Politikk

Alexandra I. Larsen påstår – men husk: jeg er «Gud»

Kronikken i Klassekampen i dag er særdeles spenstig. Hvis man tilkjennegir et konservativt politisk ståsted, blir teorier man utlegger påstander. Tilhører man den moralsk gode venstresiden, da er tingenes tilstand motsatt. Påstander er sannheter. Dessuten: kun Lars Gule er visstnok berettiget å fremme kritikk av Midtøsten- og islamforskere. Merk deg også dette: allerede i 2003, understreker Gule, fremmet han liknende kritikk som Larsen. Mon tro om han hadde kildebelegg den gang?

Alexandra Irene Larsen stakk hånden inn i litt av et vepsebol med kronikken i VG  og slagsiden innen Midtøsten- og islamstudier i norsk akademia. Dertil fremmet hun samme synspunkt på seminar foran en rød sal. Da smalt det durabeligfaktisk så kraftig at selv de røde i salen ble røde i toppen over den ubehøvlede adferden til Lars Gule. 

I dag prøver han å høvle ned Alexandra Irene Larsen igjen, nå i Klassekampen, som har gitt han en helside til disposisjon (ikke på nettet). Summert opp: Larsens store synd er at hun påstår det han selv påstod i 2003. Ergo: kun Gule har lov å fremme en slik påstand. 

Slik presenterer Gule Larsens påstander: 

hege_banner_rights_special_778x150

Hovedinnvendingen er at de norske islamforskerne skjønnmaler islam og særlig islamismen, ja, flere av forskerne skal være islamapologeter. Dermed undervurderes og nedtones trusler fra islam mot vår kultur og fra islamismen mot vår og andres frihet og sikkerhet.  

Problemet med innvendingene er at de i all hovedsak er påstander. De er ikke underbygget, ikke dokumentert, ikke fundert i empiri – og heller ikke i egen eller andres kritiske gjennomgang av norsk Midtøsten- og islamforskning.

Så forteller Gule oss om sine påstander i 2003:

Problemet er ikke at det settes kritisk søkelys på norsk islamforskning. Det er gjort før. Vi hadde en runde i 2003. Den gang kunne jeg være enig i at norske forskere ikke har gjort nok for å sette et kritisk søkelys på negative sider av islam, så «som legitimeringa av kvinneundertrykking, og av straffemetodar som amputasjon, pisking og steining. Det er høgst legitimt å spørje i kva grad islam medverkar til mangel på demokrati eller respekt for menneskerettar», sa jeg til Dag og Tid 8. november 2003. 

Jeg pekte også på at de fleste islamforskere nok har lagt for lite vekt på religionen som en selvstendig årsak til kritikkverdige forhold. Dette kan skyldes velmente forsøk på å hindre islamfrykt i opinionen, men dermed har islam kritikken i for stor grad blitt overlatt til de mest fremmedfiendtlige. For selvsagt skal også islamforskere skrive om de forferdelige sidene ved  islamske samfunn og drøfte islams mulige rolle som årsak. Det kan Larsen ha rett i. 

Fint, da var den saken oppklart. Høyresiden har å holde kjeft. På venstresidens arena sitter Gule på tronen, mens de fleste vel nå har forlatt salen.