Den israelske Netflix-serien Fauda er tilbake, og den har fått stor oppmerksomhet. Det er ikke underlig, all den tid 7. oktober-terroren ligger som et åpent sår mellom forrige sesong og denne.
Handlingen er lagt til fjoråret, og to år etter 7. oktober 2023 lever karakterene fortsatt inne i etterdønningene. Doron husker ikke alt fra 7. oktober. Hukommelsen svikter ham og han går i terapi for å kunne huske. Eli, derimot, husker for godt. Han har mistet kona og barna. Han er blitt en levende død og er drevet av ett eneste mål, å finne den ansvarlige og gjøre det samme som han gjorde – å drepe i kaldt blod. Salem, som mistet sønnen sin i samme angrep, følger samme logikk.
Skaperne Lior Raz og Avi Issacharoff har selv beskrevet sesongen som den viktigste de har skrevet. De skrotet det opprinnelige manuset etter 7. oktober og skrev på nytt. To episoder går tilbake til selve dagen, sett gjennom karakterenes øyne. Det er rekonstruksjoner av kaos, maktesløshet og terroristenes grusomhet. Det er svært ubehagelig å se på, men like fullt nødvendig for å fortelle historien på en ærlig måte.
Det er nettopp her serien treffer hardest. Den viser ikke bare at traumet finnes, men viktigere viser den hvordan det former videre valg. Når tilliten til staten svikter, når sikkerhetssystemet kollapser foran øynene på dem, blir privat hevn det eneste som føles meningsfylt.
Traumer og hevn i loop
Tha’r er mer enn vanlig hevn. Det er en forpliktelse. Hvis noen i din familie blir drept, er det din plikt å svare. Spørsmålet serien stiller er hva som skjer etterpå når noen velger å følge hevnens logikk. Serien lar hevnen få plass uten å romantisere den. Eli og Salem handler ut fra en dyp, forståelig smerte. Samtidig viser serien hvordan den samme smerten kan gjøre dem blinde.
Doron forsøker i denne sesongen å kofrontere egne traumer, men at livet er for sterkt. Han får ikke tid. Og livet er tilsvarende for tøft for hele troppen av shin bet-operative. De er fanget i en loop der traumet produserer hevn, og hevnen produserer nye traumer.
Fauda viser brutaliteten på begge sider uten å moralisere for mye, og har fulgt både palestinere og israelere i de tidligere sesongene. Sesong 5 fortsetter i samme spor, men tonen er mørkere. Det finnes nesten ingen triumfer. Serien beveger seg geografisk fra Israel til Frankrike, men det emosjonelle landskapet er det samme, med mennesker som ikke klarer å komme videre, og som derfor fortsetter å kjempe.
For et internasjonalt publikum kommer sesongen i en tid der konflikten fortsatt er betent og der antisemittismen har vokst til nye høyder i hele Vesten. Nettopp antisemittismen gjør serien nødvendig, selv om den er virkelig vond og intens å se. Fauda skildrer hvordan et samfunn ser ut når det bærer et kollektivt sår.
Serien spør, men gir ingen enkle svar. Endrer hevnen noe? Gjør den deg til et bedre menneske eller bare til en som har mistet enda mer?
Et varsel til Europa
Fauda fungerer som en skarp påminnelse om at israelsk lidelse er like reell som enhver annen, og at de personlige kostnadene ved å avverge ny terror er enorme. Serien skildrer hvordan terrorangrep etterlater dype sår hos dem som overlever, det er ødelagte familier, søvnløse netter og liv som aldri blir de samme, mens deler av den europeiske opinionen stadig oftere bagatelliserer eller bortforklarer nettopp denne smerten.
Samtidig lar skaperne Lior Raz og Avi Issacharoff også de palestinske hevntankene komme til uttrykk. De viser hvordan blodhevnen driver enkeltmennesker og grupper, og hvordan denne logikken ikke stopper ved Israels grenser.
I den nye sesongen blir trusselen fra Hamas tydelig også i Europa, der terrorister og nettverk finner fotfeste. Serien peker på at personer med direkte tilknytning til palestinske terrororganisasjoner har kunnet oppholde seg i europeiske land som «flyktninger». Fauda nekter å gjøre israelsk lidelse usynlig, men den nekter heller ikke å vise den andre sidens motivasjon. Sesong 5 dokumenterer både den høye prisen israelere betaler og indirekte kritiserer europeisk naivitet.