I årevis har vi blitt fortalt at klima og miljø er vår tids største moralske spørsmål. Politikere, kjendiser, aktivister og akademikere har holdt taler om ansvar, bærekraft og menneskehetens fremtid. Barn har marsjert i gatene. Kunstnere har skreket om olje. Studenter har lenket seg fast til motorveier. Hele generasjoner har fått høre at stillhet er medskyldighet.
Men så kommer stillheten.
Taushet og retorisk innpakning
For når katastrofen springer ut fra det islamske regimet i Iran, skjer det noe merkelig. Den moralske desperasjonen forsvinner. Ordene blir færre. Overskriftene mindre dramatiske. Aktivistene blir mer opptatt av å forklare geopolitikk enn å forsvare naturen de ellers sier de kjemper for.
Dette handler ikke bare om olje. Det handler om et regime som i flere tiår har vist verden at det ikke respekterer liv — verken menneskeliv eller natur.
Et regime som skyter kvinner i gatene, nøler ikke med å forgifte havet.
Et regime som fengsler journalister, torturerer dissidenter og bruker religion som maktvåpen, kommer heller ikke til å vise ansvar for miljøet. Hvorfor skulle de? Ideologier som bygger på kontroll og frykt har aldri hatt respekt for det levende. Verken for mennesker, dyr eller fri natur.
Likevel finnes det fortsatt miljøer som romantiserer dette regimet. De kaller det «anti-imperialistisk». De omtaler det som en motvekt til globale maktstrukturer. Som om brutalitet blir mer akseptabel bare den er pakket inn i riktig retorikk.
Det er dette som er så avslørende med stillheten rundt miljøødeleggelsene i Persiabukta. Den viser at mange miljøbevegelser ikke først og fremst styres av prinsipper, men av politiske sympatier.
Når oljeutslipp skjer i liberale demokratier, mobiliseres moralsk raseri på timer. Når mullaene gjør det, blir reaksjonen forsiktig, vag eller fraværende. Fordi noen fortsatt ser på regimet som «de undertryktes side» i verdenspolitikken.
Men iranerne vet bedre.
De som betaler prisen
Det er alltid vanlige mennesker som betaler prisen for ideologiske illusjoner: iranerne selv. Familier som må leve med forurensning, korrupsjon, vannkriser, ødelagt natur og et regime som bruker nasjonens ressurser på propaganda, militærmakt og regional destabilisering.
Persiabukta er ikke bare et geografisk område. Den er livsgrunnlag. Historie. Handel. Kultur. Den er en del av Irans sivilisasjonelle arv — eldre enn regimet som nå behandler både landet og havet som om alt kan ofres for makt.
Det mest absurde er at mange av dem som snakker høyest om «historisk ansvar» og «respekt for naturen», sjelden viser samme moralske klarhet når det gjelder Iran. For enkelte eksisterer iranere bare så lenge de passer inn i et ideologisk narrativ.
Men vi som kommer fra Iran kjenner forskjellen mellom Iran og mullaene.
Vi vet at dette regimet ikke representerer persisk kultur, iransk historie eller folkets verdier. Det representerer en revolusjonær ideologi som har ødelagt mennesker, byer, språk, tillit og natur i snart et halvt århundre.
Derfor er stillheten så farlig.
Intellektuell feighet
For et regime som merker at verden ser bort, blir mer hensynsløst. Et regime som aldri holdes moralsk ansvarlig, flytter grensene hele tiden. Først kvinner. Så dissidenter. Så naturen. Så regionens stabilitet.
Og fortsatt sitter mange fast i de samme automatiske refleksene: Alt skal forklares bort. Alt skal relativiseres. Selv når havet fylles av gift.
Det er ikke analyse. Det er intellektuell feighet.
Persiabukta trenger ikke flere slagord. Den trenger ærlighet. Og sannheten er enkel:
Et regime som ikke verdsetter frihet, kommer heller aldri til å verdsette natur.
Hovedillustrasjon: HRS