De enorme gjeldsutfordringene Frankrike står overfor overskygger det faktum at landet spiller en avgjørende rolle i Europas omstilling. Landet står sterkt på en rekke viktige områder – som militærteknologi og kunstig intelligens – og har selskaper som er nær verdensmestere i å navigere i vanskelige markeder. Det er nettopp på disse områdene EUs mange handelsavtaler åpner nye dører, melder Berlingske.
Men det hjelper lite når en ikke har orden i eget hus, og det samtidig som de samme landene krever at andre land har sitt på stell.
Utnyttes politisk
Under eurokrisen i 2010-2015 ble de søreuropeiske landene, Hellas, Portugal, Spania og Kypros, i tillegg til Irland, tvunget til å gjennomføre økonomiske reformer for å gjøre økonomien mer konkurransedyktig. De måtte blant annet redusere offentlige utgifter, slanke offentlig sektor eventuelt senke lønningene, redusere pensjoner, heve pensjonsalderen, samt øke skatter og avgifter. Men resesjon og arbeidsledighet ble langt verre enn hva mange hadde forutsatt, og det endte nesten i depresjon (som i 1930-årene), spesielt i Hellas. Det til tross for at de samme landene fikk tilgang til enorme lån fra EU/eurosonen og Det internasjonale pengefondet (IMF).
I dag har alle disse landene kommet seg ut av kriseprogrammene, selv om flere av dem fortsatt har høy gjeld (spesielt Hellas og Spania).
Når Frankrike (og Tyskland) står overfor de samme problemene, er det imidlertid få som kontant har krevd at de gjør det som er nødvendig for å få orden i sysakene. Og de tafatte forsøkene som er gjort blir raskt møtt med folkelige protester, samtidig med at det reises nye krav – slik som de nylige elevprotestene i Frankrike var et synlig bevis for. Men som vi sa i vår kommentar er disse «elevprotestene» noe langt mer, ikke minst knyttet til landets svake økonomi. Den ikke-bærekraftige innvandringen gjør også vondt verre.
Det som er like ille, om ikke verre, er at land i krise blir utnyttet politisk. Det gjelder både fra ytre høyre, sentrum og ytre venstre. Ikke minst blir innvandring et sentralt tema, om enn på ulik måte. Per se er det den politiske (ytre) høyresiden som ligger best an på meningsmålingene både i Frankrike og Tyskland, da disse partiene legger stort sett all skyld på den ikke-bærekraftige innvandringen. Den har mye av skylden, men det må nok langt sterkere virkemidler til.
Kvelningsdød eller gjeldskrise
Det siste året har Frankrike hatt sterk økning, kanskje den største blant vestlige land, i renten som staten må betale for å låne penger i ti år. Frankrike betaler nå betydelig mer i renter enn landene som var i krise for et tiår siden.
Det er ikke gjelden i seg selv som river et land i stykker, men rentene som må betales. Det kan skje langsomt ved en kvelningsdød, som Berlingske kaller det, hvor en spiral av stigende renter, rentebetalinger og skatter ødelegger økonomien. Det kan også skje hurtig ved en statsgjeldskrise, der investorer rømmer og rentene skyter i været. Og er en ikke lenger kredittverdig skjønner man jo hvilket vei det bærer.
De franske problemene har også påvirket euroen, som har falt i verdi.
Ennå har det ikke brutt sammen, men landet er på feil kurs og det i et stadig raskere tempo. De franske utfordringene ble nylig igjen synlige, da regjeringen la frem sitt forslag til statsbudsjett for 2027. Underskuddet, og økte renteutgifter og stadig større utgifter til Forsvaret, vil bestå og sannsynligvis øke. Med et nasjonalvalg til neste år er det heller ingen politiker som «tør» komme med tøffe nedskjæringer eller en generell stram finanspolitikk. Legg så til at Frankrike ikke har hatt overskudd på de offentlige finansene siden 1974.
Men Frankrikes elendige statsfinanser forblir en parentes i den politiske debatten.
Populistiske standpunkter
Regjeringen har prøvd å øke pensjonsalderen fra 62 til 64 år, til voldsomme protester. Politikerne tør ikke å snakke om å heve pensjonsalderen i tråd med forventet levealder, slik det nå er standard i de fleste europeiske land, inkludert Norge. Den franske forventede levealderen er på nivå med den norske.
Marine Le Pen fra det høyreorienterte Rassemblement National (RN) er motstander av å heve pensjonsalderen, altså et populistisk standpunkt, men en annen populist, Jean-Luc Mélenchon fra det venstreorienterte La France insoumise (LFI), har en «morsommere» vri: Han har foreslått at Den europeiske sentralbanken (ECB) sletter de franske statsobligasjonene (altså de rentebærende gjeldsbrev som er utstedt av en nasjonal regjering) som ECB eier. Da vil denne statsgjelden i Mélenchons optikk forsvinne «fordi vi har lånt penger til oss selv».
Budskapet fra eurosonens finansministre var også krystallklart på et nylig avholdt møte: Frankrike må vedta et statsbudsjett som reduserer underskuddet. Til syvende og sist kan en reell fransk gjeldskrise ende opp på ECBs bord. Det ville være ironisk om dette skjer på et tidspunkt hvor Frankrikes tidligere finansminister Christine Lagarde leder ECB, og dermed er medansvarlig for Frankrikes kriser.
Det viser vel bare igjen (og igjen og igjen) at uansett hvor uansvarlig politiker en har vært, så stiger en bare i gradene. Når eget land blir for lite, er det bare å kaste seg ut i det internasjonale spillet. Slik som vår egne regjeringer driver å kjøper seg internasjonal innflytelse – fordi «vi» har råd til det – mens den vanlige mann i gata sliter stadig mer.
(Hovedillustrasjon: AI)