#Hellig tvang

Hun skulle giftes bort i foreldrenes hjemland og var så nedbrutt at hun var villig til å bli utsatt for æresdrap for å slippe unna det uutholdelige livet foreldrene påførte henne. Vi er fortsatt i boken fra 1998. Samtidig med dette kom Stortingsmelding om "innvandring og det flerkulturelle Norge". Meldingen pekte på rasisme og diskriminering som innvandrernes store problem i Norge. Her heter det også følgende: "Ved aktivt å framheve at alle har like stor rett til å bringe med seg sine verdier og tradisjoner inn i fellesskapet, styrkes grunnlaget for samhørighet." Dette sies altså i en tid der allerede tvangsekteskap og æresdrap er satt på den offentlige agendaen og jenter landet over lever i daglig angst for tradisjonsbestemte overgrep fra sine egne.

Unge kvinner som hentes til Norge gjennom ekteskap for å bli husslave for svigerfamilien her. Unge kvinner på rømmen med dusørjegere etter seg. Politi som toer sine hender i møte med tausheten som preger de aktuelle æresmiljøene. Unge kvinner som angivelig tar sine egne liv. Alt dette viste norsk myndigheter om, men like fullt valgte de å holde fokus på nordmenns angivelige diskriminering og rasisme når politikk ble meislet ut. Et større svik har Norge i fredstid knapt vært vitne til.

Aisha forteller om et liv i den totale avmakt grunnet familiens ærestankesett. Hun har liten tro på at hun unnslipper arrangert ekteskap i foreldrenes hjemland, og hun doper seg for å "rømme" fra egen virkelighet. Mens læreren Lisen Engh på nært hold har møtt tunge skjebner blant muslimske jenter i Norge som blir frarøvet et liv i frihet, frarøvet utdannelse, frarøvet kontroll over eget liv. Samtidig forsvinner ei jente i lille Grimstad til Pakistan der hun dør, et dødsfall som det er overhengende sannsynlig er et æresdrap fordi hun nektet å gifte seg med fetteren i landsbyen til foreldrene. Dette skjer på midten av 90-tallet mens politikerne betaler innvandrerorganisasjoner rundhåndet for å bekjempe angivelig rasisme i Norge.

Nordmenns angivelige rasisme og diskriminering overfor ikke-vestlige generelt, og muslimer spesielt, har vært førende for norsk integreringspolitikk siste over 40 årene. Ikke har denne politikken vært vellykket, mildt sagt, den har heller ikke vært basert på faktisk virkelighet. Det største stengslet for muslimsk ungdom i Norge har vært foreldre, familie og klaner som aktivt har stengt dem ute fra det norske fellesskapet. I ytterste konsekvens risikerer særlig jentene å bli drept om de velger å leve et norsk liv i Norge. Dette kom frem med all tydelighet i boken "Hellig tvang" i 1998.

Nå som Aftenposten, NRK og kommentatorer har våknet og forstått Norge har importert et stort og voksende problem, æreskultur, og derav tvangsekteskap og massivt med vold, kan det være fruktbart å ta en pust i bakken og se tilbake på årene som har gått. For vi har fått en verdimessig ny underklasse jenter og kvinner i Norge. Tilstanden er langt på vei kommet for å bli i generasjoner fremover.

Det hviler et tungt, mørkt teppe over særlig muslimske miljø i Norge, og det teppet skjuler seksuelle overgrep mot barn og unge. Overgrep som dette er så vanlig at mange av de unge tror det er normalen. Selv har jeg gjennom 31 år møtt unge muslimske kvinner som er eller skal tvangsgiftes. Nesten alle var også blitt utsatt for seksuelle overgrep typisk innen familien og storfamilien da de barn eller unge. Mine erfaringer bekreftes nå av norsk politi.

Den svenske regjeringen, med støtte fra Sverigedemokraterna, vil kriminalisere jomfruoperasjoner. Dette kan ved første øyekast virke fornuftig, men det er det faktisk ikke. Vi lever i en tid der unge kvinner risikerer å bli drept på bryllupsnatten dersom ektemannen konkluderer med at hun ikke var jomfru da hun inngikk giftermålet. Vil virkelig den svenske regjeringen påføre seg selv "æresblod" på hendene ved å ofre de unge kvinnene?

Meningsmålingene siste tiden har vært en katastrofe for det statsbærende partiet Ap. En desperat Jonas Gahr Støre prøver seg nå på innvandringsfeltet for å øke velgermassen. Det han og Ap gjør er et regelrett forsøk på å bedra folket. For hvor har Ap vært i vår tids viktigste kvinnespørsmål?

Dette handler ikke om penger i seg selv. Langt derifra. Det handler om prinsipp, om saklighet, rettferdighet, om inderlig å ville ha fakta på bordet for slik å kunne rydde opp i uverdige forhold. Derfor skal jeg fortelle en historie om statsråd Inga Marte – en historie jeg trodde hun ville hatt med seg under huden inn i toppolitikken.