Vi skrev om Fredrikstad for nøyaktig to år siden. Siden den gang har det skjedd ting i Østfoldsbyen, men åpenbart ikke av det økonomisk positive slaget. En påminnelse om hva byen står i kan likevel være på sin plass.
Ap-ordføreren i Fredrikstad støtter kollegaen i Sarpsborg. Begge kommunene frykter nå økonomisk ruin som følge av en bølge av sekundærflyktninger, en bølge som stadig tiltar. Sekundærinnvandrerne legger beslag på 15 prosent av barnevernstjenestene, 36 prosent av sosialhjelpsbudsjettet og 17 prosent av alt forebyggende arbeid, og de integrerer seg ikke.
Jovisst koster de, og det fortsetter de jo også med hvert eneste år. Men det betyr samtidig ikke at kommunens øvrige utgiftsposter forsvinner. Noe måtte gjøres i Fredrikstad, og dette «noe» fikk navnet #bærekraft25. Joda, jeg ble litt pinlig berørt på Fredrikstads vegne da jeg leste akkurat den tittelen, men det ble verre av å lese på kommunens nettsider, der den påståtte bærekraften har fått sin egen illustrasjon, og der byråkratspråket er så spekket med klisjeer at det skjærer i ethvert språkøre.
Illustrasjonen er like håplos som påstanden om at man kan lage større økonomisk handlingsrom ved å strupe kommuneøkonomien drastisk inn, men vi forstår at noen har sett lyset (lyspæra), at man tror den kan funke ved å putte mer inn i den enn glødetråden som allerede er der uten å kople den til noen strømkilde, samtidig som de som skal utføre dette ikke snakker sammen (de tomme snakkeboblene). At pilen som holdes av mannen i illustrasjonen gir assosiasjoner til en litt vanskelig håndterbar, stor ereksjon bør kanskje ikke kommenteres, men det gjør bildet på #bærekraft25 komplett på et vis. Fredrikstad kommune har tenning, men evner ikke å gjennomføre akten.
Det er jo slik at penger ikke vokser på trær, selv ikke når sittende ordførere jubler over statlige overføringer. Vi kan gjenta hva som foregikk i januar 2022 for å gi et bakteppe for den nå sårt tiltrengte bærekraften.
Trippel dose
På seks år fikk Fredrikstad 945 millioner for å bosette flyktninger, skriver den lokale avisen, og millionene skulle brukes på å integrere 2.038 flyktninger i Fredrikstad-samfunnet. Men disse drøye 2.000 flyktningene utgjorde bare en tredel av antallet som kom til kommunen i samme periode. De øvrige to tredelene som kom var sekundærflyktninger der det økonomiske tilskuddet fra staten allerede var brukt opp i tidligere bosettingskommuner.
Årsaken til at Fredrikstad får så mange flyktninger er enkel og sammenfallende med årsaken til at de kommer til nabokommunen Sarpsborg, som vi tidligere har belyst at strever med samme problematikk:
At flyktningene kommer i hopetall akkurat nå, har med det store antallet migranter som fikk flyktningstatus under migrantkrisen i 2015, og som ble bosatt i kommuner spredt over hele landet den gangen. Nå er de ferdige med sine fem pliktår i bosettingskommunene, og dermed flytter de – uten noe statlig tilskudd slik bosettingskommunene fikk – til sentrale deler av Østlandet. Tallene tilsier at trenden vil fortsette etterhvert som flyktninger bosatt i alle år etter migrantkrisen har gjennomført sine obligatoriske fem år i bosettingskommunene.
Mens Sarpsborg har foretatt en grundig kartlegging av utgiftspostene til sekundærflyktningene, har Fredrikstad mer eller mindre stukket hodet i sanden, for til tross for at Ap-ordføreren innrømmer at Fredrikstad i likhet med Sarpsborg frykter at kommunens drøye 4.000 sekundærflyktninger vil knuse kommuneøkonomien, har ingen kostnadskartlegging blitt gjennomført.
Blodrøde tall
Fredrikstad har nå havnet på forsiden av fagbladet for Fellesorganisasjonen (FO), Fontene, under emneknaggen «kommuneøkonomi». Der nevnes ikke sekundærinnvandringen overhodet, men økonomien og ofrene for de besluttede kuttene nevnes i rikt monn.
Blodrøde tall i mange kommuner: – Alltid utviklingshemmede det går utover er overskriften, og hovedtillitsvalgt for rundt 330 medlemmer av Fellesorganisasjonen i Fredrikstad kommune, Ole Martin Kolberg, gjør et hederlig forsøk på å sette skapet på plass.
Det som tidligere het etat tjenester til funksjonshemmede (TTF) er innlemmet i etat for friskliv og mestring. Der ligger rus, psykiatri og tjenester for utviklingshemmede, opplyser Ole Martin Kolberg. Det er der Fellesorganisasjonen har flest medlemmer, forteller han, og de fleste FO-medlemmene blir på en eller annen måte berørt av kuttene som kommer.
Omorganiseringen har ført til færre årsverk, det er kuttet 50 årsverk i 2023, sammenlignet med året før.
– Hva vil konsekvensene bli?
– Flere brukere vil få økt psykisk uhelse. Det blir økt utagering, og de får lavere livskvalitet. Man kan lure på hva som blir igjen av friskliv og mestring i denne etaten, tordner Kolberg.
Kolberg får støtte av Likestillings- og diskrimineringsombudet, som uttaler at de funksjonshemmede godt mulig er utsatt for brudd på menneskerettighetene, men funksjonshemmede er som kjent en gruppe som gjør lite ut av seg sammenliknet med andre minoriteter. Nå er tilbudet de gis så innskrenket at mange blir sittende på institusjon uten å få det tilbudet de skal på dagsenterne som skal ha aktivitetstilbud. Det finnes rett og slett ikke folk på jobb til å gjennomføre. Mange er sagt opp, og de gjenværende har så stor arbeidsbelastning at de sykmeldes. Kolberg påpeker at Fredrikstad går baklengs inn i fremtiden.
Han mener også at Fredrikstad er i ferd med å gå 30 år tilbake i tid, til perioden før HVPU-reformen, da utviklingshemmede skulle integreres i nærmiljøet og leve normale liv.
– Alt som lå til grunn for den reformen, er i ferd med å reversere her i Fredrikstad. Det er svært dramatisk.
Først de utviklingshemmede, så de eldre
Det synes nær absurd at kommunen ikke har forstått at hard nedbemanning gir dårligere tjenester, ikke bedre tjenester, men slik ser det altså ut. Likestillings- og diskrimineringsombudets fagdirektør virker dog ikke særlig overrasket over at det går ut over tjenestemottakerne.
Fagdirektør Eli Knøsen advarer mot en tendens ombudet ser:
Det er alltid utviklingshemmede det går utover når det skal kuttes.
– Vi ser dette til stadighet.
– Hvorfor er det sånn?
– De har så lav status, så kutt får ingen konsekvenser. Da er det bra at det er noen med litt sosial samvittighet som kan snakke for dem, sier Knøsen.
Det har hun rett i, men det totale bildet endrer seg dessverre ikke av at hovedtillitsvalgt og pårørende sier ifra. Deres fortvilelse skaper ingen nye ansatte eller nye penger i kassen, og Fredrikstad er og forblir en lavinntektskommune.
Kommunen vil i 2024 ha nærmere 9 milliarder kroner i gjeld. Den har drøye 6 000 ansatte. Det er en høyere andel som mottar arbeidsavklaringspenger (AAP) og uføretrygd i Fredrikstad enn i resten av landet sett under ett.
I Fontene er det viet stor plass til pekeleken, der det pekes på at politikerne har prioritert de gamle, men ofret de funksjonshemmede. Men realiteten er den at innvandring struper en rekke norske kommuner, og da i særlig grad de kommunene som mottar sekundærflyktninger.
Denne gang er det de utviklingshemmede som lider under sparekniven, neste gang er det de eldre. Uten penger inn, kan man nødvendigvis ikke heller kjøre penger ut. Enhver som tror at bærekraft kan vedtas som om økonomi ikke var en del av bildet, har misforstått totalt.
Forutsigbart
Daværende Sarpsborg-ordfører Martinsen-Evje var i 2022 opptatt av å påpeke at bekymringene først og fremst dreier seg om økonomi og at det er opp til staten å vedta et system som er rettferdig for alle, og det samme opptok den gang den daværende Fredrikstad-ordføreren, som ble intervjuet i Sarpsborg Arbeiderblad.
– Den spiralen vi har nå, hvor inntektene ikke øker i tråd med kostnadene, er ikke bærekraftig over tid. Slik har det vært i alle Østfold-kommunene i flere tiår, hvor de sosiale forskjellene øker og man sliter med levekår og utdanningsnivå – som er statistikker man ikke vil toppe. Kommunen er inne i et system hvor staten ikke kompenserer 100 prosent av behovet og hvor utgiftskriteriene er såpass politiske at vi kommer dårlig ut, sa Martinsen-Evje til Sarpsborg Arbeiderblad.
Til Fredrikstad Blad gikk han lenger, og mente det er grunn til å anta at kommunen ender i konkurs.
Martinsen-Evje fortviler over at kostnadsdrivende reformer innføres uten at staten øker bevilgningene til kommunene tilsvarende.
– Konsekvensen er at kommunen kan komme på ROBEK (Register om betinget godkjenning og kontroll, red.). I praksis vil det bety konkurs, og at kommunen settes under statlig administrasjon.
Nå er det flere kommuner enn Sarpsborg og Fredrikstad som roper varsku. I desember skrev NRK om det såkalte ordføreropprøret.
By og bygd mobiliseres til protest mot regjeringen. Flere ordførere fra regjeringspartiene har slengt seg på for å markere at stram økonomi går ut over innbyggerne.
På tvers av landsdeler har ordførere begynt å rope høyere om konsekvensene av slunkne kommunekasser.
Et skikkelig kommuneopprør mot «kommunefattigdom» kan være på trappene i Norge.
Og særlig er det fordeling av skatteinntektene mellom kommunene som provoserer.
I opprørets kjerne sitter ordføreren i Larvik, Birgitte Gulla Løken (H).
– Realiteten er at det ikke er mulig å levere likeverdige tjenester når inntektene er så skjevt fordelt, sier hun.
Kommunevalget endte med borgerlig seier, og ordføreren i Fredrikstad heter nå Arne Sekkelsten og kommer fra Høyre. Han sitter med bærekraftplanen i fanget.
Ser man nærmere på situasjonen er det rimelig å si at muslimsk innvandring ikke er bærekraftig over tid. Det er forståelig at ordførerne pakker bekymringen inn i retorikk om økte utgifter til sosialhjelp, barnevern, forebygging og andre kommunale tjenester. Men tallene lyver ikke, de henger sammen og de handler oftest om mislykket integrering av innvandrere fra muslimske land. Det burde ordførerne si noe om når de samtidig kaster utviklingshemmede til ulvene.
Økonomisk sett er et blikk på Fredrikstad et blikk inn i fremtiden.