Begrunnelsen til Redaktørforeningen handler blant annet om det de mener er et uklart skille mellom journalistikk og aktivisme, manglende etterlevelse av grunnleggende presseetiske prinsipper og uttalelser som svekker tilliten til redaktørstyrte medier. Kritikken mot Document går mer generelt ut på at de driver ideologisk journalistikk og at tone og formuleringer bryter med den etablerte pressens selvforståelse av nøytralitet.
Men selvforståelse er ikke nødvendigvis det samme som nøytralitet. Når redaksjoner systematisk prioriterer bestemte vinkler på innvandring, klima, kjønn eller utenrikspolitikk, og samtidig reagerer sterkt på avvikende stemmer, er det ofte en form for konsensusaktivisme. Rapporteringen fra Gaza peker seg ut som et tydelig eksempel, der Hamas’ historiefortellinger har blitt gjengitt ukritisk i norsk presse siden terrorangrepet 7. oktober 2023. Rapporteringen fra Trumps USA er tilsvarende negativt vinklet av norske mediehus. Visst er det aktivisme.
Historien viser at hovedstrømsmediene slett ikke er nøytrale, og nettopp derfor er det nødvendig å minne om den.
Operation Mockingbird
I 1948 fikk Frank Wisner ansvaret for det som ble kalt Office of Policy Coordination, CIAs avdeling for skjulte operasjoner. Mandatet omfattet propaganda, økonomisk krigføring, sabotasje og støtte til anti-kommunistiske grupper. Wisner bygde raskt opp et nettverk av kontakter i media, forlag og organisasjoner. Han kalte det selv sin «Mighty Wurlitzer», etter det store teaterorgelet. Tanken var at han kunne sitte ved tastaturet og styre den offentlige fortellingen i Vesten ved å skyve fram historier, dempe andre, og få pressen til å spille den melodien etterretningstjenesten ønsket.
Dette nettverket er det som i ettertid har blitt kjent som Operation Mockingbird. Det mer omfattende bildet kom fram gjennom to sentrale kilder.
I 1975–76 gransket Church-komiteen i det amerikanske Senatet etterretningstjenestenes virksomhet. Komiteen dokumenterte at CIA hadde hemmelige forhold til journalister og medier. I den offentlige rapporten ble det snakket om et nettverk av flere hundre utenlandske kontakter, og om amerikanske journalister som hadde samarbeidet med tjenesten. Antallet amerikanske journalister som ble nevnt i den mer forsiktige offentlige versjonen, lå rundt 50.
I 1977 gikk Carl Bernstein, som var kjent fra Watergate-dekningen, enda lenger. I artikkelen The CIA and the Media i Rolling Stone skrev han at mer enn 400 amerikanske journalister over en 25-årsperiode hadde utført oppdrag for CIA. Ifølge Bernstein var forholdene dokumentert i CIAs egne filer. Noen journalister var blitt formelt rekruttert, mens andre delte informasjon, skrev artikler etter tips eller lot CIA-folk bruke journalistisk dekning i utlandet. Bernstein pekte på samarbeid med ledelsen i blant annet The New York Times, Time, CBS, Newsweek og flere andre store mediehus. Flere toppledere, deriblant Arthur Hays Sulzberger i New York Times og William Paley i CBS, skal ha vært klar over denne ordningen.
Hvordan det fungerte
Samarbeidet tok flere former. Noen journalister fungerte som kilder og formidlere av informasjon tilbake til CIA, mens andre lot CIA-agenter opptre under journalistisk dekning i utlandet. I noen tilfeller ble historier plassert eller forsterket gjennom vennligsinnede redaktører og korrespondenter. Målet var primært å påvirke den internasjonale opinionen under den kalde krigen, mot sovjetisk propaganda og for amerikanske interesser. Men fordi amerikanske medier også formidlet stoff fra utlandet, ble det en «blowback»-effekt, altså at propaganda som var ment for utenlandske publikum, fant veien tilbake til amerikanske lesere.
Mange av relasjonene var frivillige og basert på felles anti-kommunistisk overbevisning. Andre involverte betaling eller mer formaliserte avtaler. Bernstein understreket at det ikke handlet om at hele pressen var styrt, men at grensen mellom journalistikk og etterretning i perioder var visket ut, og at det ofte skjedde med ledelsen i de store mediehusenes vitende.
Operation Mockingbird står i dag som et historisk eksempel på hvor nært etterretningstjenester og presse kan samarbeide når nasjonale interesser oppleves som eksistensielle. Det viser også hvor sårbar offentligheten er når den samme institusjonen som skal kontrollere makten, og samtidig lar seg bruke av den, og det viser også at sannhet er et svært så tøyelig begrep. Ikke fordi objektiv virkelighet ikke eksisterer, men fordi vår tilgang til den alltid er filtrert, ufullstendig og preget av valg.
Den filtrerte sannheten
Da Document-redaktør Rustad stilte i Debatten på NRK, insisterte han på at ingen eier sannheten, og det har han rett i.
For det første avhenger det vi oppfatter som sant av hvilke kilder vi stoler på og prioriterer. To personer kan lese de samme hendelsene gjennom helt ulike dokumenter, vitner, medier eller forskningslitteratur og komme til diametralt forskjellige konklusjoner, begge med “belegg”. En historiker som baserer seg på diplomatiarkiver får et annet bilde av en konflikt enn en som baserer seg på eksempelvis lokalbefolkningens fortellinger. En journalist som leser offisielle pressemeldinger får en annen historie enn en som graver i lekkasjer og anonyme kilder. Kildevalget er ikke nøytralt, det er allerede en tolkning.
For det andre kan flere ting være sanne samtidig uten at de motsier hverandre fullt ut. Et politisk vedtak kan være både økonomisk fornuftig og sosialt urettferdig. En krigshandling kan være både strategisk nødvendig sett fra én side og en krigsforbrytelse sett fra en annen. Et menneske kan være både offer og overgriper i ulike relasjoner eller faser av livet. Komplekse samfunnsfenomener som innvandring, kriminalitet, kjønn eller klima rommer nesten alltid lag av sannheter som bare blir synlige når man skifter perspektiv eller tidsskala. Å insistere på én enkelt, flat “sannhet”, er ofte å forenkle bort det som faktisk skjer.
For det tredje er all kunnskap midlertidig og situasjonsbetinget. Vitenskapelige konsensus endres når nye data dukker opp. Tidligere “etablerte fakta” viser seg å være ufullstendige eller feilaktige. Det vi i dag kaller sannhet, er ofte den best underbygde forklaringen vi har akkurat nå, gitt de kildene og metodene vi har til rådighet. Det gjør ikke sannheten relativ i den forstand at alt er like gyldig, men det gjør den provisorisk og avhengig av evidensgrunnlaget.
Norsk Redaktørforening vet selvsagt dette og må ta høyde for det når de videre skal vurdere sanksjoner mot Rustad. Og nettopp derfor er det spennende å følge hvilke avveininger de gjør overfor konsensusaktivismen, for det er en avveining de blir nødt til å foreta seg.
Hovedillustrasjon: Document-redaktør Hans Rustad, skjermbilde NRK Debatten