For de av oss som holdt ut den todagers høringen, bikket det nesten over til kvalmende å høre de ulike utviklings- og utenriksministrene sukre sin egen innsats. (Et friskt pust var for øvrig kontrollkomiteenes Rødt-medlem, Hege Bae Nyholt, både med gode spørsmål og kvikke replikker.) Det som derimot gikk igjen gjennom hele høringen, er at det overhodet ikke er snakk om noen ukultur i UD eller utenrikstjenesten. Ferdig snakka, liksom.
Antakelig var det flere enn oss som opplevde selve høringen som nettopp et utslag av den samme ukulturen. Som de samme aktørene kanskje ikke erfarer, da de sitter dypt inne i menighetsbobla.
Fraser som at «alt kan bli bedre», å være en «læringsorganisasjon», kanskje (men bare kanskje) eksistensen av «noen råtne epler» og lignende, er tidtrøyte for å fylle tiden en er blitt tildelt. Det vi kan slå fast er at de fleste politikere er svært dyktige til å snakke mye og lenge om ingenting.
Noe av dette kan selvsagt karakteriseres som bortforklaringer eller avledningsmanøvre. Men som vi nevnte i går i artikkelen Den kollektive benektelsen, er høringen viktig, da det som fremkommer her – og ikke minst det som ikke sies – vil legge føringer for den eksterne granskingskommisjonen. Kommisjonen har helt sikkert bitt seg merke i både det ene og andre, for det er i så måte nok å ta av.
Beleilig forklaring
En av disse tingene har TV 2 merket seg. Det handler om det som tidligere utenriksminister og nåværende statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) viste til i høringen, nemlig at det var FN-delegasjonen som hadde anbefalte å gi pengestøtte til Terje Rød-Larsens International Peace Institute (IPI). Støre forklarte dette på høringens første dag, og Barth Eide slo fast på dag to at det Støre hadde sagt var riktig – det hadde de til og med i mellomtiden sjekket. Barth Eides stotring under dette svaret var imidlertid ikke helt betryggende.
Nå trenger vi neppe minne om at også Terje Rød-Larsen tilhører Ap, der han måtte gå av som planleggingsminister i 1996, etter bare 35 dager i rollen, på grunn av en skattesak knyttet til det såkalte Fideco-forholdet. Men skattesnusket fikk ellers liten betydning for Rød-Larsen. Han fikk en bot på 50.000 kroner av Økokrim, der det antas at han tjente rundt 600.000 kroner på denne svindelen. Så kunne Rød-Larsen dra utenlands med svindel-pengene på konto og fortsette med sine sugerør inn i andres pengebinger, ikke minst Norges.
En fordel for Rød-Larsen må det jo også kunne kalles at hans ektefelle Mona Juul jobbet i nettopp utenrikstjenesten, og det i toppen.
Var det så FN-delegasjonen som hadde anbefalte å gi pengestøtte til IPI? Er ikke det «en beleilig forklaring» gitt de avsløringer som er kommet om Terje Rød-Larsens metoder, ekstragavante livsstil og hans koblinger til kjeltringen Jeffry Epstein? Når det hevdes at UD har slik strålende kontroll med pengebruken, ikke minst knyttet til måloppnåelse, null ukultur, ingen elite-nettverk eller Ap-nettverk, null kameraderi og at man ikke bruker fellesskapets penger for internasjonal makt, i alle fall ikke for seg selv, hvorfor var det da ingen som oppdaget hva Rød-Larsen drev med? Hvor mange røde flagg måtte det viftes med før noen tok en ekstra kikk?
Er sannheten heller at elitenettverket Rød-Larsens IPI bygde opp i de pene salonger var for fristende å være deltaker av – og så lå det attpåtil rett over veien til FN-bygningen? Uansett rullet årlig millioner av skattebetalernes penger til Rød-Larsen.
Ingen får meg til å tro at det ikke var noen i UD eller utenrikstjenesten generelt som ikke reagert. For det er ingen som betviler, som også nevnt flere ganger av kontrollkomiteen under høringen, at det ikke jobber mange dyktige mennesker i utenrikstjenesten.
Likte ikke FN-ambassadørens råd
Eks-FN-ambassadør Morten Wetland (Ap) er interessant i denne sammenhengen. Han var ambassadør til FN i New York i perioden 2008-2012, og han var også statssekretær både i Jens Stoltenbergs, Thorbjørn Jaglands og Gro Harlem Brundtlands regjeringer. Han har tidligere tilkjennegitt at han reagerte på at Norges støtte til IPI var så uforholdsmessig høy.
Interessant er det også at da Wetland søkte om å bli FN-ambassadør, så søkte Mona Juul på samme stilling. At Wetland trakk det lengste strået skal ikke ha skapt noen hjertelig forhold mellom dem, der Juul måtte ta til takke med å være nestkommanderende (i 2010 returnerte hun til UD, blant annet som ekspedisjonssjef. I 2019 fikk hun imidlertid posten som FN-ambassadør).
I de årene Wetland var FN-ambassadør, gav UD rundt 11 millioner skattekroner årlig til Rød-Larsens IPI. Det var nesten fire ganger mer enn neste store giver (ikke akkurat fattige Sveits). Men UD stilte seg ikke særlig positiv til Wetlands signaler.
I høringen sa Støre at FN-delegasjonen i 2010 anbefalte å videreføre samarbeidet med IPI. Han viste til at når Wetland hadde synspunkter på det, «så var situasjonen den at FN-delegasjonen anbefalte det». Her kan man nesten lese «anbefalte» som «befalte». Dermed ble støtten til IPI videreført, selv om den ble noe redusert (fra 11,6 til 8 mill. kr. årlig).
Bakgrunnen for Støres uttalelse er, etter TV 2s erfaring, et notat fra UDs seksjon for fred og forsoning, da Støre var utenriksminister. Dette notatet har TV 2 fått innsyn i, og det tegner et annet bilde enn det Støre og Barth Eide maler. Seksjonen for fred og forsoning var på denne tiden ledet av Geir O. Pedersen – som er blitt omtalt som en venn av Terje Rød-Larsen. Ikke minst hadde Geir O. Pedersen en sentral rolle i Oslo-prosessen. Han omtales som en av de viktigste norske bakmennene og tilretteleggerne under de hemmelige forhandlingene mellom Israel og PLO i 1993. Da Rød-Larsen gikk av som Fafo-sjef i 1993, var det Geir O. Pedersen som overtok denne rollen. Da Morten Wetland takket av som FN-ambassadør i 2012, var det nettopp Geir O. Pedersen som ble utnevnt.
Samrøre – neida!
I en av undersøkelsene fra Riksrevisjonen (RR), der de vurderte UDs tildeling av tilskudd til IPI, gikk RR langt i å tolke Geir O. Pedersen som inhabil knyttet til overføringer til IPI. Selv hadde Pedersen ikke tolket seg selv som inhabil.
TV 2 viser til at i notatet, datert 15. mars 2010 fra Pedersens seksjon, og som etter all sannsynlighet er det notatet Støre og Barth Eide viser til, heter det:
«Delegasjonen er positiv til en videreføring av støtten til de to programmene som inngår i foregående rammeavtale. Når det gjelder Midtøsten-programmet vises det til IPIs eksepsjonelt gode nettverk i regionen og deres tilrettelegging av møter på høyt nivå der Norge blir invitert».
Men daværende FN-ambassadør Wetland nekter for at han gitt et slikt råd. Ifølge TV 2 sier Wetland «at han først i forbindelse med høringen har fått vite at notatet med råd, som han angivelig skal ha gitt til UD, i det hele tatt finnes».
– Det vil jeg selvfølgelig ha sett og husket, så det hadde jeg aldri sett før, sier Wetland.
Wetland legger til at når noe går «til UD, som er et aktivt råd om hva vi skal gjøre, så tar jeg det som en selvfølge at det må stasjonssjefen (som altså var Wetland, red.) se og godkjenne».
Han forteller igjen at da han rådet UD til betraktelig kutt i bevilgninger til IPI, gjorde han det per telefon.
– Jeg mente det var litt delikat, og ville ikke skrive om det og spre det i vilden sky.
Når Geir O. Pedersen blir kontaktet av TV 2 om dette notatet, viser han til at han ikke lenger jobber i UD.
I høringen sa Barth Eide, etter spørsmål fra medlem av kontrollkomiteen og saksordfører, Jonas Andersen Sayed (KrF), om hvem som kom med anbefalingen på vegne av FN-delegasjonen, at han ikke husket navnet på vedkommende. Nok et beleilig svar – og det etter angivelig å ha sjekket etter Støres uttalelser. Samme graving kom fra kontrollkomiteens leder, Per-Willy Amundsen (FrP):
– Statsministeren var så tydelig i går på at dette var et faglig råd. Men Wetland sier at det ikke kom fra ham? spurte Amundsen.
Barth Eides svar: «Jeg hadde ikke noe med dette å gjøre.» Ja vel, da så.