«Gjeng med menn voldtok barn og ga dem narkotika i utnyttelsesring» er overskriften på BBCs korte notis om enda en grooming-gjeng, denne gang en gjeng med tilhold i en middels stor havneby i Wales. Det framkommer ingenting vi ikke har lest utallige ganger før. Grooming-gjengene gir seg ikke.
Retten hørte at Iqbal oppdaget de to første påståtte ofrene, en 14-åring kalt Jente C, og en 15-åring kalt Jente B, ute i Rhyl en vårkveld i 2022.
Jentene hadde allerede tatt cannabis og «var modne for seksuell utnyttelse», sa Edwards.
Retten hørte at Iqbal overtalte dem til å komme hjem til seg og inviterte vennene sine Badshah og Arshad.
De to jentene ble overøst med alkohol og cannabis før de seksuelle overgrepene fant sted, hørte retten.
«De tok jentene som seksuelle varer», sa Edwards. «De utnyttet spesielt Jente B seksuelt.»
At dette skjer i en by med svært liten muslimsk befolkning viser at problemet ikke krever store «parallelle samfunn», det handler om organiserte gjenger som utnytter sårbare jenter, ofte med rus som verktøy. Lignende saker har dukket opp i andre småsteder og feriebyer, det er ikke et storbyfenomen, men et fenomen som utspiller seg over hele Storbritannia.
Flere uavhengige rapporter og lokale data fra Rotherham, Greater Manchester, West Yorkshire med flere, viser en klar overrepresentasjon av menn av pakistansk/sør-asiatisk herkomst. Eksempelvis i Rotherham var rundt 80 prosent av de identifiserte gjerningsmennene av pakistansk bakgrunn, til tross for at de utgjorde en liten minoritet av befolkningen. Nasjonale tall varierer, men i flere lokale områder med kjente gjenger er andelen asiatiske – hovedsakelig pakistanske – gjerningsmenn betydelig høyere enn deres andel av befolkningen.
Vi har omtalt groomingskandalen i en rekke saker gjennom mange år, blant annet her og her. Detaljene og historiene er så groteske at de er vanskelige å ta innover seg, og verst av alt: Fenomenet foregår altså fortsatt.
Institusjonell radikalisering
Grooming av britiske jenter fikk pågå i det skjulte i flere tiår med medienes, politiets og politikernes viten. Frykten for rasismestempling var så institusjonalisert i alle ledd av offentligheten at ressurssvake jenter i realiteten var fritt vilt for hundrevis av menn.
Dette har bidratt til erosjon av tillit til tradisjonelle partier, både Labour og Conservatives, politi, kommuner og medier. Når institusjoner prioriterer å «unngå rasisme» over barnas sikkerhet, er det en form for ideologisk radikalisering – en «woke» eller multikulturalistisk doktrine der gruppeidentitet og frykt for anklager veier tyngre enn individuell rettferdighet og vern av sårbare småjenter.
I fjor høst fikk groomingskandalen en ny dimensjon. Det ble avdekket at også britiske politibetjenter deltok aktivt i overgrepene, vel og merke betjenter med pakistansk, muslimsk bakgrunn. Ikke bare dekket betjentene over hva som foregikk, de deltok aktivt i voldtektene.
Saken fra England om politibetjent Hassan Ali i Rotherham er således et grelt eksempel på undergravingen: Han misbrukte selv ofrene for grooming mens han etterforsket grooming-sakene.
Fem kvinner som ble utnyttet av groominggjenger i Rotherham som barn, sier at de også ble misbrukt av politibetjenter i byen på den tiden.
En av dem sier at hun ble voldtatt fra hun var 12 år gammel av en tjenestegjørende politibetjent fra South Yorkshire Police (SYP) i en merket politibil. Han truet med å levere henne tilbake til gjengen hvis hun ikke adlød, sier hun.
«I en verden der du ble misbrukt så mye, var det mye enklere å bli voldtatt én gang (av en politibetjent) enn flere voldtekter (av gjengen), og jeg tror han visste det», forteller hun til BBC.
BBC-reportere har sett skriftlige beretninger fra disse kvinnene, i tillegg til vitnesbyrd fra 25 andre ofre for grooming-gjenger, der noen av disse kvinnene sier at korrupte politibetjenter jobbet sammen med gjengene eller unnlot å handle mot seksuell utnyttelse av barn, skrev vi i august i fjor.
Fortsatt manglende vilje
At BBC kun har en kort notis om «rovdyret Iqbal» sier ganske mye om tingenes tilstand. Grooming, selv grotesk, menneskehandlende, voldelig sådan, er så dagligdags at folk knapt letter et øyebryn. Det er etablert, publikum er i stor grad numne. Det er grenser for hvor mange forferdelige skjebner man orker ta innover seg.
Det betyr ikke at unnlatelsessyndene ikke fortsatt begås. Vi kan minnes Aftenpostens Nazneen Khan-Østrem fra NRKs studio i fjor, da hun var hentet inn for å forklare sannheten om de pakistanske voldtektsgjengene.
– Så vi snakker her om en sak som er høyresidens honningkrukke, fordi den bekrefter så mange forestillinger om hvem, eh, innvandring, multikulturalisme, og som er veldig problematisk og vanskelig for venstresiden også fordi man har en helt grotesk sak med opptil flere tusen ofre, man har flere hundre folk som på en måte da angivelig skal ha vært delaktige i disse groomingskandalene, men så er det også en veldig komplisert sak. Fordi når man ser på bildet som helhet, så er det jo sånn at det er primært hvite, engelske menn som står bak grooming. De har bare et annet mønster enn disse gruppene som har befunnet seg stort sett i Yorkshire-området.
En ren løgn. Gruppene er over hele landet, og de er ikke primært hvite.
Det ulmer
Det er ikke overraskende at store folkemengder forventes til Tommy Robinsons «Unite the Kingdom» 16. mai. Tilliten til regjering, politi, domstoler og medier har falt markant i Storbritannia de siste årene. Når folk opplever at institusjonene ikke lenger ivaretar deres interesser – eller prioriterer helt andre hensyn – søker de alternative kanaler for å ytre seg. Gateprotester blir et uttrykk for denne frustrasjonen.
Vi kan huske tilbake til fjorårets protestmarsj. Helt vanlige briter reiste langt for å markere bekymring for frihet, sikkerhet for barn, boligkrise og nasjonal identitet. Deltakerne er ikke ideologiske ekstremister, men folk som føler seg ignorert av eliten. Store samlinger er et naturlig demokratisk uttrykk når tilliten til institusjonene er lav.
Det ulmer, og det er ikke underlig at britene demonstrerer når de opplever at helt sentrale samfunnsspørsmål om barnas sikkerhet, grenser, kultur og rettferdighet ikke blir håndtert tilfredsstillende. Det er en ekte folkelig uro basert på helt påfallende forskjellsbehandling. Det er et sunnhetstegn at folk krever transparens fra myndighetene og politikk som adresserer reelle problemer uten å skylde på «rasisme» hver gang majoritetsbekymringer tas opp.
Det handler om selve livet, om retten til å være trygg som ungjente, om retten til å være fri for menneskelige rovdyr – både den innvandrede groomingvarianten og den varianten som sitter med politisk makt.