SV, som fikk 4 prosent på siste meningsmåling, vet antakelig litt om hva et kappløp mot bunnen består i. En rekke av oss andre ser helt andre utfordringer for våre europeiske samfunn enn SV, der heller SV og dets like blir mer og mer del av selve problemet. At deres politiske hovedmotstander, FrP, fikk over 33 prosent på samme måling, sier alt om hvem det norske folk satser på.
Bakgrunnen for dagens debatt på Politisk kvarter (NRK), der SV, FrP og Ap deltok, handler om den nye avtalen diskutert i EU-parlamentet som baner vei for utreise-/asylsenter utenfor Europa. Intensjonen handler om å returnere utlendinger raskere.
– Den nye forskriften vil fremskynde returprosessen og øke antallet returer av personer som ikke har lovlig oppholdsrett i EU, sa Nicholas A. Ioannides, minister for migrasjon og internasjonal beskyttelse på Kypros, som har ledet forhandlingene på vegne av EU-landene, meldes det i pressemeldingen fra EU.
Sentrale punkter
Forhandlingsleder Ioannides påpekte at den nye forordningen vil fremskynde returprosessen og øke returene av personer som ikke har lovlig rett til å oppholde seg i EU. Det burde i seg selv være en ikke-sak, men han kaller det en «skjellsettende avtale» – som styrker troverdigheten til EUs migrasjonspolitikk og utfyller EU-pakten om migrasjon og asyl, og at dette alltid skal skje i samsvar med menneskerettighetene.
At det omtales som en skjellsettende avtale, sier noe om hvordan den både skal endre spillereglene, sette ny presedens og løse store globale utfordringer.
Det gir at den nye forordningen fastsetter strenge forpliktelser for personer som ikke har rett til opphold i medlemslandene, særlig kravet om å samarbeide med nasjonale myndigheter – og å forlate landet.
Videre er det tatt høyde for hvilke konsekvenser det får ved ikke å overholde forpliktelsen til samarbeid. Det handler blant annet om reduserte ytelser og godtgjørelser. Dersom nasjonal lov tillater det, kan medlemslandene ilegge strafferettslige sanksjoner, inkludert fengsel.
Tillatelsen til å opprette utreise-/asylsenter i tredjeland, også utenfor Europa, tillater videre at disse kan fungere enten som endelig destinasjon eller som overføringssentre som legger til rette for videre retur til opprinnelseslandet eller et annet tredjeland. Det som også skiller seg fra tidligere er at vedkommende nå kan sendes til et område en ikke har noen tilknytning til og at det kan være uavklart hva som skal skje videre med personen, altså det samme som gjelder for de fleste asylsøkere som kommer til Europa.
Man kan bare inngå avtale med et tredjeland som respekterer internasjonale menneskerettighetsstandarder og folkerettsprinsipper, inkludert prinsippet om non-refoulement (som innebærer at man ikke kan returnere eller utvise en person til et land der vedkommende risikerer forfølgelse, tortur, umenneskelig behandling eller dødsstraff). Og det er nettopp her motstanderne av ordningen ser «redningsplanken».
Reglene skal dog ikke gjelder for såkalte enslige mindreårige asylsøkere (EMA). Det er ganske vilt i seg selv, da nettopp EMA er oppskriften på livsfarlig og grov utnyttelse av barn/unge. For selve EMA-begrepet er tolket til det hinsidige, der «enslig» mer og mer er blitt til at du kommer «alene», men ikke at du er uten omsorgspersoner i hjemlandet. De kan du i ettertid søke familiegjenforening med.
Halmstrået menneskerettigheter
Mens «menneskerettigheter» i vestlig kontekst er et teoretisk, moralsk begrep der idealet om universelle rettigheter er ment som rettigheter man har i kraft av å være menneske, uavhengig av land, refererer «internasjonale menneskerettigheter» seg til det juridiske rammeverket der disse idealene er nedfelt i det som skal være bindende, globale avtaler mellom stater.
Men – ikke alle stater er vestlige, verken geografisk eller med vestlige rettighetsverdier. Og som vi vet; de fleste problemer i Vesten med ikke-bærekraftig innvandring kommer spesielt fra ikke-vestlige land, for Europa nærmere bestemt fra såkalte MENAPT-land.
Muslimske land har derimot «løst» sitt eget problem i internasjonal kontekst. De har innført den såkalte Kairo-erklæringen om menneskerettigheter i islam. Det er en erklæring vedtatt av Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) i 1990 (som blant annet er representert i FN). Erklæringen fungerer som et «islamsk alternativ» til FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, og slår fast at alle rettigheter og friheter er betinget av og underordnet sharia (det muslimske, religiøse juridiske lovverket som – påstått med Allahs veiledning – er utledet fra koranen og Muhammeds praksis).
La oss bare gjengi artikkel 1 (vår oversettelse og utheving):
(a) Alle mennesker danner én familie hvis medlemmer er forent av sin underordning til Allah og avstamning fra Adam. Alle mennesker er like når det gjelder grunnleggende menneskelig verdighet og grunnleggende forpliktelser og ansvar, uten diskriminering på grunnlag av rase, hudfarge, språk, tro, kjønn, religion, politisk tilhørighet, sosial status eller andre hensyn. Den sanne religion er garantien for å styrke slik verdighet på veien til menneskelig integritet.
(b) Alle mennesker er Allahs undersåtter, og de mest elskede av Ham er de som er mest nyttige for Hans undersåtter, og ingen har overlegenhet over en annen unntatt på grunnlag av fromhet og gode gjerninger.
De sharia-baserte menneskerettighetene er lite kompatible med våre internasjonale menneskerettigheter, men aldri, aldri, hører vi et ord fra SV eller deres likesinnede om dette. Tvert om blir det stilltiende anerkjent som en rettighet å komme seg vekk fra islamdominerte land (der de stort sett mangler velferdstjenester), samtidig som sharia-styrte «rettigheter» skal anerkjennes – i Norge endog finansieres – i våre vestlige samfunn.
Finnes ingen trygge tredjeland
Introduksjonen til debatten på Politisk Kvarter sier sitt om NRK: «EU-landene i Brussel er blitt enige og strammer til hardt i innvandringspolitikken», lød det fra programlederen. At det omtales som «hardt» å ikke få oppholde seg uten lovlig i Europa, sier en del om hvor galt det har gått med denne politikken.
Av debattantene fikk Aps Joakim Øren, statssekretær i justis (som har ansvaret for innvandring), gleden av å åpne diskusjonen som de antakelig ikke er så komfortable med. Til det har Ap gjort for lite, utover å ha snakketøyet i orden. Så også denne gangen. Men ifølge Øren er Ap «glade for at det blitt enighet om returordningen som setter krav til samtlige land i Schengen». Deretter, i kjent Ap-frekk stil, hevder Øren at «vi har vært god på dette over tid» – og at «mye av dette allerede er på plass i Norge».
Da er det jo synd vi ikke merker noe særlig til det.
Samtidig understreker Øren at EU-forordningen åpner for muligheten til retursentre i tredjeland, men «det er ingen plikt«. Akkurat slik som det var under Muhammedkarikatur-bråket, det var «ingen plikt» å bruke ytringsfriheten, slik Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg den gang uttalte seg («ja, vi har ytringsfrihet, men vi har ikke ytringsplikt», var mantraet). På toppen av det hele hevder Ap at de har vært med å fremforhandle denne muligheten, endog med ei «ledertrøje», der han angivelig refererer til et videomøte justisminister Astri Aas-Hansen deltok på i et nordisk ministermøte i februar. Der gjentok hun «drømmen» om at «Ap-regjeringen jobber for en kontrollert, bærekraftig og rettferdig innvandringspolitikk».
Mer klar i talen er FrPs Erlend Wiborg. Han kunne gjenta FrPs standpunkt at vi «må sette i gang, for vi kan ikke fortsette å se at personer med avslag på sin asylsøknad, altså personer som ikke har behov for beskyttelse, eller at personer som begår grov kriminalitet eller personer som utgjør en sikkerhetsrisiko mot det norske samfunnet, fortsatt skal få være her».
Like klar i talen – om enn uten jording – er SVs Anne Lise Fredlund, som mener at «det er helt selvfølgelig at de som ikke har fått opphold skal reise hjem til sine land». Denne «selvfølgeligheten» er åpenbart så opplagt at det ikke krever ytterligere bevis eller forklaring, men det er akkurat det vår politikk legger opp til. Derfor ankes det herfra og til evigheten, til asyladvokaters fornøyde pengebok.
Ankepunktet til SVs er knapt til å tro: «Det er ingen andre enn regjeringen eller FrP eller EU som er enige i at det er mulig. Altså verken Redd Barna, FNs flyktningkommissær, alle er tydelig på at det er ikke mulig, og de stiller i alle fall sterk tvil, om det er mulig å gi folk de menneskerettighetene de skal ha i tredjeland.» For Norge skal «ikke ta ledertrøja i et kappløp mot bunnen der innvandringspolitikken blir hensynsløs». For det i SVs tolkning slik at ingen tredjeland er trygge nok.
SVs sikter tydeligvis mot 1-tallet. Vi andre får håpe at Europa generelt og EU spesielt evner å ivareta våre samfunn også for fremtiden. Da kunne vi jo også ta en debatt om hvorvidt Kairo-erklæringen om menneskerettigheter i islam faktisk ivaretar de internasjonale menneskerettigheter slik vi definerer dem, eller skal alle OIC-land utelukkes som trygt tredjeland? Det sier i alle fall sitt.