Lysnes kronikk og uttalelser i dagens Politisk kvarter på NRK er interessante fordi de til fulle viser hvor selektivt det er mulig å bedrive selverklært forsvar for demokratiske verdier. Det er – selvsagt – Sverigedemokratene som er en fare for demokratiet i Lysnes optikk.
Hun trekker frem tre «varsellamper»: kritikk av medier, harde personkarakteristikker og mistenkeliggjøring av valg. Hun kobler dette til litteraturen om demokratisk erosjon og advarer mot at SD flytter grensene for det akseptable.
Et av svarene på hvordan partier og politikere kan bygge ned demokratier innenfra fikk vi i 2018, da de to forfatterne Daniel Ziblatt og Steven Levitsky utga boken «How Democracies Die». Forfatterne lister særlig opp fire trekk: oppfordring til vold, mangel på respekt for demokratiske spilleregler, mangel på anerkjennelse av politiske motstandere og tilbøyelighet til å ville inndra grunnleggende rettigheter, slik som pressefrihet. Og her tikker de ovennevnte eksemplene av for de tre siste trekkene, skriver Lysne.
Oppfordring til vold klarer ikke Lysne klistre på SD, til tross for at hun ikke helt avskriver muligheten for at alt kan skje med dette høyreekstreme partiet. At hennes eget politiske og ideologiske miljø i Norden i årevis har tolerert, bagatellisert og aktivt forsvart langt mer alvorlige brudd på demokratiske og liberale normer fra venstresiden – særlig når det gjelder Midtøsten – vil ikke Lysne snakke om.
Hun fastholder på Politisk kvarter at hun «virkelig ikke» opererer med doble standarder. Mon det.
Venstresidens voldssympatier
Etter 7. oktober 2023 har vi sett omfattende mobilisering der Hamas’ massakre ble relativisert eller direkte forsvart under paroler om «motstand». Jødiske institusjoner og enkeltpersoner har mottatt trusler. Synagoger har permanent politibeskyttelse. Demonstrasjoner har inneholdt åpne sympatierklæringer for en organisasjon som både EU, USA og en rekke andre land klassifiserer som terrorgruppe. I Sverige og Norge har deler av venstresiden, inkludert organisasjoner og enkeltpersoner med tilknytning til det samme progressive økosystemet som Agenda opererer i, vært mer opptatt av å kritisere Israels respons enn av å ta et klart oppgjør med islamistisk terror og dens europeiske støttespillere.
Artikkelen V bjöd in terrorhyllande politik till riksdagen er ganske illustrerende for hvorfor SD får så stor oppslutning i Sverige.
I helgen fjernet Vänsterpartiet åtte nye kandidater fra valglistene sine. Expressen avslørte at personene hadde delt innlegg på sosiale medier der de hyllet Russlands president Vladimir Putin, terrororganisasjonen Hamas og spredte antisemittisme.
Nå melder Göteborgs-Posten at partiets toppledelse har invitert inn og avholdt et møte med representanter for Fatah som uttrykte antisemittisme på palestinsk fjernsyn.
Hvor var Agenda-kronikkene som advarte mot at denne mobiliseringen undergraver demokratiske normer, ytringsfrihetens grenser og jøders trygghet i Skandinavia? Hvor var advarslene om at deler av venstresiden systematisk flytter grensene for hva som er akseptabelt når det gjelder legitimering av vold og hat?
Dobbelstandardens logikk
Lysne er rask til å bruke merkelappen «høyreekstrem» om et parti som i dag er det nest største i Sverige, samarbeider med regjeringspartier innenfor parlamentariske rammer og har gjennomgått en langvarig ryddeprosess. Samtidig er terskelen for å omtale venstreekstreme eller islamistisk inspirerte miljøer med tilsvarende presisjon langt høyere. Lysne gjør ikke så mye som et forsøk på å trå over den terskelen.
Når SD-politikere bruker sterke ord, er det et angrep på demokratiet. Når venstreorienterte aktivister eller akademikere relativiserer terror, roper på «globalisere intifadaen» eller nekter å ta avstand fra Hamas’ målsettinger, blir det gjerne tolket som uttrykk for «engasjement», «kontekst» eller «kritikk av makt».
Denne asymmetrien følger av en ideologisk preferanse. Trusselen fra høyre skal alltid maksimeres, mens trusselen fra venstre – særlig når den er knyttet til identitetspolitikk, antisionisme eller «dekolonial» retorikk – skal minimeres, omdefineres, eller som i Lyses tilfelle ikke omtales i det hele tatt.
Hva som faktisk undergraver demokratiet
Demokratier dør ikke av høyrepopulistisk retorikk. De eroderer, for å bruke Lysnes ord, når store deler av den politiske og kulturelle eliten nekter å konfrontere ideologier som avviser liberale grunnverdier – individuell frihet, likhet for loven, religionsfrihet og retten til å eksistere som jøde uten å bli gjort ansvarlig for konflikter i Midtøsten.
SD kan selvsagt kritiseres for mediefiendtlighet og polariserende språk. Men det er vanskelig å ta advarslene om demokratisk erosjon på alvor fra et miljø som i praksis har hatt langt større toleranse for dem som åpent sympatiserer med bevegelser som vil avskaffe den liberale ordenen, ikke bare kritisere den.
Når vi vet at de fleste demokratier bygges ned fra innsiden, er det relevant å avdekke antidemokratiske holdninger hos partier som har makt, eller søker den, skriver Lysne.
Nettopp. Hvis Agenda og Thea Joramo Lysne virkelig er opptatt av å forsvare demokratiet, bør de begynne med å rydde i egne blindsoner. Det er mer krevende – og mer avslørende – enn å rette pekefingeren mot Sverigedemokraterna.