Mine foreldre valgte ikke Norge tilfeldig. De valgte heller ikke Norge av økonomiske grunner.
Tvert imot.
De forlot gode jobber, et trygt liv og et hjem de hadde bygget opp gjennom mange år.
Min far var ateist. Min mor kristen. Ingen av dem identifiserte seg med den islamske ideologien som etter revolusjonen gradvis kom til å dominere alle deler av samfunnet.
De deltok heller ikke i opprøret i 1979. Tvert imot. De støttet shahens moderniseringslinje og så med uro på de islamistiske kreftene som vokste frem rundt Khomeini. De fryktet at revolusjonen ville føre Iran bort fra sekularisme og mot et samfunn der religion skulle styre politikk, lovverk og hverdagsliv.
Friheten forsvant gradvis
Ironisk nok het min far Muhammed. Han opplevde aldri at navnet representerte den han var. Da han fikk egne barn, valgte han derfor historiske persiske navn. Ikke av fiendtlighet mot andre, men av kjærlighet til sin egen kultur og historie.
Mine foreldre forlot ikke Iran fordi de manglet muligheter. De forlot Iran fordi friheten gradvis forsvant.
Frykten deres viste seg å være berettiget. Etter revolusjonen opplevde de hvordan mennesker i stadig større grad ble vurdert ut fra religion, ideologisk tilhørighet og gruppetilhørighet. Ytringsrommet ble mindre. Rettighetene færre. Muligheten til å leve som frie og sekulære mennesker ble stadig trangere.
De valgte Norge fordi dette landet representerte noe de hadde mistet: frihet.
De ønsket at jeg skulle vokse opp i et samfunn hvor mennesker ble vurdert ut fra egne handlinger og egne valg – ikke ut fra gruppen de tilhørte, religionen de hadde eller meningene andre tilskrev dem.
Frihet må bygges
Norge ble ikke et av verdens frieste, tryggeste og mest tillitsfulle samfunn av seg selv. Det ble bygget gjennom generasjoner. Gjennom respekt for rettsstaten. Gjennom ytringsfriheten. Gjennom trosfriheten. Gjennom likhet for loven. Gjennom prinsippet om at mennesker skal dømmes etter sine handlinger, ikke etter sin bakgrunn.
Ingenting av dette kom gratis.
Mennesker kjempet for retten til å tenke fritt. For retten til å tro eller ikke tro. For kvinners rettigheter. For fri presse. For retten til å være uenig uten å bli definert som en fiende.
Det er derfor jeg reagerer når debatter beveger seg bort fra individet og over til kategorier.
For meg er dette ikke bare teori.
Jeg har sett hva som skjer når mennesker først deles inn i grupper, og deretter behandles som representanter for disse gruppene.
Individets ansvar
Derfor festet jeg meg ved Lars Gules nylige argumentasjon om israelske bosettere. Man kan være enig eller uenig i hans syn på bosettingene. Det er ikke det denne teksten handler om.
Det interessante er prinsippet som ligger under argumentasjonen.
Derfor blir det vanskelig å forstå påstanden om at hundretusenvis av mennesker kan tilskrives samme grad av skyld fordi de bor innenfor et bestemt geografisk område.
Hva med dem som er født der?
Hva med ungdom som aldri har valgt hvor de skulle vokse opp?
Hva med mennesker som aldri har hatt innflytelse over de politiske beslutningene som skapte situasjonen?
Dette er ikke et forsvar for bosettingspolitikken.
Det er et forsvar for et prinsipp som enhver rettsstat er avhengig av: at ansvar må være individuelt.
Historien viser hvor farlig det blir når mennesker først og fremst forstås som medlemmer av grupper.
Historiske erfaringer
Under Kulturrevolusjonen i Kina kunne familiens klassebakgrunn være avgjørende for et menneskes skjebne. I Kambodsja under Pol Pot ble mennesker vurdert etter hvilken kategori de tilhørte, ikke som individer. Etter revolusjonen i Iran ble mennesker sortert etter religiøs og ideologisk tilhørighet, med alvorlige konsekvenser for dem som ikke passet inn i den nye samfunnsmodellen.
Disse historiske erfaringene handler ikke først og fremst om enkeltpersoner.
De handler om en mekanisme.
Først kommer kategoriene.
Deretter kommer de moralske dommene.
Til slutt kommer sanksjonene.
Derfor bør vi være varsomme når mennesker reduseres til representanter for grupper fremfor ansvarlige individer.
Det samme prinsippet gjelder i den offentlige debatten.
Hint av forståelse
Da Lars Gule tidligere skrev at mennesker som viser «det minste hint av forståelse» for Israels politikk har gjort seg selv til rasister og at de «bør og skal nevnes med navn», reagerte jeg av samme grunn.
Ikke fordi jeg er jøde.
Ikke fordi jeg er sionist.
Jeg er verken det ene eller det andre.
Jeg reagerte fordi jeg mener et demokratisk samfunn må tåle uenighet uten å redusere meningsmotstandere til moralske kategorier.
Jeg reagerte fordi jeg har sett hvor galt det kan gå når mennesker først stemples og deretter avvises.
Det begynner sjelden med tvang.
Det begynner med språk.
Det begynner med inndelingen av mennesker i riktige og gale grupper.
Det begynner med forestillingen om at noen mennesker bærer en kollektiv skyld.
Mine foreldre valgte Norge fordi dette landet bygget på det motsatte prinsippet.
At mennesker er individer.
At ansvar er personlig.
At frihet gjelder også dem vi er uenige med.
Det er et prinsipp som har gjort Norge til et av verdens frieste, tryggeste og mest tillitsfulle samfunn.
Og det er et prinsipp som er verdt å forsvare. Ikke bare når det er enkelt, men nettopp når det er vanskelig.