Etter (de fortsatt eksisterende) kommentarfeltene å dømme, er det mange som ble skuffet over Høyres stjerneskudd Ola Svenneby da han stilte til debatt i NRKs Politisk kvarter tirsdag. Svenneby var ofte, som tidligere Unge Høyre-leder, et friskt pust av gjenfunnet konservativt tankegods, men tirsdag var fornuften forsvunnet. Frps Jon Helgheims saklige argumenter ble ikke møtt med motargumenter, men med påstand om at Helgheim manglet empati for AUF-leder Gaute Skjervø.
Idet man stempler motdebattanten som «empatiløs», skjer akkurat det samme som når man stempler noen med «rasist», «ekstrem» eller liknende karakteristikker. Det tvinger umiddelbart fram et forsvar fra den som blir stemplet – i alle fall når man stemples uten å være forberedt på at det kan skje. Dermed ble Helgheim satt i en nær umulig posisjon, der han måtte forsvare ikke bare egne argumenter, men egen empati. Slikt fungerer så å si alltid dårlig for den stemplede. Den som selv må insistere på at man er empatisk, framstår raskt som det motsatte, ganske enkelt fordi han må si noe i nærheten av «jeg er empatisk, men…».
Svenneby har utvilsomt gått en effektiv skole hos Høyre, for den sympatiske og fornuftige siden av ham var som forduftet.
Tankene går til to gode menns forfatterskap om nettopp empati – og hvor ubrukelig empatien er i politikken.
Mot empati
Paul Blooms bok Against Empathy: The Case for Rational Compassion (2016) har vi trukket fram tidligere, men det er all grunn til å børste støv av den nå ti år gamle boken. Paul Bloom tar opp en rekke dilemmaer knyttet til utstrakt empati, og mener at empatien i seg selv har blitt en slags hellig ku i Vesten. Bloom, som er psykolog ved Yale, hevder at empati ofte er en dårlig moralsk kompassnål. Han skiller skarpt mellom:
Empati: Å speile andres følelser (ofte begrenset, partisk og følelsesstyrt).
Compassion/rasjonell medfølelse: Å bry seg om andres velvære, men styrt av fornuft, prinsipper og konsekvenser.
Ifølge Bloom er empatien snever, den reagerer sterkt på enkeltpersoner vi kan se eller identifisere oss med, men blir lett nummen overfor store tall eller fjerne grupper. Videre er empatien partisk. Vi føler mer for dem som ligner oss, er attraktive, eller passer inn i vår egen fortelling. Bloom mener også at empati er kortsiktig på den måten at den kan føre til dårlige beslutninger fordi den overkjører kalkulert tenkning (f.eks. prioritere en dramatisk enkelt-sak fremfor systematiske tiltak som er bedre for flere). Empatien er også potensielt skadelig, argumenterer Bloom, fordi den kan gjøre oss mer aggressive mot «fienden» til dem vi sympatiserer med, eller føre til at vi unnlater å straffe eller sette grenser når det er nødvendig.
Det er ikke vanskelig å se at Frps Jon Helgheim har en rasjonell medfølelse med AUFs Gaute Skjervø, mens Høyres Ola Svenneby holder seg med en begrensende empati.
Idepatogener
En annen mann med spennende tanker om empati er Gad Saad. Saad er en kanadisk evolusjonspsykolog og professor og kjent for bøker som Parasitic Mind: How Infectious Ideas Are Killing Common Sense (2020) og for sin kritikk av det han kaller «idea pathogens», ideer som etter hans syn undergraver fornuft, vitenskap og sunn fornuft i Vesten. Han bruker begrepet «suicidal empathy» og har utviklet det grundig i boken Suicidal Empathy: Dying to Be Kind (2026).
Ifølge Saad er empati i utgangspunktet en positiv og evolusjonært tilpasset egenskap som er nødvendig i et sosialt vesen. Problemet oppstår når empatien blir overdreven, feilrettet eller ved ren patologisering («hyperaktiv empati»). Da prioriterer man medfølelse, forståelse og medlidenhet på en måte som går på bekostning av egen gruppes, samfunnets eller sivilisasjonens langsiktige overlevelse, sikkerhet og interesser.
Kjernepoengene til Saad er at empati rettes mot feil mål, ofte mot potensielle trusler, kriminelle, illegale migranter eller ideologiske «ofre», mens egne borgere, ofre eller samfunnets grunnleggende behov nedprioriteres. Den går på bekostning av fornuft, konsekvenser og egeninteresse. Man velger det som føles moralsk godt her og nå, fremfor det som er rasjonelt og bærekraftig. Det fører til det Saad kaller «civilizational seppuku» – en form for kollektivt selvmord gjennom misforstått godhet.
Likevel er det Gad Saads teori om idepatogener som er mest spennende, og her synes partiet Høyre tydelig smittet.
Skadelig tankesmitte
Saad, som er evolusjonspsykolog, låner begreper fra biologi og parasitologi. Akkurat som biologiske virus, bakterier eller parasitter kan kapre en vert og manipulere vertens atferd til egen fordel – ofte på bekostning av vertens helse – finnes det ideer som fungerer som mentale parasitter.
Et idepatogen er en skadelig ideologi eller tankegang som sprer seg raskt i en befolkning, og da som Saad påpeker særlig i akademia, media og politikk. Idepatogenet svekker eller undertrykker vertens evne til kritisk tenkning, fornuft og virkelighetskontakt og prioriterer sin egen spredning og overlevelse fremfor sannhet, vitenskap og samfunnets langsiktige velvære. Idepatogenet får folk til å forsvare og fremme ideer selv når de fører til åpenbart skadelige konsekvenser.
Saad beskriver en fire trinns utvikling. Først kommer åpenbart smitten. Ideen introduseres, ofte under dekke av medfølelse, rettferdighet eller moralsk overlegenhet. Deretter kommer «sykdommen», der den overtar deler av personens eller gruppens kognitive system. Fornuft og evidens erstattes av følelser, identitet og moralske slagord. Så kommer spredningen. De smittede blir ivrige «vektorer», de sprer ideen videre, straffer avvikere (cancel culture, skjellsord, utstøting) og beskytter idepatogenet mot kritikk. Det fjerde og siste trinnet er skade på verten. Samfunnet eller individet blir mindre i stand til å håndtere virkeligheten. Resultatet kan være sensur, polarisering og sivilisasjonsmessig svekkelse.
Saad kobler dette til evolusjonspsykologi. Mennesker har utviklet kraftige kognitive verktøy (fornuft, evidensbasert tenkning), men disse kan kapres av ideer som utnytter vår sosiale natur, statusjakt og moralske kompass. Han er spesielt kritisk til det han ser som en klynge av idepatogener som ofte opptrer sammen i vestlig akademia og kultur. Uten å nevne alle eksemplene han bruker, kan radikal sosialkonstruktivisme og identitetspolitikk trekkes fram.
Riktig kur
På Facebook skrev Frps Jon Helgheim i går om hvordan han opplevde debatten med Ola Svenneby og reaksjonene i etterkant.
Som vanlig er et nesten samlet pressekorps i gang med å fordømme meg, mens de hyller Ola Svennebys usaklige angrep, og ser helt bort fra at Gaute Skjervø angriper pressefriheten på det groveste.
Det var faktisk enklere å ha en saklig debatt om ytringsfrihet mot Ap’s Gaute Skjervø i forrige uke, enn med Høyres Ola Svenneby som var krenket på vegne av Gaute denne uken. Når enkeltpolitikere fredes mot politisk uenighet fordi de har blitt hetset, så får vi et alvorlig problem.
Jeg har dypt og grundig ved alle anledninger tatt kraftig avstand fra den grove hetsen, men jeg har også hatt et behov for å nyansere deler av fremstillingen og viktigst av alt si ifra når Gaute får totalitære tendenser ved at han forsøker å styre pressen. Det siste burde pressen gjort selv, men her rakner det for de fleste pressefolk når det er Ap som må korrigeres, og FrP som må forsvare pressen.
Det er skummelt når antidemokratiske ideer får stå uimotsagt fordi ingen tør å si fra i frykt for å tråkke en nylig hetset politiker på tærne. Svenneby har bidratt kraftig til dette med sitt totalt useriøse utspill denne uken.
Det finnes noen hederlige unntak fra saueflokken. Redaktørforeningen, Skjalg Fjellheim og Vebjørn Selbekk har sett hva Gaute driver med og turt å si fra.
Ja til ytringsfrihet, pressefrihet og fri debatt!
Med dette stiller Helgheim seg i godt selskap med Paul Bloom og Gad Saad, som begge har en motgift mot feilslått fokus på empati. De anbefaler begge sterk ytringsfrihet og åpen debatt, og personlig intellektuell integritet og mot til å si ifra.
Med Høyre er det verre, der er idepatogenet i full blomst.