Det er snart 10 år siden det britiske folket stemte for å forlate EU i en folkeavstemning. Med Keir Starmers avgang vil britene ha sin syvende statsminister siden den gang.
På den tiden var den konservative David Cameron statsminister, men han trakk seg, og snart fulgte Theresa May, Boris Johnson, Liz Truss, Rishi Sunak – alle konservative – før de byttet til Labours Keir Starmer. Men det holdt heller ikke.
Starmer har vært under økende press siden et dystert lokalvalg for Labour i mai. Rundt 100 av Labours 400 parlamentsmedlemmer har krevd at han skulle trekke seg, og flere ministre har allerede trukket seg i protest. Presset har nådd nye høyder etter at Andy Burnham, som Labours ordfører i Greater Manchester, sikret seg en plass i parlamentet i et mellomvalg rett før helga. Det er en plass Burnham måtte ha for å være en reell rival til Starmer.
Mellomvalget i Makerfield, der Labour fikk hele 55 prosent, kan slik sett være et valg der velgerne gikk for å sikre Burnham en plass i parlamentet for å få Starmer ut.
Burnham stiller
Andy Burnham bekrefter at han stiller som kandidat til leder av Labour. Flere britiske medier anslår at han vil bli valgt uten utfordrere. Hvis det skjer, blir Burnham Storbritannias nye statsminister.
Nigel Farage, som leder Reform UK, krever imidlertid at det utskrives valg – i stedet for at Labour bare velger en ny leder og dermed også en ny statsminister.
«Vi er klare til å levere radikal forandring», fastslår Farage og fortsetter:
«Hvis Labour tror de kan presse inn enda en profesjonell politiker i nummer 10 (Downing Street 10, red.), tar de feil.»
Reform UK leder stort på landsomfattende meningsmålinger, og utfordrer Labour (som har flertall i parlamentet). I Makerfield-valget fikk de derimot «bare» 35 prosent (mot Labours 55), men vel så interessant er det at det nystiftede Restore Britain fikk 7 prosent. Dermed kan Restore Britain bli et strategisk dilemma for Farage innen det neste bebudede parlamentsvalget (2029).
Selv om Labour sliter med populæriteten på landsbasis så skal Andy Burnham være populær. Men «tør» han stille uten motkandidater til ledervervet?
Rory Stewart fra «The Rest Is Politics» advarer i denne podkasten om at det ikke nødvendigvis er til en ny leders fordel å komme til makten uten noen form for konkurranse.
– Jeg tror det er en av tingene som gikk galt med Kamala Harris. Hun fikk aldri sjansen til å virkelig vise om hun kunne slå motstanderne sine, sier han.
Da Harris ble valgt som demokratenes kandidat sommeren 2024, hadde hun sikret seg støtte fra så mange kanter at ingen stilte mot henne. Men det som kan være Andy Burnhams fordel – og som Harris hadde mot seg – er at Burnham har levert politiske resultater i Manchester.
Manchesterism
Burnham har vært ordfører i den nest største britiske byen siden 2017, og Manchester har siden 2008 «vært stjernen i den britiske økonomien» ifølge tenketanken Oxford Economics. For sysselsetting og vekst er Manchester blant de fem beste europeiske byene, og da The Economist publiserte sin Global Liveability Index med 173 globale byer i fjor, var Manchester den høyest rangerte britiske byen.
Politico stiller således spørsmålet «Can ‘Manchesterism’ make Britain great again?» der de imidlertid påpeker at det som fungerer for en by er vanskelig å gjøre i stor skala. For Burnham har selv kalt sin politiske og økonomiske filosofi for «Manchesterisme». I hans tolkning betyr vekst bare noe hvis den oversettes til konkrete fordeler for alle innbyggerne.
Burnham sier også at han dermed står opp for et opprør mot «40 år med nyliberalisme». Han mener at siden statsminister Margaret Thatcher i 1979 har Storbritannia vært preget av fire onder som kjennetegner nyliberalisme: markedsstyring, privatisering, deregulering og skattekutt – og at det nå må ta slutt. I Burnhams verden skal altså staten Storbritannia være alles mor (offentlig kontroll) og det skal desentraliseres. Det politiske sentrum og sentraladministrasjonen i London skal fratas makt.
Han bruker gjerne busstjenesten i Manchester som eksempel. Da han overtok som ordfører var den privat og dyr, men han tok offentlig kontroll, etablerte et nettverk og satte maksprisen til to pund. Han ser for seg den samme offentlige kontrollen over kollektivtransporten over hele landet og over blant annet vann, oppvarming og energi.
Mens Keir Starmers store problem har vært mangel på strategi, narrativ og resultater, kan altså Andy Burnham stille opp med en annen erfaring som han kanskje kan utnytte.
Siste sjanse
Labour-parlamentariker Louise Haigh mener Burnhams ordførererfaring er gull verdt. Hun sier til Politico at Burnham «vet hva folk bryr seg om» og at «folk ofte bryr seg om de samme tingene, for eksempel antisosial oppførsel, dårlige veier og kollektivtransport som ikke fungerer».
Men dette sier kanskje vel så mye hva Labour-politikere ikke fanger opp blant befolkningen, eller ikke vil se.
Utvilsomt skyldes suksessen til Reform UK og nå kanskje også Restore Britain, at mange av velgerne vil ha en ny innvandringspolitikk. De vil ha kontroll på, eller aller helst stoppet, den ikke-bærekraftige innvandringen og de vil ha ned kriminaliteten. Restore Britain går også inn for beinhard repatriering.
For når det kommer til demografiske endringer kan man vanskelig skylde på nyliberalismen. Kombinasjonen av en aldrende befolkning, høyere helse- og pensjonsutgifter og en mindre andel mennesker i arbeidsstyrken skaper problemer: et stort gap mellom utgiftspress og skatteinntektene. De med budsjettansvar har konsekvent påpekt dette, men ingen regjering har ennå vært modig nok til å ta tak i det. En fornuftig innvandring kan være en del av løsningen, en ufornuftig innvandring vi bare gjøre problemene enda større.
Da spørs det om det nytter å fokusere for mye på dårlige veier og mangelfull kollektivtransport, og sette opp skatter og avgifter for å finansiere omfattende nasjonale reformer.
Det er vel som den venstreorienterte radioverten og kommentatoren Ian Dunt «advarer»:
– Burnham er siste sjanse til å unngå (…) Nigel Farage som statsminister.