Jeg kan knapt huske å ha sett en kjedeligere debatt enn partilederdebatten torsdag, men det som er slående er hvor uærlige virkelighetsbeskrivelser våre folkevalgte er i stand til å holde seg med. Visst var det enighet om at det er problematisk når migrantfamilier etter de obligatoriske fem årene i bosettingskommunene tar seg til byer som Fredrikstad og Sarpsborg og påfølgende torpederer kommuneøkonomien, men viljen til å innrømme at migrantene slett ikke ønsker å integrere seg uteblir.
Det er en fundamental forskjell mellom å ta med seg kulturen sin og å nekte å bli del av det nye landet. De fleste innvandrere gjør begge deler. De beholder mat, språk og tradisjoner hjemme, mens de samtidig deltar i det større samfunnet, lærer språket, respekterer lovene og aksepterer de grunnleggende verdiene. Men så har du dem som ikke gjør det. Det finnes dem som har et bevisst prosjekt om å gjenskape «hjemme» midt i det landet de har valgt å bo i, samtidig som de uttrykker både distanse til eller direkte forakt for det samme landets kultur og levesett.
Stolt utenforskap
Jeg har en venn som til stadighet peker på at muslimer har en mye sterkere kultur enn hva vi skarve nordmenn har. Han peker ikke minst på fruktbarhetstallene når han spår at fremtiden er islam i vestlige land. Vi avvikler oss selv, fastholder han. Men det ligger en større styrke i en del av innvandrerbefolkningen, og den styrken ligger i å nekte integrering. Ser man på bosettingsmønsteret blir det tydelig at en stor andel migranter slett ikke har noe mål om å tilpasse seg det norske levesettet.
Under emneknaggen Habibi City ligger det en rekke artikler i New York Magazine. I artiklene får man et godt bilde av hvordan manglende integreringsvilje kan arte seg. Habibi City er slang for New York. Tradisjonelt sier man at Amerika ble stort fordi generasjoner av innvandrere kom dit for å bli amerikanere. Men nå feirer en ny generasjon i stedet at de har klart å gjøre Amerika til et sted der de kan føle seg som om de aldri dro fra Midtøsten.
Det minner om at det finnes en stolthet i å organisere hverdagen slik at man minimalt trenger å forholde seg til det nye landets kultur, samtidig som man krever at det nye landet både skal tilpasse seg og tilrettelegge. Det er fullt mulig å se det, men åpenbart ganske umulig å si det.
Når New York beskrives som et sted der man endelig kan føle seg «som i blād» (etter hva jeg forstår er det et arabisk uttrykk for «hjemme»), er det en tilståelse om at man egentlig ikke ønsker å være i Amerika, men i en kopi av det man forlot.
Det er ikke annerledes i Norge.
Belønnet motvilje
Staten må gi mer penger, ble det fastholdt fra rødgrønn side i debatten torsdag. Som om enda mer penger kan løse innvandret motvilje. Man kan med sikkerhet vite at finansiering fører til mer av det utenforskapet man ikke ønsker, ikke mindre. Økonomi fungerer jo slik at det man drysser penger over, det får man mer av.
Frp-leder Sylvi Listhaug ble stoppet av programlederne da hun ville snakke om familiegjenforeninger, men hun hadde selvsagt rett. Selv med en totalstopp i asylankomster, vil familieinnvandringen forutsigbart styrke de integreringsuvilliges sak. De blir flere og følelsen av «hjemme» blir stadig sterkere.
Det mangler politisk vilje til å erkjenne at «oss og dem» ikke er et skille som ensidig skapes av Norge og nordmenn. Skillet finnes og dyrkes i langt større grad i deler av innvandrerbefolkningen. De vil ikke ha sekulære verdier som likestilling mellom kjønnene eller ungdoms valgfrihet i valg av partner og utdanning. De vil ha det de dro fra, og de frykter helt åpenbart ikke «krav» til språkkunnskaper eller arbeidslivstilknytning. Og hvorfor skulle de det? Det får ikke større konsekvenser å være selvvalgt segregert enn politisk diskusjon om hvorvidt stat eller kommune skal plukke opp regningen for deg.