Det blir aldri godt nok
Krav om samling og dialog der premisset er at motparten fysisk kneler, handler sjeldent om solidaritet. Krav om offentlige unnskyldninger for hva andre har gjort og krav om å ta ansvar for andres krenkede følelser, handler oftere om maktutøvelse. Men skal man unnskylde for noe en ikke mener eller har gjort? Og når er eventuelle unnskyldningene gode nok og ordene i seg selv meningsbærende og troverdige nok til å ha effekt?
