Vi anmeldte Dahls bok Den tabte fred da den ble utgitt på dansk, men til tross for hederlig omtale av boken av vår egen Trond Ellingsen, har jeg ennå ikke fått lest den. Da Dahls kontor i Brussel tok kontakt for å gi et intervju i forbindelse med nyutgivelsen på engelsk, var det enkelt å si ja, men intervjuet ble innledet med å presisere at jeg nettopp ikke hadde lest den, og at Dahl selv måtte tegne et godt bilde. Det gjorde han da også til fulle.
Dahl innledet med å fortelle om inspirasjonen til å skrive boken i utgangspunktet. Han nevnte to sentrale bøker, Francis Fukuyamas The End of History and the Last Man og Samuel Huntingtons The Clash of Civilizations, men mintes også en opplevelse i FNs generalforsamling.
– Jeg drar til New York, til FNs generalforsamling. Så kommer presidenten for Den tsjekkiske republikk opp på talerstolen. Han sier akkurat det samme som Huntington. Da visste jeg at jeg en dag ville skrive bok. Og prosjektet vokste.
Det er særlig stemningen etter Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning som en stor seier for det kollektive Vesten, som Dahl bruker som inngangsport til å forstå dagens politiske situasjon.
– Det kollektive Vesten vant den kalde krigen. Jeg er så gammel at jeg husker stemningen etter 1989. Det var som å gå på landskamp, vi hadde vunnet, det var feiring i gatene. Men i årene som kommer etter blir det stadig tydeligere at vi har tapt freden ved å ta feil på noen kritiske områder.
Fire feil
Dahl peker på fire sentrale områder der den politiske eliten har feilet.
– Hvordan skal vi forstå Russland? Det er det første. Så er det hvordan vi skal forstå Kina. Hvordan skal vi forstå Midtøsten og hvordan skal vi forstå energi? På disse fire områdene feiler den politiske eliten. Hvis vi handler med Russland og integrerer Russland i den vestlige økonomien, så kan det godt være at de ikke blir helt som oss, men det vil være en konvergens, de vil komme tettere på oss, sier han.
Dahl trekker linjene bakover for å vise hvordan begeistringen over den «nye verden» formet en politikk som i stor grad ble preget av ønsketenkning.
– I 2001 skjedde det samme med Kina. Dette året tar man Kina inn i World Trade Organization. Også dette fordi vi trodde Kina vil konvergere til noe som likner vårt system. I Afghanistan og Irak tror man virkelig på dette tidspunktet at man skal klare å innføre demokrati. Det kunne vi ikke.
Dahl fortsetter:
– Det første frie valget i Egypt vinner Det muslimske brorskap. Det går helt galt. Parallelt velger Tyskland en helt feil energipolitikk. De velger å bygge ned kjernekraft og gjøre seg avhengige av russisk gass. Det er enkelt å være etterpåklok, men det fantes også politikere i samtiden som advarte. Det har vært mange, mange advarsler.
Den politiske elitens boble
Overton-vinduet er et politisk konsept som beskriver hvilke ideer og retningslinjer som anses som akseptable eller vanlige på et gitt tidspunkt. Det illustrerer hvordan samfunnsverdier og normer kan endre seg, og dermed påvirke hva politikere kan foreslå uten å framstå ekstreme. I elitenes ekkokamre er Overton-vinduet blitt stadig trangere, fastslår Dahl.
– Det jeg gjør i boken å drøfte om det har noe med sosialpsykologi å gjøre, når du er i en boble, i en Brussel-boble, så skjer noe. Alle politiske eliter befinner seg inni sin egen boble. Da blir det raskt slik at dersom noen kommer med kritikk mot utvikling og politiske beslutninger, så skytes budbringeren. Boblen må ikke ødelegges. Det er ingen som ønsker at det skal komme noen og si at politikken er feil.
– Dette skjer da over hele Europa?
– Det skjer det samme i Danmark som i Norge. Dansk folkeparti og Fremskrittspartiet opplever det samme. De blir støtt ut av det gode selskap. Det skjer i hele Europa. Se på Storbritannia, se på Tyskland. Apropos Norge, så kan man se på hva Christian Tybring Gjedde sa allerede i 2013: «De problemene vi har med innvandring er strukturelle.» Han sa det for 13 år siden, og motstanden mot det han sa var massiv. Han fikk bare beskjed om at det han sa var helt feil.
– The Overton Window er «muligheten for den høflige samtale». Det viser seg bare igjen og igjen. Det gjelder ikke bare innvandring. Det finnes et opptak av Trump i forkant av hans første presidentperiode, der han sier til Jens Stoltenberg at det er vanvittig at man putter penger rett inn i den russiske statskassen samtidig som USA forventes å komme for å redde Europa fra Russland. Stoltenberg vet jo ikke en gang hva han skal si!
Dahl er tydelig på at den politiske eliten burde visst.
Vant krigen, tapte freden
– Etter at Putin holdt tale i 2007 i Munchen skulle alle ha visst at Russland er et imperialistisk land. Og etter at Xi Jinping kom til makten i Kina, burde alle ha forstått at Kina har weaponized globaliseringen og bruker den mot oss. Etter den arabiske våren burde alle sett at Midtøsten på ingen måte er på vei til å bli demokratisk.
Europa «glemte» på en måte at murens fall ikke så fantastisk ut fra begge sider, påpeker Dahl:
– Vi må se tilbake på 1989, det er et fantastisk år for Vesten. Muren faller. Det samme år er jo ikke et fantastisk år for Russland. Dette året viser også Kina og Iran sitt sanne ansikt. Jeg har nettopp lest Alexander Stubbs The Triangle of Power: Rebalancing the New World Order. Han framholder også at 1989 er et vesentlig år. Han peker på Kina og Iran. Folk tenker ikke over hvor mye som skjedde dette året, for i Vesten var året preget av feiring av murens fall, ikke mer. Og dette er egentlig essensen i min bok. Det ble begått noen alvorlige politiske feil etter 1989 som gjør at vi, de vestlige landene, står i en svært vanskelig situasjon i dag. Vi vant den kalde krigen, men vi tapte freden.
Alle begår de samme feilene
– Hvilket publikum retter du deg mot når boken nå utgis på engelsk? spør jeg.
– Intensjonen med den engelske bokutgivelsen, er primært å bruke den i Brussel, hvor jeg befinner meg. Den er egentlig tenkt som et hjelpemiddel i debatter her i Europaparlamentet, for vi er jo i en politisk situasjon nå der spørsmålet “hva gjør vi nå?” stadig stilles. NATOs hovedkvarter ligger også her i Brussel. Jeg tenker også på Storbritannia, Norge og Island, som ikke er med i EU, men som er NATO-medlemmer. Boken er først og fremst som et hjelpemiddel for samtale, og interessen for boken handler om at vestlige land kjenner seg igjen i beskrivelsene i boken.
Norge er også på Dahls liste over stater som har begått feil.
– Den politiske eliten i Danmark, Norge og Tyskland har alle begått de samme feilene. I Tyskland er det ekstra ille, gitt Angela Merkels framferd. Hun er nok den politikeren hvor vurderingene av hennes politikk har endret seg mest. Samme med Obama, på grunn av det de ikke gjorde i borgerkrigen i Syria. Vurderingene av Merkel nå er meget kritiske, og vurderingene av Obama er også meget kritiske etter borgerkrigen i Syria, der han ikke fikk til noe som helst. Obama tok feil om Russland. Mitt Romney sa at Russland er et problem. «The ’80s called, they want their foreign policy back,» sa Obama da. Han tok så ettertrykkelig feil.
– Dette er kanskje interessant for Norge også, med utenriksminister Espen Barth Eide som viser en helt påfallende tillit til Brussel og til internasjonale organisasjoner. Han elsker multilaterale organisasjoner. Jeg må si at FN har spilt fallitt. Det er politikk preget av ønsketenkning, fastholder Dahl.
– Vi lever i Brzezinskis mareritt
– Har den politiske eliten virkelig tro på de internasjonale organisasjonene, eller er det en påtatt naivitet?
– FN er dysfunsjonelt. Alexander Stubb har et godt forslag i The Triangle of Power. Hvis du overholder FNs charter så er du fullt medlem, A-medlem. Hvis du ikke overholder FNs charter, er du B-medlem. Det finnes jo bare 25 land i verden som er i stand til å følge charteret. Russland overholder ikke FN-charteret. Kina overholder ikke FN-charteret, heller ikke USA. Troen på FN er absurd.
Dahl er likevel ikke helt pessimistisk. Han peker på hva som har skjedd med Europa etter andre verdenskrig.
– FN har spilt fallitt, men vi har lykkes i å etablere en kontinental orden. Det skal vi være glade for. Det er ingen verdensorden, men det er en kontinental orden. Og det synes jeg er fantastisk. Det som er bygget opp i Vest-Europa etter andre verdenskrig er fantastisk. Det er en utrolig bedrift at det er en kontinental orden og den skal vi være svært glade for. Det finnes ingen global orden, og det har det aldri gjort heller. Dette speiler også Huntington. Det finnes ingen global verdensorden. Nå kan vi se det alle sammen. Du kan bare se hvordan Russland, Kina, Iran og Nord-Korea er allierte med hverandre.
Igjen trekker Dahl fram at de som advarte mot utviklingen ikke ble lyttet til.
– Allerede for 29 år siden ga Zbigniew Brzezinski, som var nasjonal sikkerhetsrådgiver for USAs president Jimmy Carter, ut boken The Great Chessboard. I 1997 skrev han nettopp at det verst tenkelig ville være en allianse mellom Russland, Kina og Iran. Og nå er det en realitet. Vi lever i Brzezinskis mareritt. Det er der vi er nå. Og det må vi finne noen løsninger på. Det gjør vi i NATO og det gjør vi i EU. Jeg tror det er mulig, men vi er i en vanskelig situasjon nå. USA har meldt seg ut av den vestlige orden. Vi aner ikke om Artikkel 5 gjelder eller ikke. Jeg kaller den Schrødingers Artikkel 5. Vi vet ikke om den er levende eller død.
Frimerkeklubbens regler
Likevel tror Dahl at den politiske eliten tror på det de selv sier om FN og multilaterale organers betydning i verden.
– Sentrum svekkes. Den politiske elite tror faktisk på det de sier. De tror på en eller annen måte at det de sier er riktig. Den politiske elite har omdannet sine feil til en ideologi. Nå er det blitt en ideologi de tror på. Alexander Stubb tror også på disse multilaterale organisasjonene. Og det skal han jo på en måte fordi han er sittende finsk president, og han er en meget intelligent mann. Hvorfor tror en intelligent mann på dette? spør Dahl retorisk.
– FN er overtatt av udemokratiske land, i hovedsak islamske sådanne, sier jeg.
– FN er weaponized av de udemokratiske landene, sier Dahl, og forteller videre:
– Jeg satt i det danske parlamentet i mange år, og for tre år siden var jeg i Indonesia. I 1955 var det en konferanse i Indonesia, hovedsakelig bestående av nettopp udemokratiske land. De er med i FN, men de understreker at å bry seg med hvorvidt de er demokratiske land eller ei, det har FN ikke noe med. De omtaler det som “egne lands anliggende”. Og det er jo noe vrøvl.
Dahl påpeker at selv frimerkeklubber fungerer bedre enn FN.
– Men det har blitt en slags regel i FN at det ikke går an å kritisere andre medlemslands åpenbare brudd på FNs charter. Hvis du er med i en frimerkeklubb, har du åpenbart lov til å si til andre medlemmer i frimerkeklubben at “det der strider mot våre regler”. Men i FN har du altså ikke lov. Det er jo virkelig ille. Men det er pågående diskusjoner i Brussel om dette nå. Forhåpentligvis kommer det til å skje noe.
Likner Weimar-republikken
Mens vi snakker kommer vi inn på fenomenet der den tradisjonelle høyresiden svekkes i hele Europa. Man kan enkelt se det her hjemme, hvor Høyre tilsynelatende er i ferd med å avvikle seg selv, der de forfekter akkurat det samme som den politiske eliten for øvrig. Dahl forklarer utviklingen med begrepet tripolar.
– Politikken har blitt tripolar. Den første polen er “the weak center”, altså det svake sentrum. Så har du nasjonalistiske partier. Også har du islamofascistiske partier. Politikken i de fleste land er i ferd med å bli tripolar. Og dermed kommer det hele dessverre til å likne Weimar-republikken.
Det er vanskelig å danne en fungerende regjering når politikken har tre poler, forklarer Dahl.
– Når det er to poler, vil det alltid være 50-50, da kan man fritt inngå kompromisser og det vil alltid være mulig å danne regjering. Med 33-33-34 vil det være svært vanskelig å danne regjering. Det er derfor jeg mener det blir samme problematikk som i Weimar-republikken. Det betyr ikke at jeg sier det kommer fascister til makten, men poenget er at Weimar-republikken var umulig å regjere. Det er flere land i Europa nå som blir svært vanskelige å regjere. Det skjer i Storbritannia, det skjer i Tyskland, det skjer i Frankrike. Det gjør det utrolig vanskelig.
Dahl viser til en post han la ut på X, der han forklarte tripolariteten.
Den første polen i dette nye systemet er det vi kanskje kan kalle det teknokratiske sentrum. Det består stort sett av partiene som allerede hadde makten gjennom store deler av det tjuende århundret. Deres primære mål er å bevare posisjonen de sikret seg for lenge siden. Deres fundamentale program er, i bunn og grunn, business as usual.
Den andre polen er den nasjonale opposisjonen. Den nasjonale opposisjonen tror på mange av tingene som de fleste europeere tok som selvfølgeligheter frem til rundt 1970: respekt for ens land, respekt for ens flagg, og respekt for nasjonale tradisjoner og særpreg.
I løpet av 1980- og 1990-tallet forlot det teknokratiske sentrum gradvis mange av antakelsene som bare noen få år tidligere hadde vært bredt delte. Den nasjonale opposisjonen kjemper, i sin kjerne, for påstanden om at det ikke var noe fundamentalt galt med verden som eksisterte før globaliseringen.
Den tredje polen er den identitetspolitiske venstresiden. Siden det ikke lenger finnes et stort industriproletariat å kjempe for, har den funnet nye saker. Den kjemper for identitetene som er representert i LHBT+-bevegelsen. Den støtter retten til midtøstlige immigranter til å omskape Europa i henhold til deres egne kulturelle normer. Og i sine mer radikale manifestasjoner søker den å delegitimere eller til og med eliminere Israel ved å globalisere intifadaen.
Norge er heller ikke vaksinert mot tripolariteten, sier Dahl, og peker spesielt på den norske Palestina-politikken:
– I Storbritannia har du et grønt parti som også er et islamistisk parti. Die Linke i Tyskland er på samme måte i ferd med å bli et islamistisk parti, det er et Palestina-parti. Du kan se det i Norge, kanskje ikke så mye i Danmark, at du får partier som blir rene Palestina-partier. Dermed er de også anti-israelske, konkluderer Dahl.
Dersom du vil lese mer om hvordan økonomisk, strategisk og politisk naivitet har banet vei for en ny truende verdensorden over tre tiår med ustabilitet, energikriser, endeløs konflikt i Midtøsten og autoritære supermakter som Russland og Kina, kan The Lost Peace bestilles eksempelvis her.