Det er Fredrikstad Blads redaksjonssjef og journalist Jon Jacobsen som har kommet til kjensgjerningen at mange, svært mange, velger å holde seg unna innvandringsdebatten.
Faktum er at det store flertallet rett og slett er engstelige for å tre frem og mene noe i offentligheten om innvandring og integrering.
Gitt hans inngang til artikkelen undret jeg meg over hvor gammel Jacobsen egentlig er. Han er født i 1970, altså da den store ikke-vestlige innvandringen til Norge startet, ergo burde han ha fått med seg litt av de innvandrede problemene. Men han virker tvert om som rimelig «nyvåknet», og for all del: ikke noe galt i det. Det er absolutt en fordel at en våkner, før eller siden.
Men han har fortsatt en vei å gå. For etter at han har slått fast sitt «faktum», kommer følgende:
I stedet er debatten i altfor stor grad overlatt til ytterpunktene på begge sider – hvor det ikke spares på karakteristikkene.
Enten er du en naiv godhetsposør som lukker øynene for en fullstendig feilslått innvandringspolitikk i Norge og Europa de siste tiårene.
Eller så er du en kald, uempatisk hverdagsrasist – med skylapper for det faktum at innvandring er redningen for velferdsstaten.
Altså et nytt «faktum»: At innvandring er redningen for velferdsstaten.
Kald, uempatisk hverdagsrasist
Siden jeg tilhører kategorien «kald, uempatisk hverdagsrasist» kan jeg uten skrupler slå fast at innvandringen overhodet ikke er redningen for velferdsstaten. Tvert om. Den utgjør en trussel mot velferdsstaten.
Likevel er det en viktig presisering her. I dette perspektivet kan vi ikke snakke om innvandring generelt. Vi er helt nødt å bryte innvandringsbegrepet ned på gruppenivå, da det er stor forskjell på ulike innvandringsgrupper. Det samme kunne vi gjort innenfor disse gruppene, men det ville vært en uoverkommelig oppgave å ta diskusjonen på individnivå – selv om det er det mange av både innvandringsliberale og innvandrere selv som nettopp bruker det som et argument.
Selv på gruppenivå vil det være noen som føler seg støtt, eller stigmatisert, som det så pent heter. Det finnes likevel en fellesnevner her som mange har ondt for å ta til seg: Jo lengre vekk fra norsk eller vestlig kultur ulike innvandrergrupper er, jo mindre kompatibelt er det med våre verdier. Avstanden kan være så enorm at noen aldri klarer å bli en del av vår kultur. Da får vi segregering, som igjen går mest utover barn med innvandringsbakgrunn som kan bli stående i denne spagaten. Født i Norge, men opplever seg ikke som norsk (nok).
Er det nordmenn generelt sin feil? Er det vi som ikke er generøse nok overfor våre innvandrere? Er vi generelt rasister? Svare er nei. Og det vet de fleste i dette landet. Likevel lar vi dette narrativ leve i beste velgående, der skattebetalerne er tvunget til å betale millioner på millioner til antirasismeindustrien, i tillegg til å finansiere noe så unorsk som islam. Så kommer alle milliardene av kroner som går til «integrering».
Kunne det vært en idé at noen voksne, som for eksempel journalist Jon Jacobsen, sa det som det er: Det er innvandrere selv som har ansvaret for å ta del i det norske samfunnet. Til å bli bidragsytere etter evne, og til å oppdra sine barn i tråd med norsk kultur og våre frihetsverdier.
Jamen… de er jo stakkars flyktninger? De aller fleste har overhodet ingenting med «flyktning» å gjøre, i betydningen at de trenger nødhjelp. De har på egen hånd, typisk ved hjelp av menneskesmuglere, tatt seg til en annen landegrense og «krevd sin rett» på asyl. Og det kan de fint gjøre, da våre politikere, stort sett i hele den vestlige verden, og i alle fall i Vest-Europa og Norge, har oppført seg som ansvarsløse småunger – styrt av følelser.
Uten vett og forstand har EU-land og Norge trodd at tiden vil hjelpe, uten å forstå brohode-effekten. Vittig er det også at begrepet er hentet fra militærspråket, der et brohode er en fremskutt posisjon som sikres på fiendtlig territorium for å gjøre det mulig for resten av styrkene å følge etter.
Moralske voktere
Tilbake til Fredrikstad Blad forteller Jacobsen oss at det kun er 5 prosent av befolkningen som «deltar i opphetede og aggressive nettdebatter. Men de tar stor plass og mener mye.»
Hvilken invitasjon til å delta i debatter mener Jacobsen dette er? Hva er det han tolker til «opphetede og aggressive nettdebatter»? Han sier selvsagt nettdebatter for å indikere ansvaret såkalte redaktørstyrte medier tar. Men faktum er at mange redaktørstyrte medier har kvelt debatten, om ikke fjernet den helt. Er det nå vi skal si hurra for demokratiet! Hurra for ytringsfriheten!
Og hvorfor skulle ikke de som faktisk deltar i debatten ta stor plass og mene mye? Tror Jacobsen at hvis de som faktisk tør å si hva det mener holder kjeft, så vil de andre komme frem?
Men de moralske vokterne gir seg ikke. Jacobsen fortsetter:
Det er rett ut sagt bedrøvelig at det har blitt slik. Vi snakker nemlig om områder innenfor politikken som mange er opptatt av og vektlegger ved valg av parti.
Ja, det er bedrøvelig, men her er det også viktig at mainstream media (MSM) tar sin del av ansvaret for utviklingen. Ikke at en prøver «å legge skylden» på dem som faktisk har gått foran og brøytet vei.
Enda mer alvorlig blir det når vi vet at de som skal gi oss økt kunnskap også skygger banen. Nær halvparten av forskerne sier at de velger å begrense seg i formidlingen av egen forskning når det kommer til temaer som innvandring, klima og kjønnsidentitet.
Når forskere begrenser seg er det fordi disse temaene er gjort politisk betent – og i frykt for å krenke minoritetsgrupper. Denne type selvsensur gjelder imidlertid ikke bare i akademia, den er også høyst levende i MSM. Flokkmentaliteten er vanskelig å knekke.
I 2013 hadde HRS et innlegg i Aftenposten der vi påsto at «År ut og år inn er vi fortalt av politikere fra SV til Høyre at innvandringen gir oss økonomisk velstand. Samme mantra har samtlige toneangivende medier formidlet. For å kunne etablere denne myten, har media blitt nødt til å unnlate å rapportere faktiske forhold, som da Dansk Nationalbank i 2008 tallfestet at innvandringen er kolossalt kostnadskrevende, som når Human Rights Service i rapport etter rapport har lagt tall på bordet som viser det samme, eksempelvis i Tell ikke meg. Innvandringens kostnader og velferdsstaten i 2009.»
Men om «mange» velgere er opptatt av innvandring, så har dette altså ikke blitt gjenstand for grundige analyser eller artikler i MSM. Kanskje før nå. Nå når problemene er blitt så store at de ikke lengre lar seg skjule eller betale seg ut av.
Leserne har rett
Bakgrunnen for Jacobsens kommentar er at Litteraturhuset Fredrikstad og Fredriksstad Blad i kveld (mandag) inviterer til folkemøte om innvandring. Der stiller en annen «nyvåknet», nemlig tidligere NRK- og TV2-journalist Anders Magnus. Når Magnus nå er blitt alderspensjonist er han også blitt ærligere – og etter all sannsynlighet frigjort fra MSMs lenker. Nå går det i parallellsamfunn, æreskultur og «usynlige» innvandrerkvinner i hans bok Innvandringens skyggesider.
«Fredriksstad Blad ønsker å belyse alle sider ved innvandring på en respektfull og mest mulig faktabasert måte. Vi skal ikke ha berøringsangst», sier Jacobsen og legger til at det «i hvert fall er ambisjonen».
Siden Fredrikstad Blad (heldigvis) fortsatt har debatt i sin avis, og det samme på Facebook, er det interessant å se at leserne stort sett er enige om én ting: Grunnen til at så mange kvier seg for å delta i debatten er at de vet at rasisme-stemplet kommer raskt.
Det fikk de jo også bekreftet i Jacobsens kommentar, der de få og høylytte er hverdagsrasister. Men det man har oppnådd med rasisme-stemplet er at færre og færre bryr seg om å bli kalt rasist, som også flere av leserne kommenterer. Det vises til at begrepet har mistet sin betydning.
Leserne har helt rett.
Hvis MSM vil ha en mest mulig faktabasert innvandringsdebatt må nok journalister begynne å realitetsorientere seg – helst i yrkesaktiv alder. De må innse at MSMs rolle i et demokrati er å informere befolkningen, skape rom for offentlig debatt og kontrollere makthavere.