Borgfreden i kjølvannet av Kong Haralds død skal vare fram til gravferden og innebærer å pause alle politiske utspill, leserinnlegg, debattdeltakelse og annen politisk kommunikasjon som ikke vurderes som «strengt nødvendig». Den politiske debatten er i praksis avlyst, og partiene har stort sett avstått fra å kritisere hverandre i saker som ellers ville preget nyhetsbildet. Begrunnelsen er respekt for den avdøde kongen, kongehuset og den nasjonale sorgen. Det er forståelig. Men den formen borgfreden har fått, forteller mer om norsk politikk enn mange vil innrømme.
En total eller nær total stans i politisk debatt er nemlig en sjelden erkjennelse. Den innebærer at stortingsrepresentanter og partiledere anser sin egen vanlige debattform for å være uverdig i en situasjon der landet skal stå samlet.
En enklere og mer presis løsning
Borgfreden trengte ikke være så omfattende. Den kunne vært avgrenset på en måte som både viste respekt og lot demokratiet fungere som normalt.
Man kunne rett og slett skjermet kongehuset og kongefamilien. Man kunne enkelt unngått debatt om enkeltmedlemmers personlige forhold, fortid, valg eller gjøremål i perioden fram til gravferden. Ingen spekulasjoner om dronning Mette-Marit, intet fokus på kontroversielle saker, ingen analyser av kronprinsessens fremtidige rolle som tar utgangspunkt i det private, ingen kritikk av Marius Borg Høiby i perioden fram til kongens gravferd. Det hadde vært en klar og oversiktlig grense. Den hadde markert at det finnes temaer som midlertidig legges til side av hensyn til verdighet og medfølelse.
Samtidig kunne den øvrige politiske debatten gått som vanlig. Budsjett, skatter, innvandring, energi, beredskap, helse, EU/EØS og kommuneøkonomi er ikke krenkende mot kongehuset. Ingen av disse sakene handler om den avdøde kongen eller den sittende kongefamilien på en måte som krever stillhet. Å blande dem sammen skaper et unødvendig bredt forbud. Det gjør borgfreden kunstig, og det svekker dens legitimitet, for det er fullt mulig å vise respekt for kongehuset uten å sette hele det politiske ordskiftet på pause.
Hva den brede borgfreden avslører
Når partiene likevel velger en så vidtfavnende demping, er det verdt å spørre hvorfor. En del av svaret er sikkert oppriktig ønske om å unngå støy i en sårbar periode. En annen del handler om frykt for å bli oppfattet som respektløs.
Men nettopp denne forsiktigheten peker tilbake på et dypere problem, og det er den gjeldende politiske debattstilen. Dersom eksempelvis Arbeiderpartiets utrettelige påstander og hat og hets, ledsaget av påstander om meningsmotstanderes høyreekstremisme er for nedrig til å føres i en sørgeperiode, er den antakelig også for nedrig generelt.
Politikerne forsvarer til vanlig sin egen stemplingsvilje med at demokratiet krever klar tale, at konflikter skal synliggjøres, og at velgerne fortjener å se forskjellene. Når den samme debatten midlertidig erklæres uegnet, avslører det at mange av dem som deltar i den selv opplever den som for begredelig til å fortsette uforstyrret når landet er i en annen modus.
Så kan man legge til at borgfreden framstår påfallende beleilig idet den inntreffer midt under gjeninnføring av drivstoffavgiftene, et grep som utvilsomt vil føre til at særlig samfunnets fattigste vil få det enda vanskeligere. Hvordan ville en bred debatt kunne krenke kongefamiliens sorg? Det er helt umulig å forstå logikken.
Et speil for den politiske kulturen
Det er fullt mulig å kombinere respekt med fortsatt politisk samtale. Andre land har vist at det lar seg gjøre. Man kan markere sorg, hedre den avdøde og skjerme de etterlatte uten samtidig å stanse diskusjonen om landets reelle utfordringer. En avgrenset borgfred ville gjort nettopp det: den ville beskyttet det som bør beskyttes, uten å kvele det som bør diskuteres.
I stedet har vi fått en ordning som i praksis sidestiller debatt om bensinavgifter med debatt om kongefamiliens privatliv. Det er en sammenblanding som svekker både sorgen og politikken. Sorgen blir mer formalistisk og politikerne mer skjermet. Det minner ikke så lite om mer autoritære regimer.
Borgfreden etter Kong Haralds død vil gå over. Gravferden vil finne sted, sørgeperioden avsluttes, og debatten vil starte opp igjen. Spørsmålet er om noen av erkjennelsene blir med videre.
Hvis politikerne i disse dagene selv opplever at den vanlige tonen er upassende, burde det gi grunn til ettertanke. Kanskje er det ikke bare i sorgens stund at debatten trenger mer verdighet, mer saklighet og mindre personfokus. Kanskje er den midlertidige stillheten et speil som viser hvordan den politiske samtalen har utviklet seg og hvor langt den har fjernet seg fra det nivået mange fortsatt forventer av dem som styrer landet.
En smalere borgfred ville vært mer ærlig. Den ville innebære at vi skjermer kongehuset fordi det er riktig, mens resten av politikken fortsetter fordi demokratiet ikke trenger å settes på pause for at vi skal kunne vise respekt.