I går kveld var Sandvika sentrum i Bærum omgjort til en ren krigssone. Alle veier som førte inn til kulturhuset var sperret av politi med maskinpistoler og pansrede kjøretøy. Jeg stoppet å telle antall uniformerte og bevæpnede menn og kvinner da jeg nådde et halvt hundre. Vi ble sluset inn i kulturhuset gjennom ”flyplass”-kontroll på utsiden, og sjokket på innsiden var vel så overveldende: Menn i sorte dresser og hvite skjorter – med maskinpistoler inntil brystkassen. Jeg kjempet med gråten, for jeg forstod hva jeg bevitnet. Og jeg kjempet med sinnet. Hvorfor hører vi ikke et offentlig ramaskrik?
