Endelige resultater, inkludert utenlandsstemmer og etterslep av forhåndsstemmer, ventes tidligst onsdag. Begge sider er derfor forsiktige med å erklære tydelig seier eller nederlag mandag, selv om det etter alt å dømme er de rødgrønne som har tatt en knepen seier. De er likevel slett ikke klare til å danne regjering, noe sittende statsminister Ulf Kristersson påpeker til SVT.
I Nettavisen har politisk redaktør Skjalg Fjellheim konkludert med at Jimmie Åkesson har vært en suksess for Sverige til tross for at oppslutningen om Sverigedemokraterna var mindre enn ventet.
Det virker uansett som en misforståelse å utrope SD til den store valgtaperen, slik blant andre VGs kommentator Hans Petter Sjøli var raskt ute med.
Realiteten er at SD, til tross for tilbakegang, kan sies å være den store vinneren.
Det skyldes at alle de andre partiene, med unntak av ytre venstre, i løpet av forbløffende kort tid har lagt seg tett opptil hele eller deler av partiets politikk når det gjelder innvandring og kriminalitetsbekjempelse, skriver han.
Det er nok likevel slik at valgresultatet et klart nederlag for Jimmie Åkesson, som hadde håpet på regjeringsmakt.
Forskjellen mellom blokkene er minimal, og mange velgere har skiftet side. Liberalerna klarte seg bedre enn fryktet og kom komfortabelt over sperregrensen, mens SD mistet terreng til både Moderaterna og Socialdemokraterna.
Det verste er likevel det Fjellheims kollega Anders Magnus påpeker, også det i Nettavisen:
Vänsterpartiet er valgvinner i Sverige, til tross for store skandaler med antisemittisme og støtte til terror. Trolig likte mange velgere dette budskapet, skriver han.
Det er langt fra uproblematisk. Fjellheim forklarer kort hvorfor dette også er en pine for de rødgrønne selv:
Et av partiene må krysse den røde linjen for å danne et styringsdyktig flertall etter valget i Sverige.
Venstrepartiet, SVs søsterparti som kjennetegnes av radikal identitetspolitikk og har hatt betydelig fremgang på grunn av massiv støtte fra muslimske velgere, vil ikke støtte Magdalena Andersson uten selv å ha taburetter i hennes regjering.
Centerpartiet på den andre siden av den rødgrønne blokken har stengt døren helt for Venstrepartiet.
Den politiske prisen for stillhet
I Sveriges største byer er andelen innbyggere med utenlandsk bakgrunn blitt svært høy. I forkant av valget skrev vi om hvordan moskemiljøene og muslimske influencere mobiliserte, og valgresultatet så langt kan peke i retning av at de lyktes.
Den demografiske endringen i Sverige er ikke jevnt fordelt. Den er konsentrert i de store byene og i en rekke forsteder som er blitt preget av høy arbeidsledighet, parallelle samfunn og økende kriminalitet. Sverige, som lenge ble sett på som et av verdens tryggeste og mest homogene land, har de siste 15–20 årene opplevd en kraftig økning i gjengvold, skuddvekslinger og sprengninger. Det er en utvikling som har sjokkert både innbyggere og utenlandske observatører.
I flere tiår ble de som pekte på disse problemene, møtt med anklager om rasisme og fremmedfrykt. Medier og etablerte partier konstruerte en moralsk grense, der det å snakke om negative konsekvenser av høy innvandring fra kulturelt fjerne områder ble gjort til noe nesten utilgivelig. Resultatet ble at debatten ble forsinket, problemene fikk vokse, og tilliten mellom grupper ble svekket.
Når valget nå ser ut til å gi makten tilbake til de partiene som i størst grad har stått for den liberale innvandringspolitikken, er det ikke vanskelig å se sammenhengen. I områder med høy andel innvandrere stemmer velgerne i større grad på venstresiden. Samtidig har mange etniske svensker trukket seg tilbake, enten fysisk til mer homogene områder eller politisk til partier som Sverigedemokraterna, som likevel gikk tilbake i dette valget.
Et pågående eksperiment
Sverige har gjennomført et av de mest omfattende flerkulturelle eksperimentene i Europa. Resultatet er synlig: Økende segregasjon, fallende tillit, press på velferdsordninger og en kriminalitetsutvikling som skiller landet negativt ut i Norden. Mens Danmark og Norge har strammet inn tidligere, har Sverige holdt fast ved en mer ideologisk linje lengre.
Når de samme partiene som bar ansvaret for denne politikken, nå får fornyet tillit, er det et signal om at den politiske klassen fortsatt ikke har tatt inn over seg dybden i problemene. Eller at velgerne i de store byene – der endringen har gått lengst – har andre prioriteter. De prioriterer, slik Anders Magnus påpeker, både islamisme og jødehat:
Ved gårsdagens valg til den svenske Riksdagen – som motsvarer vårt Storting – var det Vänsterpartiet som gikk mest fram av samtlige partier. Kanskje henger denne framgangen sammen med at mange velgere egentlig satte stor pris på det budskapet som disse kandidatene bar fram, og at partiet blir betraktet som beste alternativ for dem som hater jøder og støtter politisk islam og islamisme.
I Sverige finnes i dag trolig rundt 1 million muslimer, om lag 10 prosent av befolkningen og en viktig velgergruppe.
Man kan diskutere årsakene og diskutere løsningene. Men man kan ikke lenger late som om demografien er irrelevant. Når en stadig større andel av befolkningen i de viktigste byene har bakgrunn fra land med helt andre verdier, tradisjoner og tillitsnivåer, endres også samfunnets karakter. Det er en ren observasjon, og den er gyldig enten man anser Jimmie Åkesson å ha lykkes i å endre innvandrings-og integreringspolitikken eller ei.
Sverige står nå overfor et valg som går dypere enn mandatfordelingen. Enten fortsetter man på den samme kursen og håper at integreringen til slutt lykkes, eller man innser at den nåværende utviklingen ikke er bærekraftig. Valgresultatet tyder på at det første alternativet fortsatt har flertall, i hvert fall blant dem som stemmer i de store byene.