Av Robert Redeker, for HRS Historikere er enige: ”nasjonen” er en idé som kun har utviklet seg i nyere tid. Vi i Frankrike mobiliserte oss ikke for nasjonen, eller som nasjon, før sent på 1700-tallet. Det var under den franske revolusjonen at nasjonen stormet frem på Europas politiske scene – i form av en bråkete, ødeleggende krigsfører. Selv om nasjonen snudde i romantisk retning tidlig på 1800-tallet, er den faktisk datteren til Opplysningstiden. Fra begynnelsen av representerte ideen om nasjonen seg selv som en positiv verdi – dvs. at ideen om nasjonen ikke bare er deskriptiv, ikke verdinøytral, men tilhører kategorien aksiologi. Den er kort sagt en verdi. Og det er en verdi som blir forhøyet over alt annet – en verdi som vi ofrer oss for, en verdi vi er villig til å dø for. La oss igjen spørre det kjente spørsmålet: hva er en nasjon?”Nasjonen” er et kjødelig prinsipp som skjelner mellom forskjellige grupper mennesker. Den er av blandet natur: den er samtidig kjødelig og politisk. Det kjødelige er produktet av historie, som er sin surrogatmor. Historien avføder to typer politiske virkelighter: folket, med filosofi som sæddonor (tenk på rollen av filosofer i tilblivelsen av den franske revolusjonen, og på hvordan Diderot ville gjøre filosofi ”populært”), og nasjoner, med hjelp fra erindring og poesi. Kjødet er et resultat, ikke et utgangspunkt. Kjødet kommer etter diktet og etter barden. Historien imiterer natur ved at den gjenskaper på et annet nivå prosessen av skapningen og veksten av naturlige vesener. En stat kan etableres fort: dette er tilblivelsens lærepenge som man tar fra Machiavellis Fyrsten. Dette er også Sovjetunionens tragiske lærepenge. Hvordan forklare denne plutseligheten? En stat (et fyrstedømme, en republikk, et monarki) er ikke en blanding av det politiske og det kjødelige, men er rent politisk. Det er mulig for en stat å eksistere uten kjødet, men uten kjødet finnes det ingen nasjon.
Nasjonen er derfor kjødet av politikken. Og som et kjødelig vesen krever den mer enn en intellektuell, rasjonell og abstrakt hengivenhet; den krever ideen av patrie – av et fedreland, et hjemland – som ble til som resultat av den franske revolusjonen. I forfatterskapet til Maurice Barres finnes ideen at nasjonalismen ikke er en teori men en biografi, «vår biografi av oss alle, de franske”. Det er en imaginær biografi, hvor hvert enkeltindivids kort liv smeltes sammen med nasjonens lange liv. Dette gir en dobbel bevegelse: vi blir innlemmet i nasjonen, forenes med den (på samme måte som andre mennesker forenes i sine fantasier med proletariatet), og til gjengjeld innlemmes nasjonen i oss, forenes med hver eneste av oss. Denne sammensmeltingen, denne nasjonaliseringen, er en slags utveksling, en gjensidig passasje inn i hverandre. Som resultat tilhører hver hendelse og hver skikkelse i nasjonens historie oss, og kan ikke lenger skilles fra noen av oss.
Kjødelighetsprinsippet er en sammensmeltingskraft: det er blandingen av kjødet vårt med nasjonen. Nasjonens kropp er ikke bare kroppene av menneskene som den består av, men er også (som Maurice Barres har illustrert så belysende) jorden, terrenget. Å analysere nasjonen som konsept er å oppdage en analogi mellom jorden og kjødet. Hvis Frankrike er, som Jules Michelet har sagt gjentatt ganger, ”en person,” er landet kjødet sitt. I dens syntese med ideen om personen, er nasjonen ikke bare en abstrakt idé, men et levende vesen som er utstyrt med kjødet. Nasjonen er personen; folket er dens kropp. Et innbilt omløp av elementer skjer mellom det menneskelige kjødet og landet, og dette føder noe helt nytt, den nasjonale kroppen. Hele prosessen er fullstendig innbilt, dvs., reell (som Lacan har lært oss er det innbilte reelt): det er som om den har levd intimt med alle menneskene som har en tilknytning til deres nasjon, hvor nå enn det måtte være. Unionen mellom mennesket og dets nasjons historie kaster lys på kjødet av et nytt slags: etter denne unionen er mennesket ikke lenger hva det var før; kjødet til mennesket er ikke lenger det samme; det har noe med seg som er mer vedvarende. En persons nasjonalitet er ikke bare et ord på hans eller hennes legitimasjonskort – fra den tiden skjer alt som om personen hadde blitt formet fra en helt annen type deig.
Selv om den originale hendelsen er, for vedkommende, filosofisk av natur (Hobbes sin Leviathan, Rousseau sin Samfunnspakten) og universell eller transnasjonal (Samfunnspakten hadde en innflytelse ikke bare på Frankrike, men også på den amerikanske grunnlov), for nasjonene er den grammatisk, litterær og poetisk av natur: blant de mange eksemplene er Homer, Shakespeare og Luther, mens Du Bellays Forsvar og illustrasjon av det franske språket og Dantes avgjørelse å skrive Guddommelige Kommedie på toskansk gir gode illustrasjoner av dette faktum. Det finnes ingen nasjon, suksessrik eller ikke, som mangler poetisk-litterære intellektuelle hvis megling mellom den store masse og nasjonen utgjør en levende virkelighet hvor hvert enkeltindivid deltar følelsesmessig. Ved siden av Marxismens ”organiske intellektuelle” finnes det intellektuelle hvis misjon er å muliggjøre denne ervervelsen av en nasjonal bevissthet. Disse intellektuelles arbeid er veldig merkelig: det er fysisk arbeid; de skriver for å skape kjødet med kulepenn eller datamaskin.
Nasjonen gir forskjellen kjøtt på beinet. Den legemliggjør forskjellen. Nasjonens kropp er denne forskjellen. Den type intoleranse som er særegen for nasjonen, som kalles, altfor vagt, nasjonalisme (navnet har den uheldige ulempen av å ha mistet anseelse pga en reduksjon av all form for nasjonalisme til historiens mareritt), føre sine røtter tilbake til nasjonens kjødelighet. Når mennesker har kommet til stadiet hvor deres tilknytning til nasjonen er langt mer seig og vedvarende enn deres tilknytning til politiske strukturer som blir støttet av filosofiske ideer, er den tilknytningen et produkt av denne kjødeligheten. Denne tilknytningen av mennesker til nasjonen er den politiske formen av fysisk kjærlighet.
Ifølge myten er nasjonen et produkt av natur. Men den er faktisk et produkt av historie, politikk og litteratur. Derimot er den en skaper av natur. Mer presist, er det historie, litteratur og politikk som får til natur, som skaper natur. Denne naturen er multidimensjonal; den er geografisk (landskap), men også psykologisk og biologisk. I løpet av generasjoner skiller nasjoner forskjellige typer mennesker fra hverandre. Nasjonale karakteristikker utvikler seg, biologiske samt psykologiske og kulturelle. Resultatet er nasjonale egenskaper og biologiske forskjeller (prøyssere og gascognere, som er varianter av tyskere og franskmenn, er ikke mer lik fysiske enn dansker og andalusiere). Når den først har blitt til, fortsetter den å trives: nasjonen skaper mennesker som av natur er franske, tyskere, italienere, japanere, dansker, portugisere. Nasjonen er noe som skaper provisoriske typer av mennesker (som vi engang kallet for raser) i løpet av historien. Nasjonen er dermed et prinsipp som skiller ut forskjellige grupper av mennesker etter historisk opprinnelser og politiske fundamenter. Dens mål er å skape nye antropologiske typer. Som resultat møter nasjonenes vekst naturvitenskap, og politisk filosofi kommer i kontakt med vitenskap og til óg med evolusjon (nasjonen er alltid identifisert med en mer eller mindre kontrollert og mer eller mindre bevisst kunstig utvelgingsprosess som omsider gir menneskelige egenskaper som er særegne i en viss befolkning).
Hvorfor har ideen av nasjonen vært så suksessrik i historien? Svaret: fordi den har en kjødelighet, en følelsesmessig natur, som utgjør grunnlaget for dens politiske tilværelse. Hva er nasjonen? Den gir kjødet til folket, den skaffer mennesker kjødets dybde. I Frankrike er dette konseptet brukt eksempelvis av en historiker som Jules Michelet, i sin kjente bok fra 1856, Folket.
Han forsto at det franske folket kun var i stand til å overleve hvis de tilknyttet seg en kjødelig dimensjon med røtter i de historiske og geografiske dybdene som generelt er nasjonens privilegium. Et folk uten en nasjon er et sinn uten verken sjel eller kropp. Når nasjonen er sjelen og kjødet, er folket sinnet. Hva er et folk? Sinnet, intelligensen, opplysningsinstitusjoner, massenes selvregjering. Hva er en nasjon? Et vesen som forener motsetninger: den er samtidig innbilt og reel. I den politiske orden er det innbilte, pga menneskehetens symboliske struktur, reel. Her blir det innbilte (den følelsesmessige nasjon) grunnlaget (dvs. noe reelt) av politisk liv i hvilken som helst form derav (demokrati, sosialisme, tyranni, fascisme, osv). I fantasien, dvs. i virkeligheten, er enhver nasjon et folks legemliggjorte sjel.