Det skrives utallige artikler om de så smått innledede regjeringsforhandlingene i svenske medier. Fredag skriver Svenska Dagbladet som følger:
Magdalena Andersson har sendt en invitasjon til alle de fire opposisjonspartiene. Centerpartiet er imidlertid ikke interessert i samtaler før Vänsterpartiet trekker tilbake kravet sitt knyttet til regjeringsmakt. «Da er det ikke mye å snakke om», sier en kilde med innsikt i saken.
Statsminister Ulf Kristersson (M) har levert en søknad om avskjed til Riksdagens talsman, og en ny prosess for regjeringsdannelse ventes dermed å starte på fredag.
«Det er nå opp til talsmannen å lede de kommende stegene mot dannelsen av en ny regjering. For å sikre at dette arbeidet kan starte umiddelbart, ber jeg herved om å bli fritatt fra mine oppgaver som statsminister», skriver Kristersson til talmannen.
Centerpartiet har gjort motstanden mot Vänsterpartiet i regjering til en prinsippsak. Kilder sier klart at dette ikke bare var en valgkampsak. Partiet mener V ikke er regjeringsdyktig, blant annet på grunn av en rekke grove Hamas-sympatier og rent ut antisemittiske uttalelser om Israel og jøder fra flere V-representanter. Så lenge V krever plass i regjering, ser C ingen grunn til å forhandle.
Centerpartiet forsøker å posisjonere seg som den ansvarlige midten, et parti som kan samarbeide både mot høyre og venstre, men som nekter å bli tatt som gissel av ytterkanten. Samtidig trenger Magdalena Andersson (S) nettopp C for å få et parlamentarisk grunnlag. Uten C blir det vanskelig å danne en stabil regjering selv med V og MP.
På den andre siden står Vänsterpartiet fast på at de ikke vil nøye seg med å være støtteparti. De vil inn i regjeringen. Dette er en mer offensiv linje enn tidligere, og det gjør kompromiss vanskeligere. Når den ene siden krever full deltakelse og den andre nekter nettopp det, oppstår en låst situasjon.
Miljöpartiet forsøker å spille rollen som mekler, men har selv krav om regjeringsposter. Dermed blir også de en del av det samme spillet.
Tripolaritet
Tankene går unektelig til tidligere medlem av det danske Folketinget og nå medlem av Europaparlamentet, Henrik Dahl, og hans beskrivelse av det nye politiske systemet.
Den første polen i dette nye systemet er det vi kanskje kan kalle det teknokratiske sentrum. Det består stort sett av partiene som allerede hadde makten gjennom store deler av det tjuende århundret. Deres primære mål er å bevare posisjonen de sikret seg for lenge siden. Deres fundamentale program er, i bunn og grunn, business as usual.
Den andre polen er den nasjonale opposisjonen. Den nasjonale opposisjonen tror på mange av tingene som de fleste europeere tok som selvfølgeligheter frem til rundt 1970: respekt for ens land, respekt for ens flagg, og respekt for nasjonale tradisjoner og særpreg.
I løpet av 1980- og 1990-tallet forlot det teknokratiske sentrum gradvis mange av antakelsene som bare noen få år tidligere hadde vært bredt delte. Den nasjonale opposisjonen kjemper, i sin kjerne, for påstanden om at det ikke var noe fundamentalt galt med verden som eksisterte før globaliseringen.
Den tredje polen er den identitetspolitiske venstresiden. Siden det ikke lenger finnes et stort industriproletariat å kjempe for, har den funnet nye saker. Den kjemper for identitetene som er representert i LHBT+-bevegelsen. Den støtter retten til midtøstlige immigranter til å omskape Europa i henhold til deres egne kulturelle normer. Og i sine mer radikale manifestasjoner søker den å delegitimere eller til og med eliminere Israel ved å globalisere intifadaen.
En bredere trend
Tripolare systemer er mindre forutsigbare og mer ustabile enn bipolare. I stedet for klare blokker får man, slik Dahl påpeker:
- Lengre og mer kompliserte forhandlinger
- Større risiko for mindretallsregjeringer eller skiftende flertall
- Sterkere fokus på veto-posisjoner enn på felles prosjekter
- Økt betydningen av personlige relasjoner og tillit mellom partiledere
I Sverige ser vi dette tydelig. Magdalena Andersson blir stående i en spagat mellom C og V. Centerpartiet holder allerede dialog med flere partier (uten å si hvilke). Tidö-siden, inkludert Sverigedemokraterna, kan fortsatt bli relevant hvis de rødgrønne ikke klarer å enes.
Flere europeiske land har beveget seg fra klare toblokksystemer mot mer fragmenterte, tripolare eller multipolare landskap. Når kulturspørsmål om innvandring, identitet og synet på Israel/Palestina legges oppå den klassiske høyre-venstre-aksen, blir det vanskeligere å holde sammen brede koalisjoner. Tripolaritet betyr at regjeringsdannelse blir et spill med tre, ikke to, hovedaktører, og at den som tror det holder å vinne «sin» blokk, ofte tar feil.
Det Centerpartiet nå gjør, nemlig å sette en hard grense mot V, er et forsøk på å forsvare en sentrumsposisjon i et landskap der sentrum stadig blir presset. Om de lykkes, eller om de selv blir marginalisert, vil forhandlingene de kommende ukene vise. Det er ikke nødvendigvis gitt at de er lojale mot den rødgrønne blokken.