Den kulturelle revolusjonen

Toleransebegrepet har mistet sin egentlige betydning

Å tolerere noe er å tillate noe man misliker eller er uenig i, uten å gripe inn. Når det moderne samfunnet krever toleranse for sårbare grupper, innebærer det ikke egentlig noe mer enn å kreve aksept for noe ikke alle nødvendigvis er positivt innstilt til i utgangspunktet. Begrepet har således ikke noe med følelser som kjærlighet og hat eller respekt å gjøre, og heller ikke sårbare grupper kan stille krav om å bli elsket eller respektert.

«Ytringsfriheten trener vår evne til toleranse, til å tåle meninger som byr oss imot og møte dem med ord istedenfor undertrykkelse eller vold. Dette er en avgjørende evne i et mangfoldig samfunn» heter det i Ytringsfrihetskommisjonens rapport, før kommisjonen skriver i neste setning at «Hensynet til toleranse og mangfold tilsier også at det må være noen juridiske yttergrenser for ytringsfriheten, for å beskytte alle menneskers verdighet.»

I siste setning ligger den såkalte hatparagrafen implisitt, og kommisjonen konkluderte også med at straffebudet må bestå, begrunnet i at «Bestemmelsen utgjør uansett et vern for utsatte minoriteter, har en viktig symbolfunksjon og er en anerkjennelse av at enkelte grupper er særlig utsatt.» Paragrafen er som følger i dag, mens kommisjonen har anbefalt en mer forståelig ordlyd.

At enkelte grupper i samfunnet reelt sett er mer utsatt enn andre er det ingen grunn til å betvile, men de siste ukenes Pride-debatter viser at kommisjonen kan ha feilet i vurderingene sine.

Blant innvendingene mot det strafferettslige vernet mot hatefulle ytringer er påstander om at bestemmelsen har en nedkjølende effekt, kan innebære en kriminalisering av meninger og at den er subjektiv. Kommisjonen diskuterer disse innvendingene, men finner ikke at de tilsier at straffebudet bør avskaffes. Det er imidlertid sentralt at vernet er begrenset til bestemte minoriteter. Ytterligere utvidelser av diskrimineringsgrunnlagene kan føre til at et vern for alle blir et vern for ingen. Videre er det et reelt dilemma at straffebudet i stor grad brukes om ureflekterte og sterkt nedsettende ytringer og i liten grad rammer de potensielt sett farligste ytringene fra veltalende ideologer.

At hatparagrafen har nedkjølende effekt, kriminaliserer meninger og er subjektiv, er ikke bare en påstand, det er en erfaring, og de siste ukenes Pride-debatter viser til fulle at de mest ressurssterke blant de sårbare, representanter for Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI), utnytter minoritetsstatusen til å utvide hatbegrepet til det ugjenkjennelige. Det er lite som tyder på at foreningens medlemmer har noen forståelse for hva toleransebegrepet egentlig betyr.

Toleranse og sårbarhet

Toleranse handler altså ikke om omfavnelser og kjærlighet, men snarere om å la være å bry seg. I Store norske leksikon er begrepet forklart som følger:

Å tolerere noe er å tillate noe man misliker eller er uenig i, uten å gripe inn. Dette kan gjelde handlinger, ytringer, hendelser eller eksistensen av noe eller noen. I møte med meningsmangfold, kan toleranse beskrives som en anerkjennelse av andres rett til å mene noe annet enn det man selv eller flertallet mener, og anerkjennelse av andres rett til å leve i samsvar med sine meninger.

Generelt har toleranse to kjennetegn:

  • Det er en holdning som en aktør kan ha overfor noe som aktøren i utgangspunktet er negativt innstilt til.
  • Aktøren uttrykker ikke sin negative holdning.

Når man snakker om toleranse for sårbare minoriteter, er det videre viktig å huske hva det reelt sett innebærer å være sårbar. I publikasjonen Sårbarhet og fellesskap beskrives begrepet slik i innledningen:

En generell forståelse av sårbarhet er å oppfatte den som relatert til i hvilken grad et system har evne til å tåle påkjenning og stress. Sårbarhet blir knyttet til manglende motstandsdyktighet og robusthet, og impliserer svakhet i motsetning til styrke. I helse- og sosialfag oppfattes sårbarhet ofte som resultat av et samspill mellom biologiske, sosiale, kulturelle og psykologiske faktorer som disponerer for somatiske sykdommer, psykiske lidelser og diverse former for marginaliseringserfaringer. I faglitteraturen omtales «sårbare grupper» og en person som sårbar i kraft av å passe inn i en slik gruppe.

Å være sårbar er altså en form for svakhet, og å tilhøre en minoritetsgruppe som samlet har disposisjoner til negative livserfaringer er avvikende fra majoritetssamfunnets generelle motstandsdyktighet. I et inkluderende demokrati vil kollektiv empati og tanker om behov for å beskytte de sårbare være førende for realpolitiske løsninger, og på bakgrunn av inkluderingsvilje har Norge innført hatparagrafen. Når den kommer til anvendelse vil det per definisjon være subjektive opplevelser som ligger til grunn – samfunnet har fastslått at sårbare minoriteter ikke kan forventes å tåle sårende ord på samme måte som majoriteten, rett og slett fordi summen av marginaliseringserfaringer er så stor hos de sårbare.

Intensjonen er det ingenting i veien med, slik Ytringsfrihetskommisjonens intensjon også synes god når de begrunner sitt forsvar for hatparagrafen, men når de gode intensjonene møter realitetene får de likevel ikke tiltenkt effekt.

Normalt eller ikke

Jeg har for noen dager siden skrevet en artikkel om Pride. I artikkelen skrev jeg blant annet som følger:

I den grad barn har behov for Pride og bevissthet om forskjellige familier, må det utelukkende handle om behovet for å vite, slik også Høyre-leder Erna Solberg vektla i VG i går;

– At barn vokser opp med foreldre av samme kjønn er i dag vanlig og heldigvis blitt endel av vårt samfunn.

At hun videre uttalte at det var «ekstremt trist» at Barne-Pride i Bergen ble avlyst av arrangør Redd Barna, er derimot tøysete. Barna trenger ikke sitt eget Pride, og i den grad det var noe trist ved avlysningen må det heller være at Redd Barna lager en hype og ikke følger Politiets anbefalinger om å la arrangementet gå av stabelen som planlagt. Politiet vurderte det ikke å være noen grunn til å avlyse.

Og det er nettopp det massive trykket mot barn som skaper misnøye.

I etterkant fikk jeg en e-post fra en leser.

I din artikkel i dag om Pride bommer du et sted. Du nærmest roser Erna for at hun har sagt at det å vokse opp med foreldre av samme kjønn er vanlig. Ord er farlige, og her tar Erna (og du?) grundig feil. «Vanlig» betyr typisk eller normalt. Er det noe som er utypisk og unormalt i vårt samfunn så er det å ha to foreldre av samme kjønn. Det kan ikke engang telles i promiller. Tilhengerne av nye samlivsformer og kjønnsidentiteter vinner debatten fordi de eier begrepene. Ingen protesterer.

Å være homofil er absolutt ikke normalt, siden det bare er ca. 5 % av befolkningen som er det. Men Erna ville vel ha sagt at det er «vanlig» å være homofil. Det normale er selvsagt å være heterofil. Men å si at det er unormalt å være homofil reiser et raseri i den leiren. Fordi de har endret betydningen av ordet «normal» til «normalt for meg».

Poenget er godt – ganske enkelt fordi det er korrekt. Det normale, i betydningen helt alminnelige, er å være heterofil. Som art ville vi ikke bestå dersom ikke det alminnelige var å velge partnere vi kan reprodusere med. Det er et helt enkelt biologisk faktum. Å ha en legning som umuliggjør reproduksjon er ganske åpenbart sårbart, og det er de færreste av oss, altså en minoritet, som erfarer dette.

Når Erna sier at det er vanlig å vokse opp med to foreldre med samme kjønn, er dette en feilaktig påstand dersom man ser prosentvis på det, men dersom Erna mente, slik jeg antok hun gjorde, at det å vokse opp med samkjønnede foreldre var normalisert i betydningen tolerert, tror jeg hun har rett.

Det er bred toleranse for homofile generelt i Norge, og de langt fleste tolererer også at samkjønnede har foreldreansvar for barn sammen. Det er en aksept jeg tror er god, men på samme tid er det ingen grunn til å idolisere samkjønnede foreldreskap. Ethvert barns oppvekst vil uavhengig av foreldrenes seksuelle legning påvirkes av foreldrenes risikofaktorer, altså økt statistisk sannsynlighet for utvikling av problemer. Psykiske lidelser rammer eksempelvis flere minoriteter enn majoriteten og størst skilsmisserisiko er det når to kvinner gifter seg. Det kan påvirke barn i form av svekket foreldreskap, men forskningen på hvordan det går med barn av samkjønnede er mangelfull og funnene som finnes er sprikende.

Seksuelt framtredende

I erkjennelsen av seksuell minoritetsstatus oppstår også et paradoks; det seksuelle blir framtredende for minoritetsgruppen. I NRK Skole-programmet Jævla homo – fistefest (ja, du leste riktig) forklarer Aksel Skorm (presentert som SM-entusiast) hvorfor det øyensynlig er seksuell praksis som blir den største identitetsmarkøren for skeive:

– Det blir fort litt ensporet, men det er det vi prater om. Det er det vi har til felles.

Det virker som det er voldsomt sexfokus? spør programlederen.

– Jeg tror litt av problematikken ligger på hvordan vi som samfunn framstiller homofile. Du blir veldig fort stemplet som homofil, og da er det den seksuelle praksisen og tiltrekningen din som blir deg. Da er det det vi skal forholde oss til; hvem du har sex med. Kanskje hvis du får repetert det hundre ganger gjennom oppveksten, så blir det fort slik du selv tenker også.

Det kan godt tenkes at Skorm har rett i dette, for barn formes i stor grad av hva de gjentatt blir fortalt. Når FRI har fått gjennomslag for sitt sex- og kjønnsfokus i barnehager, skoler og barnevern, er det god grunn til å reagere og kritisere praksisen, og det er på samme tid mulig å vise toleranse for ulike legninger. Det er denne nyanseringen som synes vanskelig for FRI å ta innover seg, og ropene om majoritetssamfunnets påståtte hat synes framstilt på feil premisser.

Vi har tidligere vist hvilke samtaler Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet nå anbefaler for barn på ulike alderstrinn, inspirert av FRIs «rosa kompetanse», der samtalene er helt uegnet for barn. Småbarn er ikke er i stand til å tolke informasjonen om sex, identitet og legning, de er rett og slett ikke kognitivt utviklet nok. Nylig belyste vi også et svært godt opprop fra en rekke psykologspesialister og psykologer som nettopp advarte mot å skremme barn. «Vanlig familieliv kan brått få alvorlige og skremmende undertoner» og «det er problematisk at barn i 5–6-årsalder skal lære om overgrep før de har fått tid til å bli kjent med egen og andres kropp på en naturlig måte», skrev de – med rette.

Det seksuelle aspektet ved mellommenneskelige relasjoner tilhører privatsfæren for de aller fleste – og ikke minst bør barn skånes for beskrivelser av voksnes samleiepraksis, både heterofil, homofil og fetisjistisk sådan.

Heteronormativitet

Ser man på FRIs nettsider finner man under fanen FRI mener et avsnitt om det som kalles heteronormativitet.

Sosiale normer er uskrevne regler og forventninger folk møter. Heteronormen er de normene som får heteroseksualiteten og stereotypiske kjønnsroller, identitet og uttrykk til å fremstå som naturlig, gitt og ønskelig. Heteronormen blir først tydelig når noen bryter med den. FRI mener at det er berikende for alle å leve i et samfunn med et åpent syn på kjærlighet, kjønn, seksualitet og samlivsformer, og at mennesker fritt skal kunne velge hvordan de ønsker å leve sitt liv uten sanksjoner fra omgivelsene.

Men heterofili er nettopp normativt og naturlig, de langt fleste mennesker er heterofile. Igjen blir begrepene utvannet og ikke gitt noen egentlig forklaring. For hva menes med «naturlig»? En del av menneskenaturen? Både homofili og andre legninger er også en del av menneskenaturen, men oppstår som et avvik fra heterofilien, der forskerne peker på ulike årsaker til hvorfor avviket oppstår, og der hovedhypotesen er at det er et resultat av et komplekst samspill mellom genetiske, hormonelle og miljømessige faktorer. Å diskutere årsaker er ikke hat, og å ønske et enklest mulig liv for sine barn er heller ikke hat.

Det er ikke nedsettende å stille spørsmål ved den skyhøye forekomsten av psykiske lidelser blant eksempelvis transpersoner. Avvik som for få år siden var kategorisert som psykiske lidelser skal framholdes som like ønskelig som heterofili når FRI får si sin mening, på samme tid som de ivrig argumenterer for at kritikk er det samme som hat.

Trygge rom

Leder Inge Alexander Gjestvang i FRI reagerte «med jubel og takknemlighet» og understreket behovet for «trygge rom» da det var tverrpolitisk enighet om et opprop til støtte for FRI fredag. Direkte oversatt fra engelsk betyr begrepet «trygge rom» å være skånet mot ikke bare trusler og hets, men også mot kritikk.

Dagen før Stortinget tar sommerferie, har Utdanningskomiteen et krystallklart budskap: – Skolen er ikke verdinøytral. het det i VG.

– Vi har sett reaksjoner på arbeid knyttet til kjønnsmangfold og skeives rettigheter. Samtlige politikere fra Frp til Rødt i utdanningskomiteen stiller seg bak oppropet. Det er sjeldent vi er så enige: Det skal være trygt å følge læreplaner og rammeverket for ansatte i barnehage og skole, sier Hege Bae Nyholt (R), leder i utdanningskomiteen, til avisen.

Og enige er de, når de begrunner oppropet med FRIs reaksjoner på evalueringsrapporten om 25. juni og den påståtte trusselhendelsen mot Redd Barnas Pride-markering i Bergen. Problemet er bare at FRI selv strever med å artikulere hva det er som utgjør en trussel mot skeive. I et iherdig jag etter en verden som ikke eksisterer annet enn i teorien, ønsker ikke FRI å nevne verken islamisme eller jihadisme, men strander i et generelt fokus på hat. Og det hatet er ifølge FRI så omfattende at det blir nær sagt umulig for omgivelsene å ta dem på alvor. Videre er det underlig at en samlet Utdanningskomite begrunner oppropet sitt med en trusselsituasjon som politiet vurderte å være ikke truende. Det var arrangørene selv som avlyste med voldsom mediedekning av de påståtte truslene. Men hva truslene reelt sett besto i fikk ingen vite, og plutselig gikk arrangementet av stabelen likevel, som om ingenting var hendt. Har ikke Utdanningskomiteen registrert det?

Å støtte retten til at ethvert menneske skal ha trygge liv er selvsagt i Norge, men det oppstår et problem når også trygghetsbegrepet utvides til det ugjenkjennelige. Det blir tverrpolitisk salattråkking når det skal være full samling om «trygghet» når man legger FRIs trygghetsbegreper til grunn. VG gjenga uttalelsene til FRI-lederen:

– Vi i FRI er utrolig stolte og glade over å se samtlige medlemmer av Stortingets utdanningskomite gå sammen og ta avstand fra hets og trusler mot ansatte i skoler og barnehager. Vi er også glade over å få signere denne uttalelsen sammen med flere av de største profesjonsorganisasjonene på feltet, skriver FRI-lederen i en e-post til VG.

– Vi er takknemlige for tydeligheten fra utdanningskomiteen, og håper denne uttalelsen blir lagt merke til av alle fantastiske ansatte i barnehager og skoler over hele landet som jobber med å skape trygge rom for alle barn og unge hver eneste dag.

«Trygge rom» er den norske varianten av «safe spaces». Wikipedia forklarer begrepet:

Begrepet trygt rom refererer til steder «ment å være fri for partiskhet, konflikt, kritikk eller potensielt truende handlinger, ideer eller samtaler». Begrepet har sin opprinnelse i LHBT-kulturen, men har siden utvidet seg til å omfatte ethvert sted der en marginalisert minoritet (f.eks. kjønn, etnisk, religiøs) kan komme sammen for å kommunisere om sine delte erfaringer.

Reell toleranse

I de trygge rommene kan man utdefinere kritiske ytringer som hatytringer, og med det stiller man hele toleransebegrepet på sidelinjen. Toleranse er per definisjon å tillate noe man misliker eller er uenig i, uten å gripe inn. De langt fleste tolererer også seksuelle minoriteter, og noe større krav enn som så kan man vanskelig stille, spesielt ikke i et multikulturelt samfunn der innvandrede muslimer vokser opp med et direkte hat og fordømmelse av homofili og homofile. Toleransekravet må stå, mens kravet om underkastelse til FRIs tankegods for å være ikkehatende må forkastes.

Det får invaderende, kontrollerende undertoner når offentlige instanser bruker FRI som premissleverandør for «kunnskaps»-formidling, og det er forstemmende å se en samlet Utdanningskomite signere enighet omkring en læreplan som i høyeste grad krever kritikk.

Jeg gjengir en kommentar jeg la ut på Facebook for fire år siden, da jeg fremdeles jobbet i Bufetat. Det er dette som er den egentlige betydningen av toleranse: