Eksterne skribenter

New York Times skal være USAs mest pålitelige dagsavis, og har lenge hevdet at den tilbyr “all the news that’s fit to print” – dvs. at det de ikke dekker heller ikke er verdt dekning. Men når det gjelder viktige saker om amerikanske muslimer og muslimske organisasjoner har storavisen nesten konsekvent valgt å bagatellisere, da driver de med selektiv dekning og/eller stikker hodet i sanden. I denne artikkelen retter Bruce Bawer et kritisk blikk mot det siste absurde eksemplet på Times sin typiske måte å “rapportere” rundt disse temaene.

Frankrike har Europas største andel muslimer. Dette har ført til betydelige utfordringer med integrering, som igjen har utløst bred debatt. En offisiell nasjonal dialog er nå underveis, hvor målet er å svare på spørsmålet: hva innebære det å være en franskmann? Hva er nasjonal identitet? Hva er vår nasjons verdier? I denne artikkelen, som er skrevet eksklusivt for rights.no, reflekterer Robert Redeker over nasjonal identitet på et intellektuelt og abstrakt nivå, som forklarer hvorfor han betraktes som en av de ledende filosofene i la belle Republique.

Muslimene stemmer på sosialistene, og til gjengjeld inntar sosialistene en passiv holdning til politisk islam. Kirken søker islamsk støtte når det gjelder temaer som kjønnsnøytralt ekteskap og abortrettigheter. Og landet sender flere penger i statsstøtte til utlandet enn noen andre land i hele Europa. I et innsiktsfullt essay skrevet ekslusivt for rights.no, kaster den spanske statsviteren og journalisten Antonio Golmar lys over innvandringssituasjonen i landet sitt.

Islam er en skoleelev som sliter faglig og med egen adferd. Dette skaper også problemer for medelever og lærere, som helst prøver å overse de virkelige utfordringene Islam skaper. Nicolai Sennels, som er psykolog og som har jobbet med unge muslimer i skolen og på institusjoner i ti år, har skrevet et essay for rights med utgangspunkt i en fiktiv case, gutten Islam, og de spesielle problemene han skaper i skolen, som kan overføres til intgreringsproblemer generelt i samfunnet.

Islamske organisasjoner som profilerer seg som moderate, skjønt de ikke er det, er et fenomen vi ser over hele Europa. I ly av den europeiske religionsfrihet opptrer de som politiske organisasjoner, med sharia som endelig mål og med moskeer som politisk plattform. Men så melder spørsmålene seg: Er det noen overlapping mellom disse organisasjonene og støtte til terror? Hvilken innvirkning har så disse sharia-vennlige organisasjonene på unge muslimer? Spørsmålene kommer fra Helle Merete Brix, som i mange år nettopp har studert islams budskap og organisering i Europa, ikke minst i boken ”Mod mørket – Det Muslimske Broderskap i Europa”.

For kort tid siden kunne vi lese i Aftenposten om et firma som ble dømt for diskriminering av Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO). ”Hijabnekt var diskriminering” lød tittelen, men senere valgte Aftenposten å modere tittelen til ”Hijab-protest var diskriminering”. Firmaets daglige leder ville gjerne fortelle Aftenpostens lesere om hvilken erfaring han hadde hatt med LDO, men kronikken ble avvist. I dag bringer vi hans viktige erfaring, både fordi den forteller at LDO ikke synes å forstå intensjonen med ”omvendt bevisbyrde” i diskrimineringsloven og at loven lett kan bli utnyttet. Dessuten forteller historien at arbeidsgivere ikke kan forvente samme rettssikkerhet som andre i dette landet, og at ”hijab-protester” kan føre til at flere kvier seg for å ansette muslimer.

Christopher Shinn setter opp et fullstendig upolitisk korrekt teaterstykke kalt ”Now or later”. Med homofile grep harselerer han med religiøs konflikter, setter søkelyset på islams sammenblanding mellom religion og politikk – og diskuterer det personlige ansvar. Stykket går for fulle hus i London. Men New York sier nei takk. Det er første gang et av Shinn’s teaterstykker ikke settes opp i hans hjemby. Men hva får en konvensjonell venstreorientert regissør til å sette opp et slikt stykke, og hvorfor vil ikke New York ha det? Helle Merete Brix har spurt Christopher Shinn selv.

Taslima Nasrin er lege, forfatter og feminist – og født muslim. Men hennes kritikk av islam har ført henne ut på en vanvittig reise; drapstrusler gjorde at hun måtte forlate Bangladesh, hun har bodd litt i Sverige, Frankrike og USA, så til Kolkata i den indiske delstaten Vest-Bengal der hun ble truet med halshugging og hvor militæret måtte gripe, til New Dehli i syv måneders husarrest og så til New York. Nasrin lar derimot ikke sin reise være en flukt, hun fortsetter med sin kritikk av islam. Hennes mål er en omarbeidelse av koranen. Helle Merete Brix forteller om Nasrins reise.

Det har etablert seg en uhellig allianse i FN-systemet for å bryte ned de universelle menneskerettighetene. Organization of Islamic Conference (OIC) alliererer seg med despotiske regimer utenfor den muslimske verden i kampen for å verne islam mot kritikk. Kina, Russland og Cuba støtter OICs krav om å kneble ytringsfrihet, og gjenytelsen er at OIC gjør sitt for å bekjempe kritkk mot disse landenes notoriske mennskerettslige brudd, skriver Jacob Machangama for rights.no. Juristen Machangama etterlyset et vestlig oppgjør med dette farlige hykleriet.

Italia er under en så stor innflytelse fra katolsk og kommunistisk hold, at dette stenger muligheter for å ta innvandringens utfordringer på alvor, det samme gjelder utfordringene som følger i islams kjølvann og Israel-hat. Dette skriver journalist og forfatter Angelo Pezzana til rights.no

I et eksklusivt intervju for HRS, sier den amerikanske feministen, psykologen og forfatteren Phyllis Chesler, at den vestlige feminismen er død. Feminister i vesten klarer nemlig ikke å forholde seg til kvinner som undertrykkes i kulturen og religionens navn, ei heller homoseksuelle og dissidenter i den muslimske verden.

Hvor ofte er ikke arbeid, utdannelse og norskkunnskaper på våre politikeres lepper når temaet er integrering? Selvsagt er de nevnte faktorene viktige for å bli en del av det norske fellesskapet. Likevel; integreringen står og faller ved verdiene. Det mener HRS, og det mener vår danske skribent, Britta Mogensen. Hun har hatt en sælsom opplevelse nylig med en ung mann, som både studerer og snakker flytende dansk. Men de danske verdiene, de kan han betakke seg for, ja, han rent ut avskyr ikke minst danske kvinner frihet på linje med menn. Mogensen mener folk som han åndelig sett bør puttes i en tidsmaskin – hvis vi mener alvor med det tverrpolitiske ønsket om integrering.

Oscar Hedins dokumentar ”Sämre än djur” presenterer to unge svenske mennesker, en mann og en kvinne. Mohammed er av irakisk opprinnelse; Cherins familie kommer fra Tunisia. Han er homofil; hun er lesbisk. Begge to har opplevd hat og vold fra sine nærmeste. - Jeg var naiv, sier Mohammed til Hedin. - Jeg trodde ikke at min mamma ville avvise sitt eget barn. I dag forteller bangalorfødte Philip Wendahl, bosatt i Sverige, sine tanker om æreskultur og homofili.

I mange år har vi blitt oppfordret til å se til Canada hva gjelder innvandring og integrering. Men vet vi egentlig hvordan det står til i Canada? I dag skriver kanadieren Fred Litwin et åpent brev på rights.no, et brev som forteller om en helt annen virkelighet enn det vi så langt har kjent. Litwin hevder at Canada preges av islamister som tar mer og mer offentlig plass, som skor seg på rasisme når de blir anklaget for terrorforbindelser og der påstander om islamofobi stadig vekk fremsettes i media. Dertil blir media mer og mer islamistvennlig, mens regjeringen blir mer og mer handlingslammet. Midt i alt dette står en svekket sikkerhetstjeneste.

Snudde den norske regjeringen i 11.time med å få på plass en ny innvandringspolitikk som kan redde landet fra svenske og britiske tilstander? HRS’ skribent Britta Mogensen håper det. Den nye fireårsregelen som skal innføres – formulert og foreslått av HRS – vil gi en etterlengtet beskyttelse for særlig unge muslimske kvinner i Norge mot tidlige transkontinentale ekteskap. Den vil imidlertid ikke beskytte den antakelig mest sårbare innvandrergruppen blant voksne, de unge hentebrudene. Dette bekymrer både Britta Mogensen og HRS. Da vi møtte Mogensen første gang i København i 2003, var det nettopp disse kvinnene som opptok Mogensen, ikke underlig, all den tid hun har lang fartstid på krisesentre hvor hun har møtte mang en importert ung skjebne.

Når islam er tema i Norge, som det ofte er, er det i hovedsak relatert til rettigheter i religionsfrihetens navn eller majoritetsbefolkningens manglende forståelse, eller endog manglende respekt, for ”et folk med tro”. Spørsmålet er, i alle fall for noen, for andre er det en konstatering, eksistensen av liberale muslimer - relatert til liberal islam. Jo, liberale muslimer finnes nok, men finnes liberal islam? Forfatter Helle Merete Brix har fundert over spørsmålet, ikke minst etter møtet med islamfortolkeren Muhammad Shahrur.

Etter at partiet De Konservative i Danmark fremmet forslag om forbud mot niqab og burka i det offentlige rommet, har debatten rast hos våre naboer. Regjeringen ble derfor usikker, og har nå satt ned et utvalg som skal vurdere om det er integreringsfremmende å dekke seg til. Dette får HRS sin skribent Britta Mogensen til å spørre: ”Hvordan nogen i dette land kan hævde, at dét at blive iklædt et helslørende telt, at være uden identitet, at fremtræde som et ikke-menneske, og at iføre sig et mobilt bur, der stænger alle andre ude, skulle være integrationsfremmende for kvinder, får mig til at spørge: Integreret i hvad, hvor, hvordan?

Den europeiske kulturen er preget av toleranse og åndsfrihet. Dette kan enkelt bekreftes ved å besøke Europas storbyer og betrakte mangfoldet av etnisk, kulturell og religiøs tilhørighet. Helle Merete Brix tar et oppgjør med ”de frisinnede som taler om høyrefløyens angst for det fremmede, høyresidens ønske om homogene samfunn og intoleranse overfor andre religioner, og i den dur”.

Knapt noen har bidratt mer til å skitne til den danske innvandringspolitikken og moralen internasjonalt, enn den danske forfatteren Carsten Jensen. I årevis har han herjet med desinformasjon og manipulasjoner om hjemlandet sitt i norske og svenske avviser, sist da utviste irakere ble hentet ut av en kirke denne sommeren, mener en av hans medborgere, som hun ikke er særlig stolt av. HRS sin nye skribent, den danske antropologen Britta Mogensen, har sett seg mektig lei på Jensens skriblerier. Hun ber han rett ut om å slutte å kalle seg danske: ”Jensen udtrykker tvivl om, hvorfor han kalder sig dansk. Det gør jeg også. Jeg håber, han aldrig gør det mere.”

- Min familie har bodd i Afrika i fire generasjoner. Jeg oppfatter meg som afrikaner, og jeg elsker landet mitt, Zimbabwe. Men jeg er hvit i huden. Derfor defineres jeg som europeer eller ikke-afrikaner, forteller forfatteren Lauren St John. St John har nylig gitt ut boken ”Rainbow´s End: A memoir of childhood, war & an African farm”. Den danske skribenten og forfatteren Helle Merete Brix, møtte St John for en samtale om hennes nyutgitte bok og den tragiske og blodige situasjonen i landet som ligger hennes hjerte nærmest.

Professor i middelalderhistorie, Ole Jørgen Benedictow, reagerer på Dagbladets Marte Michelets påstander og omgang med historiske fakta. Benedictow avviser den vestlige sivilisasjons påståtte avhengighet av den arabisk-muslimske sivilisasjon. Men Dagbladet vil ikke publisere.

Iranskfødte Nahal Tajadod er fransk statsborger. Men det betyr lite når hun er i Iran. Så lite at hun har skrevet en bok om det. Helle Merete Brix presenterer boken "Passeport à l'iranienne" - som hun kaller en humoristisk roman om et alvorlig tema.

Hvordan skal vi sikre muslimske kvinners frihet til å velge selv om de vil bruke slør eller ei?, spør Kai Sørlander.

Den 6. mai for fem år siden lå Pim Fortuyn an til å bli statsminister i Nederland. Denne dagen for fem år siden og ni dager før nasjonalvalget 15.mai 2002, ble Fortuyn intervjuet av en radiostasjon utenfor Amsterdam. Etter intervjuet gikk han til parkeringsplassen. Der ventet Volker van der Graaf, en venstreorientert aktivist. Van der Graf avfyrte fem kuler i ryggen på Fortuyn, som døde nesten momentant.