Vi trakk lodd i HRS om hvem som skulle rapportere fra Epstein-høringene, litt som vår egen rotasjonsordning, kan man vel si. Foreslåtte overskrifter var blant annet «Matt av pjatt» og «Seminar for norsk teflonforening», for det er mange ord som gytes ut av UDs innerste krets, samtidig som de kollektivt lander på at det slett ikke finnes noen ukultur. Som for å understreke hvor lang avstand de alle har til Terje Rød-Larsens Epstein-tilknyttede International Peace Institute, uttaler den ene etter den andre IPI på hver sin måte: ipi, i-pe-i, ai-pi-ai.
Høringen handler selvsagt om mer enn enkeltpersoners mulige kontakt med Jeffrey Epstein. Den handler om millionbevilgninger fra UD til IPI, og om hvorvidt nettverk, vennskap og rotasjonsordninger i utenrikstjenesten har skapt en kultur der grensene mellom det personlige og det profesjonelle blir uklare. Spørsmålet er om systemet selv gjør det vanskelig å se, eller å handle på, problematiske bindinger.
Svarene som kommer, er bemerkelsesverdig ensartede. Noe mer profesjonelt enn UD er vanskelig å oppdrive, forstår vi. Tidligere utviklingsminister Nikolai Astrup (H) sa at det finnes «råtne epler» i store organisasjoner, men ukultur? Nei, sier han, i likhet med alle de andre. Og morsomt nok: Da Anniken Huitfeldt (Ap) var ferdig i høringsstolen, spurte hun Utenriksråden om hun skulle si noe til pressen. Svaret var: – Da må du huske på rollen din. (Jada, ikke snev av ukultur).
Et annet bilde
Når man nettopp har sett NRK Brennpunkts dokumentar om Terje Rød-Larsen og Jeffrey Epstein, som i stor grad er en historie om nettopp UD, framstår de gjentatte påstandene om at det ikke finnes ukultur i et noe underlig lys. I femten år øste UD ut penger til IPI, tenketanken som internt ble omtalt som et «eventbyrå». Formålet var ifølge erfarne diplomater i stor grad å gi norske politikere en scene der de kunne skinne under FNs høynivåuke i New York.
Rød-Larsen skulle prioriteres. Det var beskjeden som sivet nedover i systemet. Å stille spørsmål ved tildelingene kunne skade karrieren. Flere tidligere UD-ansatte beskriver det samme mønsteret. Saksbehandlingen var rask, føringene kom ovenfra, og den kritiske vurderingen ble tilsidesatt. Resultatet ble 130 millioner kroner til IPI i de årene Rød-Larsen ledet organisasjonen. En vesentlig del av pengene gikk til lønn og godtgjørelser til ham selv. I perioden var både Jonas Gahr Støre, Espen Barth Eide og Børge Brende ansvarlige statsråder, eller i alle fall statsråder.
Dokumentaren er en historie om en kultur der signaler fra politisk ledelse veier tyngre enn faglige vurderinger, og der lojalitet til de rette navnene blir en karrierefaktor. Tenketanken lå strategisk plassert rett ved FN-bygningen. Den arrangerte møter, middager og uformelle samtaler. Norske statsråder og embetsmenn fikk en plattform. De fikk synlighet og de fikk følelsen av å være i sentrum av internasjonal politikk.
Prisen ble betalt over statsbudsjettet, år etter år, med begrenset offentlig debatt om hva man egentlig fikk igjen.
«Utenriksdepartementet kontrollerte ikke hvordan International Peace Institute (IPI) brukte pengene, brøt reglene for saksbehandling og tok ikke habilitetsspørsmålet på alvor, viser vår undersøkelse» het det fra Riksrevisjonen allerede i 2021.
Knapt dette innrømmes under høringen. En tanke som ble gjeldende både i går og i dag, er at det virkelig ikke virker som noen av dem som har vært inne forstår alvoret i saken.
Legger føringer for granskningen
Nå er det vel heller ingen som ventet at Epstein-høringen skulle levere dramatiske innrømmelser eller åpne oppgjør. Det som likevel gjør høringen viktig, er nettopp at den legges før den egentlige granskningen. Svarene som gis nå – og ikke minst det som ikke sies – vil prege hvordan granskingskommisjonen tolker sitt mandat, hvilke spørsmål den prioriterer, og hvilke forklaringsmodeller som blir sett som legitime.
Når statsråder og tidligere statsråder gjentatte ganger avviser at det finnes strukturelle svakheter, skaper de en ramme. Granskningen risikerer da å bli dreid mot enkelthendelser, individuelle vurderinger og formelle prosedyrer, heller enn mot den kulturen Brennpunkt-dokumentaren peker på: signaler ovenfra, karriererisiko ved å stille spørsmål, og en langvarig prioritering av én aktør og én organisasjon. Jo mer den politiske ledelsen klarer å etablere at «systemet fungerte», desto vanskeligere blir det for kommisjonen å konkludere med at systemet nettopp ikke fungerte godt nok.
Dette er en velkjent dynamikk. Den første, offentlige runden handler sjelden om å finne sannheten. Den handler om å definere hva som skal regnes som relevante spørsmål.
Når eliten samstemt avviser ukultur og kameraderi, blir det lettere for den senere granskningen å behandle slike begreper som overdrevne eller politiserte. Omvendt: hadde flere av de innkalte åpnet for at nettverk, lojalitet og uformelle føringer faktisk kan ha spilt en rolle, ville kommisjonen hatt et annet utgangspunkt.
Epstein-høringen er en posisjonering. Den setter grensene for hva som senere kan sies med tyngde. Og den illustrerer hvorfor det er så vanskelig å granske makt når de som har hatt den, får definere premissene før granskningen i det hele tatt er i gang.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde NRK