Resolusjonen, med tittelen The need for an EU strategy to counter Islamist entryism and the influence of the Muslim Brotherhood network, er blant de skarpeste formuleringene EU-institusjonene har vedtatt om temaet. Den fordømmer strategier som har som mål å svekke europeiske verdier, demokratiske institusjoner, offentlig orden og sosial samhørighet.
Resolusjonens innhold
Teksten inneholder flere konkrete krav, som også listes i Europaparlamentets pressemelding om resolusjonen. For det første ber parlamentet om en felles europeisk metodikk for å identifisere tegn på infiltrering. Dette inkluderer sammenblanding av religion og politikk, dobbeltkommunikasjon (moderat språk utad, mer radikal retorikk innad), ugjennomsiktig finansiering, gjentatte partnerskap, koblinger til kjente nettverk og organisasjoner som gjenoppstår under nye navn.
For det andre kreves strengere kontroll med EU-midler. Parlamentet vil ha full sporbarhet av midler og mer aktiv bruk av eksklusjonsverktøy i henhold til finansforordningen. Kommisjonen bes om en oversikt over EU-midler som er tildelt personer eller enheter med mistenkte bånd til Det muslimske brorskap eller politisk islam. Det advares spesifikt mot å finansiere, konsultere eller legitimere nettverk som bruker europeisk språk, prosedyrer og penger til å undergrave europeiske verdier innenfra.
For det tredje ber parlamentet Rådet om å vurdere om enheter eller personer knyttet til Det muslimske brorskap bør føyes til EUs liste over terrororganisasjoner. Vurderingen skal ikke begrenses til formelle strukturer, men også omfatte frontorganisasjoner, finansielle kanaler, ungdomsnettverk og personer i ledende eller koordinerende roller. Der kriteriene er oppfylt, kreves tilsvarende restriktive tiltak.
Resolusjonen støtter også nasjonale tiltak mot ansiktsdekkende plagg som niqab og burka i det offentlige rom, med henvisning til offentlig sikkerhet, sosial samhørighet og kvinners rettigheter. Den etterlyser en EU-liste over hatpredikanter, strengere visum- og oppholdskontroll, og sterkere granskning av utenlandsk finansiering, særlig fra aktører knyttet til Qatar og Tyrkia. Tettere samarbeid med Europol og Eurojust trekkes frem som nødvendig.
Bakgrunn og politisk kontekst
Det muslimske brorskap, som ble grunnlagt i Egypt i 1928, har i flere europeiske land bygget opp nettverk gjennom moskeer, ungdomsorganisasjoner, interesseorganisasjoner og lobbyvirksomhet. Flere medlemsland har allerede tatt grep. Eksempelvis Østerrike har listet organisasjonen som terrorrelatert og lagt ned forbud. Nasjonale etterretningsrapporter fra flere land har pekt på dobbeltspill, ugjennomsiktig finansiering og forsøk på å påvirke institusjoner under dekke av dialog og antirasisme.
Resolusjonen skiller tydelig mellom islam som religion og politisk islam som ideologi. Den understreker at antidiskrimineringspolitikk ikke må brukes til å skjerme islam mot kritikk eller legitimere organiserte islamistiske nettverk. Samtidig oppfordres det til støtte for sivilsamfunnsaktører og muslimske representanter som forsvarer demokratiske verdier og motstår islamistisk press.
Motstanderne kritiserer resolusjonen for å stigmatisere muslimer og skape et klima av mistenksomhet, og stemmegivningen avslører en klar politisk skillelinje. Støtten kom bredt fra sentrum-høyre og høyresiden, mens venstresiden i stor grad stemte imot. Som EU-parlamentariker Henrik Dahl påpeker, sender også de som avstår fra å stemme et signal. «Man skulle tro at dette var en sak sosialdemokratene kunne støtte. Men de avsto fra å stemme fordi det angivelig manglet dokumentasjon for problemet», skrev han, og viste til at dokumentasjonen så visst er tilstede.
Det samme gjorde EU-parlamentariker for Sverige, Alice Teodorescu. På Facebook skriver hun følgende:
(…) Samtidig beklager jeg at gruppene på venstresiden stemte ned en rekke bestemmelser som ville ha forenklet den enorme oppgaven vi står overfor – deriblant å stemple Det muslimske brorskap som en terrororganisasjon og utvise migranter som aktivt fremmer antisemittisme og kvinneundertrykkelse.
Det faktum at de samme politiske gruppene i stedet antydet at kuttet i finansieringen skyldtes uttalelser fra islamistiske grupper om konflikten i Midtøsten – og forsøkte å få inn lange avsnitt om «islamofobi» og en påstått «utnyttelse av frykt for terrorisme eller sikkerhetstrusler for å stigmatisere muslimer» (samtidig som de eksplisitt ønsket at Europaparlamentet skulle erklære at Det muslimske brorskap får «uforholdsmessig mye oppmerksomhet») – sier mye om manglende innsikt i truslene Europas demokratier står overfor i dag.
Så hvorfor stemte de svenske sosialdemokratene, Miljöpartiet og Vänsterpartiet imot denne viktige resolusjonen?
Det nylig avholdte valget i Sverige er egnet til å besvare Teodorescus spørsmål; partiene er allerede infiltrert av islamister.
At resolusjonen ble vedtatt med 381 stemmer for og 167 mot, viser dog at flertallet kjenner sterkt på det faktum at Europa ikke kan fortsette å finansiere og legitimere krefter som arbeider mot dets grunnleggende prinsipper.
Mulige konsekvenser
Resolusjonen sender et sterkt politisk signal. Den legger press på både Kommisjonen og medlemslandene. Dersom Rådet følger opp med en reell vurdering av terrorlisting, kan det få konkrete konsekvenser for organisasjoner, finansiering og grensekontroll. Kravet om sporbarhet av EU-midler kan også endre praksis i tildelingen av midler til sivilsamfunn og ungdomsorganisasjoner.
Samtidig reiser resolusjonen prinsipielle spørsmål. Hvor går grensen mellom legitim religiøs organisering og politisk infiltrering? Hvordan sikrer man at tiltak mot politisk islam ikke rammer ordinære muslimer? Og i hvilken grad er europeiske institusjoner villige til å følge opp egne formuleringer når det gjelder finansiering og samarbeid?
Det mest oppsiktsvekkende er likevel at et flertall i Europaparlamentet nå åpent beskriver Det muslimske brorskap og tilknyttede nettverk som en strategisk utfordring mot europeiske verdier. I flere år har denne debatten vært preget av forsiktighet og anklager om islamofobi. Vedtaket 8. oktober viser at terskelen for å snakke klart om problemet er senket.
Om resolusjonen fører til reelle endringer, avhenger av oppfølgingen i Rådet og Kommisjonen, men selve vedtaket markerer et brudd med en lang periode der europeiske institusjoner i stor grad har behandlet spørsmålet om politisk islam med silkehansker.
Hva med Norge?
Norge er ikke EU-medlem, men resolusjonen kan likevel ikke overses. Når EU tydelig bestemmer seg for å bekjempe islamistisk infiltrasjon, er det på høy tid at Norge følger etter. Med dagens regjering er det likevel liten grunn til å anta at Norge vil bøye av. Her hjemme er det politisk paradegren å stille opp i den Brorskaps-tilknyttede Rabitamoskeen. Det er også et stort sett samlet Storting som gir etter for de helt hinsides kravene som stilles fra muslimske miljøer med politisk agenda.
Muslimene selv nekter selvsagt at de har politiske motiver på islams vegne, det er en del av oppskriften. De har aldri noen politisk agenda, aldri noen tilknytning til Brorskapet, sier de, det er bare å se på benektelsene som kommer fra Rabita-moskeens sentrale skikkelser. Moskeen har ingenting med Brorskapet å gjøre, framholder Basim Ghozlan år etter år, det samme gjør daglig leder Imen Hasnaoui, som delte iftar og hyggelig samvær i år i Oslo rådhus sammen med Høyre-ordfører Anne Lindboe.
«Det at dørene inn til makten i Norge fortsetter å stå på vidt gap for Ghozlan, forteller noe viktig om det norske samfunnet. Det viser en vilje til å lukke øynene for ekstremisme dersom den ikke kommer fra høyresiden», skriver Torkel Brekke i sin nyutgitte bok Flodbølgen – 7. oktober-massakren og jødene i Norge.
Nå er advarselen om infiltrering formulert svart på hvitt av EU-kommisjonen. Europa kan ikke lenger finansiere, konsultere eller legitimere nettverk som bruker dets egne strukturer til å svekke det innenfra. Skal Norge være utenfor-landet og la infiltreringen fortsette?
Hovedillustrasjon: Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) i sokkelesten i Rabita-moskeen samme dag som de drepte, israelske barna Ariel og Kfir ble gravlagt. Skjermbilde NRK