Den 21. september gikk elever på en videregående skole sørøst for Paris ut i gatene for å protestere mot mangel av lærere, hyppig fravær blant lærerne. I løpet av få dager brøt lignende elevprotester ut mot lange skoledager, utdaterte lærebøker, overopphetede klasserom, forfalne bygninger og dårlige toalettforhold i hele Paris-området. På under en uke spredte bevegelsen seg til hele Frankrike og har satt landet på randen av kaos.
Om det er grunn for elevene å være misfornøyde kan man likevel spørre seg hvor denne voldsberedskapen kommer fra. Hvorfor har en streik på videregående skoler (vgs) blitt til et landsomfattende, voldelig opprør?
Førsteamanuensis, PhD, ved Københavns Universitet, Jørn Boisen, prøver i nettavisen Kontrast gi et utfyllende svar. For svaret er sammensatt.
Radikaliserte unge og innvandrerbakgrunn
Den vanlige oppfatningen er at volden hovedsakelig kommer fra voksne, profesjonelle voldelige demonstranter (såkalte «casseurs») eller organiserte venstreradikale. Men denne gangen synes coctailen å være langt mer mikset.
Mesteparten av demonstrantene er (eller i alle fall har vært) unge mennesker, flesteparten selv i vgs-alder, men også yngre. Ifølge innenriksminister Laurent Nuñez er over 85 prosent av de over 5.000 som er arrestert siden mandag mindreårige. Han presiserte imidlertid at de ikke nødvendigvis gikk på skolen, eller på skole i det hele tatt, der de ble arrestert.
Den første (og største) gruppen blant de voldelige demonstrantene er altså radikaliserte elever på vgs. Unge mennesker helt ned i 15-årsalderen som er anklaget for alvorlig vold, brannstiftelse, bombekasterild eller angrep på lærere og politi eller annet blålyspersonell.
I Marseille ble brannkonstabler angrepet, og et utrykningskjøretøy ble satt i brann. I Paris ble en kvinnelig politibetjent jaget, slått over ende og sparket i bakken av flere angripere. Dette ble (selvfølgelig) filmet, og i klippet kan du høre en av de unge rope «Drep henne!» gjentatte ganger. Et annet lavmål ble nådd da en 15-åring i Marseille stakk en flammekaster i ansiktet på en kvinne og tente på.
Slike filmer blir brukt i informasjonsflommen som fortløpende legges ut på kanaler som Snapchat og TikTok for å spre hva som skjer og hvor, slik at demonstrantene kan forflytte seg til et annet sted for å delta i konfrontasjonene.
Den andre gruppen, som ikke nødvendigvis utelukker seg fra den første, er «grupper av unge mennesker fra forstedene, noen elever på videregående skole, men ikke alle», som begår hærverk, truer ansatte og angriper skoler, ifølge en etterretningskilde sitert i Le Monde. Motivasjonen trenger ikke være spesielt ideologisk. Legg så til at episenteret for uroen er de franske innvandrertette forstedene.
For noen er opprøret rett og slett en mulighet til å skape bråk: Det er mye folk i gatene, politiet er til stede, skolen er åpen som et legitimt mål, og den sosiale situasjonen gir en mulighet for konfrontasjon, hærverk og/eller plyndring.
I Compiègne, en til vanlig fredelig provinsby 60 km nordøst for Paris, utnyttet maskerte ungdommer utenfra opprøret til å angripe en restaurant, mens det ved flere skoler ble stjålet IT-utstyr og møbler for deretter å bli satt i brann.
Venstreorienterte og «casseurs»
Den tredje gruppen er politiserte elever og aktivister fra den radikale venstresiden. Deres tilstedeværelse er godt dokumentert, påpeker Boisen. Flere av de velkjente grupperingene har blitt observert ved demonstrasjoner i Seine-Saint-Denis, hvor de har delt ut løpesedler, oppfordret til demonstrasjoner og hjulpet med mobiliseringen. Det er altså dokumentasjon på at de prøver å slå politisk mynt på protestene, men hvorvidt de står bak eller har organisert volden er fortsatt et åpent spørsmål.
Den fjerde gruppen er de som omtales som de mer klassiske, opportunistiske «casseurs», maskerte voksne som oppsøker demonstrasjoner med den hensikt å konfrontere. De finnes tydeligvis, men så langt har de visstnok ikke vært toneangivende.
Gårsdagen startet med over 1.000 skadde: 215 elever, 85 skoleansatte og 715 politibetjenter og gendarmer. Minst 24 skoler var satt i brann eller alvorlig ødelagt. Skadene på vgs og utstyr ble så langt anslått til millioner av euro.
Mekanismene som spiller inn følger et kjent repertoar for urbane ungdomsopprør. Lokale protester kan spre seg raskt og det er de samme ingrediensene som gir energi til volden: Sosial «utsatthet», opplevd urettferdighet og en langvarig konflikt mellom unge og politiet. Når en konflikt eskalerer, kjenner alle rutinen: Barrikader, bilbrenning, fyrverkeribatterier mot politiet, hærverk mot offentlige institusjoner og butikkplyndring.
Folk som søker konfrontasjon har en fast dreiebok: Provokasjon – undertrykkelse – mobilisering. Når politiet møter en voldelig demonstrasjon med sine virkemidler er veien kort til filmer på sosiale medier av hardhendte arrestasjoner og skadde unge folk – som blir nye grunner til å mobilisere.
Det som derimot er sikkert er at opptøyene ikke bare er forankret i misnøye med vgs, men i en mye større frykt for fremtiden. Det handler om økonomisk stagnasjon, kriger, klima, kunstig intelligens, politisk usikkerhet – og presidentvalget i 2027, der Marine Le Pen fremstilles som Den Store Satan med det «høyreekstreme» og «innvandrerfiendtlige» partiet Rassemblement national. Det er bare at så langt er Marine Le Pen folkets favoritt.
Konfrontasjon
Rasist- og islamofobi-kortet dras også raskt i Frankrike. Og det på tross av at noen av de mest groteske islamistiske terrorangrepene på europeisk jord har funnet sted nettopp her. Av det som skal være 47 islamistiske terrorangrep i perioden 2015-2025 i Frankrike, kan vi nevne eksempelvis Charlie Hebdo-angrepet 7. januar 2015 (12 drept, 11 såret), Paris- og Bataclan-angrepene 13. november 2015 (130 drepte, flere hundrede sårede), Nice-angrepet 14. juli 2016 (86 drept, 458 såret) og strupeavskjæringen på vgs-lærer Samuel Paty 16. oktober 2020.
Det stopper imidlertid ikke et ytre venstre-parti som La France Insoumise (LFI). LFI-leder Jean-Luc Mélenchon har to ganger så vidt gått glipp av andre runde av presidentvalget, og med Emmanuel Macron utestengt fra en tredje periode kan det være han igjen øyner sine sjanser. Ifølge Boisen har Mélenchons strategi alltid vært å utnytte misnøyen som har preget Frankrike, der hans svar på problemene er konfrontasjon og aller helst skape kaos. Selv kaller han det «borgerrevolusjon».
Å holde konflikter i live er en del av den politiske planen, derfor har Mélenchon og partiet hans aktivt støttet protestene. Voldelige opptøyer får politiet skylden for, fordi de er rasister, og mange av de unge opprørerne er muslimer og (pro)palestinere. LFI har i årevis gjort hat mot Israel til en sentral del av sin appell til unge velgere.
Ordfører Bally Bagayoko (LFI) i Saint-Denis’ reaksjon på de voldelige opptøyene er at «vold kan være legitimt på et visst tidspunkt». LFI både unytter de voldelige opprørene og oppvigler unge til å delta.
For LFI synes strategien enkel. Skal de få nasjonal makt, må de først klare å få nok unge mennesker til valgurnene for å stemme på Mélenchon, slik at han forbedrer sine sjanset til å nå andre runde, og deretter vil Mélenchon og LFI oppfordre resten av venstresiden – og alle som frykter Marine le Pen – til å støtte dem.
Valget i Frankrike er til neste år, og det kan bli et skjebnevalg for landet.