgiftene var nedslående nok, henter han inn drahjelp fra Sindre Finnes i Norsk Industri som også har gjort et grovanslag:

– Vi har vel over 50 veier til Sverige som må kontrolleres og fem-ti til Finland, i tillegg til havnene og flyplassene. La oss si kontroll på 100 steder som må ha nye kontrollfasiliteter, køordnere, veier, datamaskiner, skannere og så videre. Pluss bemanning, seks skift og flere hundre kontrollører på Svinesund og Gardermoen og tre-fem på småstedene. Fire millioner passerende på Svinesund fordelt på 8800 timer blir 450 passerende per time, i snitt. Og da trengs fort 100 kontrollører på de mest travle tidene, anslår Finnes.

Det er nesten fascinerende hvor sammenfallende tallene til Wiedswang og Finnes er. For tar vi Wiedswangs 180 000 arbeidstimer i året, ender vi altså opp med 106 kontrollører på et normalt antall arbeidstimer per år (1 695). 106 nye arbeidsplasser må vel rett og slett være noe av det verste jeg har lest på lenge. Men enda mer fascinerende er det at regnestykket, eller konsekvensene av politikken som foreslås som Wiedswang noe hånlig sier det, ikke med ett ord (eller tall) sier noe om hvor mange ressurser som i dag brukes på at vi ikke har passkontroll ved grensene. Nei, Wiedswang finner faktisk det hele enda verre:

Det slutter ikke der. Norge må sørge for ekstra kontroll av dem som kommer både innenfra og utenfra EØS-landene, fordi vi ikke kan lene oss på at dette er gjort ved Schengens yttergrense. Felles visumregler til resten av verden faller bort, noe som vil gi visumseksjonene ved Norges ambassader nok å henge fingrene i.

Wiedswang må ha sovet dypt i timen. Han har tydeligvis stor tiltro til at Schengens yttergrenskontroll fungerer utmerket og kan heller umulig fått med seg hva som faktisk foregår innenfor det grenseløse Europa. Og det blir neppe bedre hvis planen om at Schengen-området utvides med Bulgaria og Romania i løpet av 2013 iverksettes.

Kriminelle tall

I juli 2012 (NTB) kunne vi lese at Kripos mener at kriminelle fra Litauen har fått sterkere fotfeste i Norge og at de er en av gruppene som utgjør størst trussel mot Norge. Informasjonen kom fra et foredrag som Dagbladet hadde fått tilgang, der Kripos fastslo at «mange av de utenlandske gruppene og nettverkene har fått sterkere fotfeste i Norge». Litauere gikk igjen i påfallende mange dystre statistikker, ifølge fungerende avdelingsleder for taktisk avdeling i Kripos, Eivind Borge. Litauere toppet statistikken (2011) over uttransporteringer og utvisningsvedtak på grunn av kriminalitet, med over 520 utvisninger. De toppet også politiets statistikk over vinningskriminalitet som begås av utenlandske statsborgere, og stadig mer narkotika ble registrert via Baltikum til Norge. I tillegg hadde litauere vært involvert i flere saker om menneskehandel de siste årene. Ofte er det organiserte nettverk som står bak, hvilket ikke gjør det enklere for politiet. Borge erklærte at det er en global trend hvor kriminaliteten stadig blir mer grenseløs.

Hvem tror at en slik utvikling ikke koster penger? I snitt er det beregnet at det koster 50 000 kroner å tvangsreturnere en utlending. Så er hvert soningsdøgn for utenlandske innsatte stipulert til 2 300 kr. I 2011 og 2012 ble henholdsvis 794 og 1 019 straffede personer fraktet ut av landet. Samtidig har nesten 500 utviste kriminelle i løpet av de to siste årene vendt tilbake til Norge og blitt pågrepet på nytt.

Så kjære, Wiedswang, da er bare å begynne å regne på noen av disse kostnadene – så får du legge til arbeidstimer etter beste skjønn.

Grenseløst samfunn gir kriminelle stadig flere muligheter

I tillegg er befolkningsveksten i Norge svært høy. I fjor var folkeveksten på 1,3 prosent, eller 65 400 personer. Utover rekordveksten i 2011 må vi helt tilbake til 1920 for å finne en høyere prosentvis vekst i folketallet i Norge. Befolkningsveksten tilskrives i all hovedsak innvandringen. Og når 220 000 mennesker årlig blir registrert i Folkeregisteret med opphold i Norge, der bare 60 000 av disse er født i landet, tror jeg rett og slett at 106 nye grensekontrollører raskt frigis av færre arbeidstimer i Folkeregisteret.

Men kanskje verre: samtidig som innbyggertallet i Norge øker, går politidekningen per innbygger ned. I Aftenposten i oktober i fjor, kunne vi lese om en bekymret politidirektør Odd Reidar Humlegård:

– Befolkningsvekst gir oss utfordringer, sa Humlegård og la til:

– Vi skal behandle mennesker fra hele verden som kommer til Norge på lovlig eller ulovlig vis, og mangfoldet i befolkningen blir større og større. Det krever en annen kompetanse i politiet og gjør forebyggende arbeid mer komplisert.

Politidirektøren var klar på at en økende andel av kriminaliteten er grenseløs. Eksemplene var narkotikaomsetningen, menneskehandel og vinningskriminalitet – og det er nettopp kriminaliteten fra utlandet som rammer oss hardest, og Oslo er hardest rammet, la han til.

Så når Wiedswang avslutter sitt innlegg med et sitat fra Sandra Lindström, internasjonal sekretær i svenske Centerpartiet, som ”synes det er sjokkerende og urovekkende” at det norske søsterpartiet gjorde er slikt vedtak, så tenkte hun nok ikke på regningen, som Wiedswang synes å tro. Hun tenkte på, som hun også sa, at et slikt vedtak ble oppfattet som fremmedfiendtlig. For det er vel åpenbart for alle og enhver at å kontrollere landegrensene for at kriminelle ikke skal ha fri ferdsel, er fremmedfiendtlig? Man må være svensk for å tenke slik, for der har de enda ikke gjort opp regningen. Men vi kan fastslå at den blir høy.