Tallene, som Fredrikstad-ordfører Arne Sekkelsten (H) fikk Nav til å regne ut, har utløst harme i Høyre. Stortingsrepresentant Amalie Gunnufsen kalte det «fundamentalt galt» at naboen som sitter hjemme kan få mer enn den som går på jobb og betaler skatt da hun stilte til debatt i Politisk kvarter tirsdag morgen.
Arbeidsminister Kjersti Stenseng (Ap) var også på plass, og avviste at ytelsene er for rause.
Tallenes tale
Det er ingenting nytt ved tallene som legges fram. Vi har regnet ut det samme i en rekke saker opp gjennom årene, og det må sies at Høyres engasjement framstår sendrektig. Men for å ta tallene ordfører Sekkelsten fikk presentert, ser de slik ut i NRKs belysning av saken:
At slike ytelser belaster kommuneøkonomien bør ingen betvile. Det koster å drive kommune. Det har Fredrikstad merket ekstra godt de siste årene, for kommunen får en stadig tiltakende bølge av sekundærflyktninger, altså flyktninger som ikke utløser bosettingsmidler fra staten. På samme tid er det slik at en typisk sosialhjelpsmottaker med innvandrerbakgrunn får utbetalt et større beløp nå enn tidligere.
Et blikk på Fredrikstad er et blikk inn i fremtiden, skrev vi i 2024, den gang med fokus på de gruppene som er tapere når de økonomiske ytelsene skal fordeles.
Nå skal kommunen spare inn 500 millioner de nærmeste fire årene, og det er allerede klart hvem som skal ofres under sparekniven. – Det er vanvittig, skammelig og ulovlig det politikerne i Fredrikstad gjør mot utviklingshemmede nå, sier hovedtillitsvalgt.
For urettferdig oppleves det selvsagt både av utviklingshemmede og alminnelige arbeidstakere når det lønner seg for innvandrerkvinner med mange barn å bli hjemme snarere enn å bidra til fellesskapet, mens de selv får stadig mindre til rådighet.
– Fundamentalt galt
Ifølge SSB gikk 74 prosent av de samlede sosialhjelpsutbetalingene i 2024 til innvandrere. Andelen har steget kraftig de siste årene, drevet særlig av flyktninger. Over halvparten av nyankomne flyktninger mottar sosialhjelp i sitt første hele år i Norge. Blant den øvrige befolkningen ligger andelen stabilt rundt 2 prosent.
De største mottakergruppene etter landbakgrunn er blant annet Syria og Somalia. Dette er grupper der mange kommer med lav utdanning, begrensede språkkunnskaper og kulturelt mønstre der kvinner i liten grad deltar i arbeidslivet.
Når ytelsene øker sterkt med antall barn, og når barnetrygd ikke lenger avkortes mot sosialhjelp, skapes et klart økonomisk incentiv til å forbli hjemme. En mor med mange barn kan oppnå en levestandard hun vanskelig kan matche gjennom lavtlønnet arbeid – særlig når hun mangler norsk språk, nettverk og kvalifikasjoner.
– Vi mener at det er noe helt fundamentalt galt når folk som går på jobb og betaler skatt kan oppleve at naboen som er hjemme mottar mer fra det offentlige enn det man selv tjener på å jobbe, sa stortingsrepresentant Amalie Gunnufsen (H) i Politisk kvarter.
Forsterket avhengighet
Konsekvensen er dobbel. For det første forsterkes avhengigheten av det offentlige. For det andre vokser barna opp uten en forelder i arbeid. Dette er en av de sterkeste predikatorene for senere egen arbeidsmarkedsdeltakelse og samfunnsintegrering. Når moren forblir utenfor, risikerer barna et kulturelt og språklig utenforskap gjennom hele oppveksten, med skolegang der norsk blir andrespråk, begrenset kontakt med majoritetssamfunnet og lavere forventninger.
Høyre har rett i at systemet undergraver den grunnleggende norske verdien om at arbeid skal lønne seg. Når skattebetalerne ser at naboen mottar mer uten å jobbe, eroderes også tilliten til velferdsstaten.
Ap-minister Kjersti Stenseng hevder at eksemplene med mange barn er atypiske.
– Det er også for enkelt å ta et regnestykke med en mor med sju barn, som vi vet ikke gjelder veldig mange familier, og si at ytelsene er for rause, sa hun.
Det er teknisk korrekt at få har syv barn. Men poenget er ikke antallet tilfeller, det er prinsippet. Når systemet gjør det rasjonelt å forbli utenfor for dem som allerede er dårligst integrert, forsterkes nettopp de problemene integreringspolitikken skal løse.
Norge risikerer å opprettholde en permanent underklasse av hjemmeværende mødre og barn som aldri fullt ut blir del av det samfunnet som finansierer dem.
Det er både økonomisk uholdbart og sosialt og kulturelt ødeleggende.