Vi skriver 2026 og budsjettforhandlinger for 2027 er i gang. Etter all folkeopplysningen de siste om lag 15 årene kunne man forvente at samtlige parti på Stortinget hadde tatt til seg grunnleggende informasjon om innvandring, økonomi og verdimessig bærekraft.
Men nei. «Mer i lomma til folk flest, er Rødt slagord inn i budsjettforhandlingene», introduserer Lilla Sølhusvik i dagens Politisk kvarter, der MDGs Oda Indgaard og Rødts Mímir Kristjánsson var gjester.
«Planen er å være konstruktive, så er vi knallharde på det som er viktig for oss», åpner Kristjánsson. «Rødts hovedsaker er ikke egna til å provosere noen», fortsetter han. «Det er å få ned forskjeller og å bygge ut velferden.»
Det viktigste for Rødt er tannhelse – i denne omgangen, sier Kristjánsson. Videre vil Rødt ha billigere mat, drivstoff – og 5.000 nye kvoteflyktninger, for Norge er «et rikt land». De som kommer best ut av Rødts budsjett er «minstepensjonister og uføretrygdede», mer arbeidsavklaringspenger til borgerne, slår den finanspolitiske talspersonen til Rødt fast. «Vi vil at de som har dårlig råd skal få mer.»
110 milliarder nye kroner
Det kalles så fint «internasjonal solidaritet» når Kristjánsson og MDG argumenterer for 5.000 kvoteflyktninger. «Vi må tenke langsiktig.» Vi må tenke på «neste generasjon», fortsetter MDGs finanspolitiske talsperson Indgaard.
Verken Rødt eller MDG kan sies å tenke på neste generasjon eller å tenke langsiktig, for begge partiene vil altså ha 5.000 kvoteflyktninger neste år. De enorme utgiftene til dagens innvandring er stipulert nå til svimlende 600 milliarder årlig, eller i overkant av 100.000 kroner per innbygger per år. I dag regner man med at livsløpskostnadene til en ikke-vestlig (særlig de muslimske OIC-land), ligger på 22 millioner kroner. Ganger man dette med de 5.000 Kristjánssen (og SV og MDG) vil fylle på med neste år, lander vi dermed på 110 milliarder kroner.
Vi hadde innvandringsregnskapet til Finansavisen i 2013, før det hadde vi Brochmann-utvalget i 2011, deretter et oppfølgende Brochmann-utvalg i 2017. Alle tre knuste enhver floskel om en lønnsom innvandring. Tvert om viste de at innvandringen slik den har forløpt vil knuse norsk økonomi i overskuelig fremtid dersom ikke skuta legges dramatisk om.
Dette vet Kristjánsson selvsagt meget godt. Som vi kommenterte til Brochmann II-utvalget:
Med denne siste rapporten kan vi derfor med høy grad av sikkerhet slå fast at vi for siste gang har hørt en norsk politiker hevde at innvandringen er en økonomisk suksess for Norge. Men hvor lang tid vil det ta før de samme politikerne innser hvor kostbar innvandringen til Norge er og kommer med beregninger over hvor mye de er villig til å benytte av skattepengene til innvandring og integrering?
Hvor «feministisk» er Rødt og Kristjánsson?
Men disse toppolitikerne fortsetter altså i samme spor. De nekter å forholde seg til realitetene som knapt er et tastetrykk unna. En politiker som Kristjánsson vil øke budsjettene til Norges fattige, til minstepensjonistene, til dem på arbeidsavklaringspenger, mer penger til enslige forsørgere, mer penger til alle dem som har dårlig råd, tusenvis av flyktninger hvert år. Det høres jo så humant ut at man nærmest får tårer i øynene over godheten. Og Rødt vil øke sluket som går til innvandringens negative konsekvenser.
Rødt vil med andre ord kjøre den norske statskassen på felgen. Det finnes ikke et eneste tegn på magemål. Det hele fremstår som dypt umoralsk.
Men enda verre er sviket overfor Norges jenter og kvinner. «Alle» har nå forstått at med innvandret islam og æreskultur spises nettopp jenters og kvinners frihet opp. Så hvordan kan man være så frekk å fremstille seg som en feminismens forkjemper med den ene munnviken, mens den andre sier ja til et innvandret ekstrem-patriarkat? Kunne en journalist som NRKs Lilla Sølhusvik peke på et så åpenbart paradoks og konfrontere Kristjánsson med disse realitetene? Hvor utrygt skal Norge bli før en som Kristjánsson setter foten på bremsen? Før han innser at han er med på å kjøre Norge til en mørkere middelalder enn vi noensinne har hatt?
Kynismen til Rødt og Kristjánsson er så bokstavelig talt grenseløs at man bli svimmel og uvel av langt mindre. De fisker stemmer blant nettopp dem som har tatt ferden til vårt kontinent og vil at flere skal komme etter, og de fisker blant nordmenn som har valgt å forbli uopplyste om dagens realiteter. Kynisme, for det går ikke an i 2026 å late som om den pågående innvandringen – nå særlig familieinnvandring – er en berikelse både økonomisk og verdimessig.
Som jeg skrev i innledningen til Islam. Den 11. landeplage:
Vi står overfor et brudd med utviklingen det norske samfunnet har gått gjennom siden reformasjonen og opplysningstiden: Vender vi tilbake til et Norge med trekk fra vår egen middelalder – preget av religiøst diktatur og kvinneundertrykking, fravær av demokrati, stor avstand mellom folk og styresmakt, dype voldelige konflikter og sist, men ikke minst, på lengre sikt et land der et flertall av befolkningen lever i fattigdom?
I dag kan vi slå fast følgende: Norge er på vei mot franske tilstander, tilstander politikere med åpne øyne kjører oss inn i.
Så mye for angivelig humanisme.
Hovedbilde: Mímir Kristánsson i Politisk kvarter 05.11.2026