Mens utenriksministeren nøler med å kalle Den islamske revolusjonsgarden (IRGC) for det de er – en terrororganisasjon – bruker han sin plattform til å marginalisere de menneskene som kjemper med livet som innsats for de verdiene vi i Norge hevder å holde høyest: Frihet, demokrati og grunnleggende menneskerettigheter.
En terrormaskin i hjertet av Europa
Min familie og jeg er selv flyktninger fra Iran. Jeg opplever at utenriksministerens retorikk vitner om en fundamental mangel på forståelse for hva terrorregimet i Teheran faktisk representerer. Mullahstyret i Iran er ikke bare et lokalt problem; det er en global trussel som har eksportert terror på ideologisk grunnlag og som et statlig verktøy gjennom hele sin eksistens.
Fra bombingen av det jødiske senteret i Buenos Aires i 1994, til attentatforsøk på europeisk jord og drap på dissidenter i eksil, har regimet vist at deres operasjonsfelt er grenseløst. Akkurat som Eides skamløshet. Her kan du lese mer om den globale trusselen terrorisme utgjør.
IRGC er en organisasjon grunnlagt av et terrorregime som har aktivt begått terror i hele verden, og som i dag aktivt undergraver europeisk sikkerhet ved å forsyne Russlands angrepskrig i Ukraina med dødelige droner. Likevel sitter den norske utenriksministeren og dveler ved semantikk i Stortingets spørretime, før han motvillig og tvilende medgir at IRGC kanskje er en terrororganisasjon.
Denne nølingen er ikke bare pinlig; den er farlig. Den sender et signal til Teheran om at Norges motstand er halvveis, tvilende og til forhandling på dette området.
Den industrielle utryddelsen av et folk
Eides manglende refleksjon over virkeligheten i Iran er rystende.
Vi snakker om et regime som gjennom flere tiår har bygget sin makt på frykt, vold, voldtekter, tortur, fengslinger og henrettelser. Bare i løpet av to dager i januar i år ble 43.000 mennesker drept i regimets forsøk på å knuse folkets vilje. Dette er ikke statistikk; det er en utryddelse av all opposisjon i egen befolkning på industriell skala! Vi snakker om massakrer som utføres i fengslene, på gatene og i nattens mørke, der likene dumpes i massegraver for å skjule omfanget av barbariet.
Når Eide omtaler kritikken av dette regimet som «høylytt» plagsomt, bagatelliserer han denne smerten og traumen alle vi iranere som måtte flykte bærer. Han ignorerer at frustrasjonen og desperasjonen til det iranske folket ikke springer ut fra et ønske om krig, men fra et eksistensielt behov for å overleve.
Å antyde at vi iranere i Norge som støtter motstanden mot regimet, egentlig ønsker at «det skal drepes flere folk først», er en så grov forvrengning av virkeligheten at det grenser til det injurierende. Det er ikke folket som ønsker konflikt, krig og barbari; det er regimet som har truet omverdenen og brutalisert sin egen befolkning siden 1979.
Kyniske fraser og vestlig naivitet
Det har blitt en bekvemmelig vane for vestlige politikere å gjemme seg bak fraser om at «det iranske folket må gjøre jobben selv». Dette er kynisme forkledd som respekt for suverenitet.
Hvordan forventer man at et folk som står overfor stridsvogner, droner og et nådeløst overvåkingsapparat skal kunne kjempe med bare hendene mot en av verdens mest brutale krigsmaskiner?
Norge har under dagens sosialdemokratiske ledelse fortsatt å tillate regimetilknyttede miljøer og shia-imamer i Norge å drive innsamlinger under dekke av «humanitær hjelp». At midler samles inn via norske DNB-kontonumre og sendes direkte til den iranske terrorregimet– et regime under omfattende internasjonale sanksjoner – er ingenting mindre enn en skandale.
Det viser at Eides departement ikke bare er retorisk på villspor, men at de også i praksis tillater regimet å operere fritt i hjertet av vårt eget demokrati. Dette er ikke bistand; det er finansiering av undertrykkelse, terror, krig og destabilisering av hele Midtøsten og verden.
Regimets nyttige verktøy
Det mest alvorlige aspektet ved Eides uttalelser er hvordan de umiddelbart plukkes opp og brukes som propaganda av statskontrollerte medier i Iran, som Tasnim. Når Norges utenriksminister stempler regimekritikere som useriøse og krigshissende, gir han bødlenes apparat nøyaktig det de trenger for å delegitimere opposisjonen og stemple dem som vestlige marionetter.
Han blir bevisst en del av regimets hvitvaskingsmaskineri.
Eide sliter med å fordømme terrorregimet og deres slaktere i IRGC, men har ingen betenkeligheter med å karakterisere oss iranere som har flyktet fra nettopp denne organisasjonen med ord som «plagsomme» og «høylytte». Dette er et moralsk havari.
Det iranske folket er ikke høylytte nok med tanke på de grusomhetene de utsettes for hver eneste dag. Når verden ser en annen vei, er det de «høylytte» som bærer samvittighetens byrde. Jeg garanterer at denne plagen for mullaenes lakeier og våpendragere vil fortsette så lenge mennesker i Iran daglig fengsles, voldtas, tortureres og henrettes!
Krav om et politisk oppgjør
Vi kan ikke ha en regjering og utenriksminister som ikke bare svelger regimets narrativ rått, men kringkaster dem. Det iranske regimet har ikke folkets tillit, og det finnes omfattende dokumentasjon på hvordan de behandler både demonstranter og tilfeldige sivile.
Den frykten og desperasjonen som Eide avfeier som «høylytthet», er i realiteten et rop om hjelp fra et folk som kveles.
Norge må slutte å være en trygg havn for regimets finansielle operasjoner og slutte med den grenseløse naiviteten som preger den nåværende utenrikspolitikken. Det er på tide å kalle bødler for bødler og terrorister for terrorister. Eide må forstå at hans ord har konsekvenser – de sprer frykt blant eksil-iranere i Norge og de sprer håp hos bødler i Teheran.
Hvis prisen for diplomatisk «dialog», og at en gjeng med inkompetente sosialdemokrater skal tilfredsstille sin narsissisme, er å tie om massemord, er prisen for høy. Sivilisasjonens fremtid avhenger av at vi står opp mot tyranner, ikke at vi polerer deres omdømme mens de strammer løkken rundt halsen på sine egne barn og ungdommer.
Dagens sosialdemokratiske regjering er i sannhet et konkursbo og branntomt også på dette området.