I en kronikk i NRK Ytring uttrykker Irans ambassadør til Norge, Alireza Jahangiri, dyp bekymring over at statskringkasterens
podkast «Tyrann» «reduserer» ayatollah Ruhollah Khomeini til «et tungt ladet og forhåndsdømmende ord». Ambassadøren etterlyser «kontekst», «balanse» og respekt for Khomeinis rolle som «religiøs autoritet» og «politisk tenker». Dette innlegget er imidlertid intet bidrag til en nyansert debatt; det er et utilslørt, autoritært forsøk på å hvitvaske et av moderne tids mest brutale diktaturer.
Opprettelsen av et moderne terrorregime
Før den islamske revolusjonen i 1979 eksisterte det ikke noen iranske flyktninger i verden. Det iranske folk reiste internasjonalt som studenter, forretningsdrivende eller turister, og de reiste hjem igjen til Iran.
Khomeinis maktovertakelse var ikke en fredelig manifestasjon av folkets vilje, men et blodig og voldelig teokratisk kupp og opprettelse av et fascistisk regime. Et terrorregime som raderte systematisk ut alle demokratiske, sekulære, liberale og opposisjonelle kreftene som våget å kjempe mot Khomeinis perverterte terrorvelde.
Dette islam-marxistiske kuppet utløste umiddelbart en av moderne tids største hjerneflukter og flyktningbølger.Millioner av høyt utdannede iranere, akademikere, kunstnere, etniske og religiøse minoriteter samt politiske dissidenter ble brått tvunget på flukt for å berge livet fra Khomeinis nyetablerte moralpoliti, Revolusjonsgarde og nådeløse domstoler.
Dette var fødselen til et terrorregime i ordets rette forstand – en totalitær statskonstruksjon basert på absolutte grusomheter. Den interne terroren, overgrepene, voldtektene, torturen og fengslingene ble satt i system for én eneste primær oppgave: å skape en lammende og total frykt i den iranske befolkningen for å kvele enhver motstandsvilje.
Samtidig ble volden institusjonalisert som en ekstern doktrine gjennom terrorisme, politiske drap og målrettede grusomheter for å destabilisere omverdenen.
Statsorganisert tortur, voldtekt og fengslinger
Khomeinis regime institusjonaliserte statsorganisert terror, sadistisk tortur og systematiske overgrep fra sin aller første dag ved makten.
Gjennom beryktede institusjoner som Evin-fengselet i Teheran ble hundretusenvis av mennesker sperret inne uten lov og dom alene for sine
meninger. Torturen i disse fengslene var ikke isolerte hendelser, men et gjennomregulert system for å knuse menneskelig verdighet. Fangene ble utsatt for pisking under føttene, fingre ble knust i mekaniske skrustikker, og tusenvis ble plassert i langvarig isolasjon i kistelignende celler hvor de verken kunne stå eller ligge.
Blant de mest rystende og perverse forbrytelsene var den statsautoriserte bruken av fengselsvoldtekter. Siden regimets religiøse dogmer og Khomeinis islamtolkning dikterte at jomfruer ikke kunne henrettes fordi de da ville gå direkte til himmelen ble, ofte svært unge og noen tilfeller barn, kvinnelige politiske fanger systematisk voldtatt av fangevoktere natten før de ble sendt til galgen. Dette var en kald, kalkulert, djevelsk og statssanksjonert terrorhandling og forbrytelse utført for å ydmyke ofrene og deres familier før og etter døden.
FNs dokumentasjon av fengselsmassakrene i 1988
Det absolutte klimakset av Khomeinis dødsmaskineri inntraff sommeren og høsten 1988, gjennom det som best kan beskrives som en endeløs kjede av massakrer på samlebånd.
Gjennom en personlig og håndskrevet fatva beordret Khomeini at alle politiske fanger som nektet å avsverge sin overbevisning, skulle likvideres umiddelbart. For å gjennomføre ordren ble det opprettet såkalte «dødskomiteer» som reiste fra fengsel til fengsel. De gjennomførte inkvisitoriske pseudorettssaker som varte i knapt noen minutter per fange, der spørsmål om tro, politisk lojalitet og ofte tilfeldigheter avgjorde om de skulle leve eller dø.
FNs spesialrapportører, uavhengige granskere og rapporter lagt frem i det britiske parlamentet har dokumentert det enorme omfanget av denne utrenskningen. Mens menneskerettsorganisasjoner har klart å verifisere tusenvis av enkeltskjebner ved navn, anslår uavhengige historiske granskninger og politiske dissidenter at det reelle dødstallet for disse få ukene ligger på svimlende 30.000 og opp mot 60.000 politiske fanger.
Det var en mekanisert massakre: Fangene ble hengt i grupper fra kraner og metallbjelker i fengselsgårdene, eller skutt i puljer foran ferdiggravde grøfter. Likene ble deretter fraktet bort i lastebiler om natten og dumpet i umerkede massegraver, deriblant den beryktede Khavaran-kirkegården.
Kvinnelige fanger ble i denne prosessen utsatt for de mest brutale kjønnsspesifikke voldshandlinger og tortur før de ble drept. FNs menneskerettsråd har i ettertid fastslått at disse hemmelige massehenrettelsene og den påfølgende tildekkingen utgjør pågående forbrytelser mot menneskeheten.
Den evige interne terroren: Et folk holdt som gissel av grusomheter
Det iranske regimets eksistens hviler på en kontinuerlig og kalkulert utryddelseskrig mot egne innbyggere. Noe verden dessverre var vitne til
igjen januar i år, der flere tiltalls tusen mennesker ble drept i løpet av to dager.
Og henrettelsene fortsetter ennå, senest denne uken ble flere henrettelser gjennomført. Dette er ikke et tradisjonelt diktatur, men en totalitær politistat som har perfeksjonert bruken av ekstrem vold, tortur, voldtekter og henrettelser for å lamme et helt samfunn med frykt. Hver eneste dag blir vanlige iranere utsatt for systematiske bortføringer, vilkårlige fengslinger og ufattelige overgrep i lukkede torturkamre.
Unge mennesker som våger å ytre et ønske om frihet, blir møtt med skarpe skudd i gatene, mens regimets bødler bruker kraner på offentlige torg til å henrette politiske dissidenter for å statuere grufulle eksempler.
Gjennom snart fem tiår har Khomeinis dødsmaskineri opprettholdt makten ved å massakrere, voldta og terrorisere sin egen sivilbefolkning, der målet er å knuse enhver form for menneskelig verdighet før den i det hele tatt kan spire.
Den globale trusselen og ekstern destabilisering
Khomeinis grusomheter stoppet aldri ved Irans landegrenser. Den teokratiske grunnmodellen han reiste, baserte seg fundamentalt på doktrinen om å eksportere den islamske revolusjonen til resten av verden. Dette har forvandlet regimet til en massiv, global trussel.
Mens den interne terroren og massehenrettelsene brukes til å undertrykke egne innbyggere hjemme, bruker regimet internasjonal terrorisme, attentater og politiske drap til å destabilisere andre nasjoner eksternt.
Gjennom tiår har Khomeinis etterfølgere finansiert, trent og væpnet et omfattende nettverk av militante terrorgrupper og proksyer som Hizbollah i Libanon, Hamas i Gaza og Houthi-militsen i Jemen. Regimet har stått bak forferdelige terrorangrep, flykapringer og attentater på dissidenter på europeisk jord. Deres overordnede mål er å skape regionalt og globalt kaos, og arbeide målrettet mot utslettelsen av staten Israel.
Den islamske republikkens aggressive utenrikspolitikk viser at regimets eksistens er uforenlig med internasjonal fred og sikkerhet. De bruker vold og terror som sine primære diplomatiske verktøy for å tvinge verden til underkastelse. Alt dette ble startet av massemorderen Khomeini.
Det perverterte sinnet: Khomeinis egne skrifter
Ambassadøren omtaler skamløst Khomeini som en «fremtredende sjiaislamsk rettslærd» og «forfatter». Men sannheten om Khomeinis forfatterskap er så grotesk at regimet i dag gjør alt for å skjule det. For i disse skriftene går Khomeini detaljert inn på fatvaer og teorier som avslører et fundamentalt pervertert og sykt sinn, og tekstene er så dypt kompromitterende utad at det teokratiske regimets ledere gjør alt for å sensurere sitt eget opphav.
I hans mest kjente «lovbøker og rettsmedisinske» kompendier, som originalutgavene av Tahrir al-Wasilah og Kashf al-Asrar, finnes det passasjer som sjokkerer enhver anstendig frisk leser. Her utarbeidet Khomeini detaljerte teologiske fatvaer som tillater og regulerer seksuell omgang og fysisk nytelse med små barn og mindreårige jenter, i form av den sjiatiske praksisen tafkhid. Han inkluderte også obskure juridiske utredninger om de teologiske konsekvensene av seksuell omgang med dyr.
Disse tekstene blottlegger det ideologiske fundamentet for regimets grunnpilarer og grunnleggende menneskesyn. Fordi skriftene er en monumental belastning for Den islamske republikkens ansikt utad, er uredigerte originalversjoner av disse verkene i praksis forbudt for det brede publikum, strengt sensurert og utilgjengelige for vanlige borgere i dagens Iran. Regimet tåler ganske enkelt ikke at deres egenbefolkning får innsyn i de syke doktrinene som utgjør det juridiske grunnlaget for deres statsmakt.
Er det dette som Jahangiri mener er en bragd, og som han mener balanserer bildet av massemorderen Khomeini?
Pressefaglige forpliktelser
NRK har ikke bare en soleklar pressefaglig rett, men en ufravikelig allmennkringkasterplikt til å omtale ayatollah Khomeini som det han var, en blodtørstig tyrann. Å pakke hans ettermæle inn i diplomatiske silkehansker for å tekkes en sittende ambassadør ville være et grovt svik mot historien, mot sannheten og mot de millioner av ofre som har fått livene sine ødelagt eller avsluttet av hans regime.
Det iranske regimets krav om «profesjonell nøyaktighet» er intet annet enn et forsøk på å tvinge frie, vestlige medier til å adoptere et diktaturs
egen propaganda. Det må aldri aksepteres, og det må slås hardt ned på med uomtvistelige fakta, empiri, bevis og historisk dokumentasjon.
*
Dokumentasjon og kildehenvisninger
FNs offisielle granskning av 1988-massakrene: Les den omfattende rapporten fra FNs spesialrapportør om forbrytelser mot menneskeheten og folkemord i Iran på FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) – Offisiell rapport (PDF).
FN-spesialistens endelige konklusjoner: Gjennomgang av funnene om Khomeinis personlige fatva og de pågående forbrytelsene mot menneskeheten i United Nations Special Rapporteur Statement on Iran Atrocity Crimes.
Amnesty Internationals granskningsrapport: Detaljert dokumentasjon av dødskomiteene, de hemmelige massehenrettelsene og tildekkingen av massegravene finnes i rapporten Blood-Soaked Secrets på Amnesty International Official Documentation.
Parlamentarisk behandling i Storbritannia: Det britiske parlamentets offisielle anerkjennelse og fordømmelse av 1988-massakren basert på
uavhengige bevis kan leses i UK Parliament – Early Day Motion on Iran Atrocities.
Khomeinis religiøse fatvaer og lovbøker (Tahrir al-Wasilah): En gjennomgang av de teologiske originaltekstene og utredningene rundt
praksisen tafkhid og ekteskap med mindreårige er dokumentert via Answering Islam – Analyse av islamsk rettspleie.