Bergen kommune er ekskluderende, fastslår altså Silje Heltne til BA.
– Hvem er disse jobbene for? Ønsker de flinke ungdommer eller å gi de som trenger det muligheten?
Det er ikke godt å vite hvorvidt Heltne har prøvd seg som ansatt i barnehage, SFO eller sykehjem selv, men enhver som har arbeidet innenfor sosialsektoren vil kunne fortelle Heltne at språkkunnskaper og god oppførsel er helt nødvendige kvalifikasjoner. Man jobber tross alt med mennesker, der både de yngste og de eldste har behov for noe helt grunnleggende; å bli forstått og behandlet med respekt.
Barna i barnehagen og SFO og de eldre beboerne i sykehjemmene i Bergen er åpenbart ikke til stede i Refugees Welcomes behovspyramide. Der er det behovene til de eventuelle jobbsøkerne som ikke kvalifiserer som skal løftes høyest.
– Hvordan hadde du tolket det, hvis du var 15 år og akkurat har lært norsk og vet at du konkurrerer med norskfødte?
Heltne mener kommunens språkbruk kan virke forvirrende for ungdommer som skal søke.
– Dette handler om å jobbe med inkludering. Når de lager stillinger som åpenbart er for å inkludere, så ekskluderer de.
Det er ikke bare tåpelig, det er direkte misvisende å tro at det er «inkludering» Heltne forsvarer.
Helt rimelige krav
BA har publisert en skjermdump av stillingsannonsen der det tydelig fremgår hva ungdommene skal gjennomføre når de ansettes i kommunen.
Det er ikke ondskap eller ekskludering å forvente at ungdommene kan gjøre seg forstått på norsk når de skal ha i oppgave å lese høyt og prate med gamle, syke mennesker eller små barn. Det er ganske enkelt som det må være.
Kommunens direktør i HR-bemanning, Marie Sofie Størdal, presiserer at det er sårbare målgrupper det søkes ansatte til, og at det er gode grunner til også å kreve god orden og oppførsel.
– Det settes krav om ikke-nedsatt karakter i orden og oppførsel fordi vi må stole på at de vi ansetter møter opp, og følger arbeidslivets regler, sier Størdal til avisen.
Misforstått «godhet»
Det spørsmålet som ikke stilles til Refugees Welcome-representanten er kanskje det aller viktigste: Hva er godt med å gi ungdom uten fungerende norsk språk og med adferdsproblematikk en stilling som de ikke kan beherske?
Svaret er at det ikke er snilt i det hele tatt, tvert om ville det understreket og forsterket en eventuell følelse av å ikke mestre. Det finnes god forskning på slikt. De «enkle» løsningene – utjevningspolitikk og pengedryss på problemer – gjør problemene større.
Har man ikke norskkunnskaper må disse tilegnes før man gis et ansvar der norskkunnskaper er helt avgjørende.
Har man dårlig oppførsel må man lære seg å oppføre seg godt før man gis et ansvar der god oppførsel er helt avgjørende.
Så enkelt er det. Dersom man stiller forventninger til at folk kan klare å bli bedre, blir de oftest bedre. Ingen har godt av å belønnes for noe de ikke får til.