«Å tolerere noe er å tillate noe man misliker eller er uenig i, uten å gripe inn. Når det moderne samfunnet krever toleranse for sårbare grupper, innebærer det ikke egentlig noe mer enn å kreve aksept for noe ikke alle nødvendigvis er positivt innstilt til i utgangspunktet. Begrepet har således ikke noe med følelser som kjærlighet og hat eller respekt å gjøre, og heller ikke sårbare grupper kan stille krav om å bli elsket eller respektert» skrev vi for tre år siden, også den gang vedrørende hatparagrafen.
At toleransen for andres meninger er for nedadgående kan man daglig registrere.
Skyggen
Vi har den siste tiden skrevet en rekke artikler om «hets og hat» og argumentert for at presse-og ytringsfrihet er viktigere enn mektige aktørers vonde følelser. Det er nettopp de ubehagelige ytringene som utfordrer toleranseevnen, og senest torsdag skrev vi om hvordan empati er et dårlig egnet moralsk kompass i politikken.
Her er det kanskje fruktbart å hente inn Carl Jung, den sveitsiske psykologen og psykiateren som utviklet analytisk psykologi i første halvdel av forrige århundre. Jung var opptatt av det han kalte skyggen, som er de delene av personligheten vi fortrenger, fornekter eller ikke vil vedkjenne oss. Når skyggen ikke integreres, projiseres den utover. Vi ser den onde, den intolerante, den farlige – alltid hos de andre. Jo mer ensidig vi blir i vår egen moralske selvforståelse, desto mer intens blir projeksjonen.
Farlig ensidighet
I dagens ytringsklima ser vi en kollektiv versjon av nettopp dette. Når all oppmerksomhet rettes mot å avsløre «hat» hos den politiske motparten, slipper man å konfrontere sin egen skygge. Det kan være frykten for å miste moralsk overtak, behovet for å være på den rette siden eller motviljen mot å tåle ubehagelig uenighet. Resultatet er ikke mer empati, men mer moralisering. Den andre blir ikke et menneske med et perspektiv man må forholde seg til, men et symptom som skal korrigeres eller bringes til taushet.
Jung advarte mot den farlige ensidigheten. Når en kultur eller en politisk bevegelse bare dyrker lyset – toleransen, åpenheten, det inkluderende – og nekter å se sin egen mørke side, blir den sårbar for nettopp det den frykter.
Den som bare ser intoleranse hos andre, blir selv intolerant. Den som bare ser hat hos motstanderen, blir selv preget av forakt. Det er synlig i hvordan enkelte miljøer samtidig kan forsvare «dialog» med ekstremister og rene terrorister på den ene siden, mens de aktivt forsøker å snevere inn handlingsrommet for dem som tenker annerledes på den andre.
§185 har i denne sammenhengen fungert som et redskap for å administrere skyggen i stedet for å integrere den. Ved å gjøre enkelte ytringer straffbare, har man skapt en illusjon av at problemet kan fjernes juridisk. Men det som fortrenges, forsvinner ikke. Det vender tilbake i mer forvrengt form, som bitterhet, som hemmelige samtaler, som radikalisering utenfor offentligheten, eller som en stadig mer rigid politisk korrekthet som gjør ekte møter mellom ulike syn vanskeligere.
Tomme ord
Når venstresiden gang på gang appellerer til dialog, samtidig som den er med på å gjøre dialogen farligere og snevrere, avslører den en indre motsetning. Det er lett å være for dialog med dem som er tilstrekkelig fjerne, ideologiske eller eksotiske. Sågar Hamas kan tåles og snakkes med. Det er vanskeligere å tåle dialogen med naboen som stemmer annerledes, tenker annerledes eller snakker på en måte man synes er problematisk. Nettopp der, i det nære og ubehagelige, begynner det egentlige arbeidet Jung snakket om.
Det som preger vår levetid i større grad enn tidligere tider er at kunnskap er blitt helt irrelevant. Man ser det over alt, i alle fagdisipliner, enten gjelder journalistikk, undervisning eller historiefaget. Det som teller er hvilke følelser som formidles, og de skal øyensynlig alltid være av det vonde slaget.
Et samfunn som prioriterer jakten på hatefulle ytringer fremfor forsøket på å forstå hvorfor noen sier det de sier, er i ferd med å miste noe grunnleggende. Det mister evnen til å møte skyggen. Og uten den evnen blir både empatien og dialogen til slutt bare tomme ord.