Nok en svett debatt på Politisk Kvarter (NRK, 4. juni) er lidd seg gjennom. Denne gangen er det Rødt som argumenterer for «gratis» tannhelsetjenester i Norge, omtrent etter mal fra hva den nye danske regjeringen lover. Det er legitimt nok (og helt rett) å mene at også tenner er en del av helsen, og like legitimt er det å mene at det bør finansieres av velferdsstaten. Men det problematiske med Rødt – som den nye danske regjeringen – er at en ikke kan peke på hvordan dette skal finansieres. Hvordan vil det prioriteres?
Kortslutning
Jo da, Rødt maser om å beskatte «de rike» (eller de på toppen av norsk politikk, som Rødts Seher Aydar kaller det) enda hardere. Argumentasjonen fra Rødt har imidlertid noen stygge fallgruver. For de som får nyte godt (både helsemessig og økonomisk) på «gratis» tannhelsetjenester er «de som går på jobb hver dag og skaper verdier», slik som Rødt påpeker.
Enten glemmer Rødt at også «de rike» skaper verdier og at uten «de rike» hadde de samme kanskje ikke hatt en jobb å gå til, eller så mener Rødt at alle kan jobbe i det offentlige. Altså en slags «gratis jobb» som staten Norge finansierer. Når de så samtidig skal fase ut Norges desidert mest lønnsomme virksomhet (olje- og gassnæringen), med argumentasjonen om å redde planeten og innføre 6-timers dager, samt en rekke andre «gratis» ordninger, er det komisk at de ikke selv ser kortslutningen.
Kortslutning finner vi også i den nye danske firepartiregjeringen SSFMR, som selv kaller seg «firkløverregjeringen» (de burde i det minste kalt seg «rødkløverregjeringen», da rødkløveren faktisk har vært Danmarks nasjonalblomst), da de åpenbart har lært noe av sine sosialdemokratiske søsterpartier i ulike land: Det er bare å love, velgerne biter på.
Hvem går på «gratis» i 2026?
Som for eksempel vårt eget Ap, som under valgkampen beviselig lovet rentekutt for alle, og som i ettertid har hevdet at det har de aldri lovet. I seg selv skulle det medført et ydmykt Ap og rasende velgere (sistnevnte er det jo en del av, hvis sosiale medier er en pekepinn), men det har heller blitt en øvelse som øvrige sosialdemokrater har lært av. Lov i vei etter hvor valgvinden blåser.
Blant SSFMR-regjeringens mange løfter er «gratis» offentlig transport for unge, skattelettelser, reduksjon av moms på mat, fjerne moms på frukt og grønnsaker, utvidelse av alderspensjonen, gjeninnføre store bededag, senking av selskapsskatten og «gratis» tannbehandling. Dette er løfter som vil koste mange milliarder kroner å oppfylle – og danskene har heller ikke noe oljefond.
I dokumentet som forteller om det politiske regjeringsgrunnlaget gjentas det seks ganger at «regjeringen vil kontinuerlig bevilge midler». Hvor de midlene (kontinuerlig) skal komme fra er så langt en hemmelighet – om det eksisterer.
Nylig erkjente da også statsminister Mette Frederiksen (S) at pengene ikke er der nå.
Halvparten finansiert
Dansk Industri (DI) har gjort en beregning som viser at regjeringen kun har bevilget inntekter til omtrent halvparten av hva løftene vil koste å oppfylle i 2030 (totalt ca. 45 milliarder NOK).
Regjeringen på sin side har varslet at den vil øke det økonomiske handlingsrommet med minst 27 milliarder NOK innen 2030. Ifølge DIs direktør Morten Høyer er derimot planene for dette ikke konkrete.
– Hvis ikke regjeringen lykkes med å øke handlingsrommet tilstrekkelig til å dekke disse utgiftene, finnes det bare tre andre alternativer: brutte løfter, høyere skatter eller betydelige kutt, fastslår Høyer.
La det nå synke inn: Når man ikke har mulighet til å finansiere det man lover, må dette kommuniseres med lovnaden. Så kan velgere ta stilling til om det er så vesentlig at man er villig til å betale prisen for det, enten ved skatteøkninger eller reduksjon i andre velferdsgoder. Hvis man så tror, slik som Rødt, at det bare er å hente mer penger fra «de rike» (som haster, slik Ap har forstått, før de rømmer landet), må også dette klart kommuniseres. Men også her avviker danskene: De danske sosialdemokratene har for eksempel gått helt bort fra å innføre formuesskatt (til og med foreslått mye lavere enn det vi har i Norge), for forslaget ble ikke godt mottatt av velgerne.
Det kan være at mange ikke kan forestille seg at den nye danske regjeringen ville være så gale at de lanserer en underfinansiert plan, men jo mer man lærer om politikken, jo mindre sikker blir man.
«Gratis» som gave
Jeg har mange ganger lurt på hvem som egentlig stemmer på et parti som Rødt, og nå har jo også den danske regjeringen fått sine støttepartier i Rødt (Enhedslisten) og MDG (Alternativet) i tillegg til sin langt rødere profil generelt, altså ikke ulikt det regjeringsgrunnlaget som Norge har (og som nå skal gå inn i forhandlinger om RNB – det kommer nok også til å koste oss dyrt).
Selvsagt vil mange av dem som gjør mest bruk av våre velferdsordninger finne seg hjemme i Rødt, men jeg har også merket meg (uten at det ligger noe forskning bak) at mange av våre innvandrere velger seg Rødt – i alle fall til de orienterer seg bedre politisk. Det tror jeg kan ha en sammenheng med at de kommer fra land som i praksis har flere likhetstrekk med et kommunistisk styre.
Det handler både om tilnærmet totalitær kontroll over innbyggernes liv (eller det som kan også kan defineres som klientifisering), en statskontrollert økonomi som ligner kommunistisk planøkonomi (altså at staten eier mesteparten av produksjonsmidlene og sentralt bestemmer hva som skal produseres, hvem som skal gjøre jobben, og hvordan godene skal fordeles), og utstrakt bruk av propaganda og ideologi. Dermed finner man en slags «trygghet» i at staten vil ivareta deg, og da høres alt «gratis» ut som en gave.
Vi må også takke oss selv
En kapitalistisk markedsøkonomi høres langt skumlere ut, i betydningen at en kan måtte stå til ansvar for seg selv. I Norge, som i mange andre land, føres det imidlertid en blandingsøkonomi, som verken Rødt eller SV er tilhenger av. De ønsker at staten (eller det som gjerne omtales som fellesskapet) skal eie og styre de store og viktige naturressursene, bankene og industriene, fremfor at dette overlates til private aktører og profittmotiver. Derfor kan «de rike» flås.
Vi velgere har lett for å klage på de politiske partiene og regjeringer, men vi må også takke oss selv. Rett og slett fordi vi begynner å bli vel vant i våre velferdsstater, så det ser ikke ut til at vi lærer. Vi tror på politiske lovnader uten å skjele til hva som er realistisk. Med vårt enorme oljefond er det kanskje lett å forstå, men i så fall er vi ikke bedre enn hvordan diverse regjeringer (og la oss nevne UD spesielt) sløser noe helt vilt med pengene i den forstand at det iverksettes tiltak (ikke minst på bistand) uten konsekvensutredninger og nødvendig kontroll.
Det samme gjelder for den ikke-bærekraftige innvandringen, som sosialdemokratene i Danmark tidligere har gjort til en av sine fanesaker å få strammet inn. Men det var den gang. Med en rødere regjering kastes også det ut med badevannet, da for eksempel innvandrer (utlending) er nevnt én gang i regjeringsgrunnlaget, retursentre null ganger, islam null ganger, muslimsk null ganger, mens grønn er en hit. Det nevnes 66 ganger i det 80-siders notatet.
Vi får ta en Støre: Følge godt med.