Under overskriften Forhandler Iran med seg selv? i kategorien «Urix forklarer», skriver NRKs Aida Khorami om interne forhold i Iran under den foreløpige våpenhvilen mellom landet og USA. Revolusjonsgarden har overtatt både det diplomatiske og det militære sporet, argumenterer Khorami, og framstiller Irans utenriksminister Abbas Araghchi langt på vei som en slags mild diplomat blant mullaer og revolusjonsgarde.
Når Iran signaliserer intern strid, kan dette også få motparten til å strekke seg lenger for å styrke de mer moderate stemmene.
Harde utspill fra Revolusjonsgarden kan i tillegg være med på å styrke forhandlerne ved bordet, at de prøver å vise amerikanerne hva som venter dersom presset blir for stort.
Men når hardlinere bestemmer, blir rommet for kompromisser mindre, skriver NRK.
Kanskje NRK kan være tydelige på hvilke kompromisser de selv forfekter?
Ulv i fåreklær
Abbas Araghchi har vært Irans utenriksminister siden august 2024, under president Masoud Pezeshkian, og han fremstår kanskje ved første øyekast som en pragmatisk og moderat diplomat. Han har vestlig utdanning, inkludert en PhD fra University of Kent i Storbritannia, han snakker flytende engelsk, har erfaring som kjernefysisk forhandler under atomavtalen fra 2015 (JCPOA), og en karriere preget av forhandlinger med Europa og USA. Flere vestlige observatører har derfor hyllet ham som en mulig brobygger som kan sikre sanksjonslette og stabilisere forholdet til Vesten.
En nærmere gjennomgang av Araghchis bakgrunn avslører en helt annen virkelighet. Araghchi er en lojal tjener for det iranske regimet, med dype røtter i Den islamske revolusjonsgarden (IRGC) og dens eliteenhet Quds Force (QF). Han representerer ikke reform, men en sofistikert strategi for å styrke regimet gjennom «resistance diplomacy» – en kombinasjon av diplomati og støtte til terrorproxier.
Militær bakgrunn i IRGC og Quds Force
United Against a Nuclear Iran har en svært god kildebelagt dybdeartikkel om Araghchi. Skal man forstå hvem mannen med vestlige klær og språk er, må man se på mer enn det som umiddelbart ser moderat ut.
Araghchi ble født i 1962 i Teheran og deltok som tenåring i den islamske revolusjonen i 1979. Umiddelbart etter det sluttet han seg til IRGC og tjenestegjorde under Iran-Irak-krigen (1980–1988). Etter nesten ti år i IRGC ble han medlem av Quds Force, den eliteenheten som koordinerer Irans proxy-militser, den såkalte «Motstandsaksen», inkludert Hezbollah, Hamas, Houthiene og diverse irakiske og syriske grupper. Dette er bekreftet av tidligere IRGC-kommandør Javad Mansouri, som kjente Araghchis karriere.
Selv om iranske tjenestemenn i nyere tid har benektet QF-tilknytningen for å sminke bildet av ham, peker omfattende rapportering på det motsatte. Araghchi har selv uttalt at han tar ordre fra IRGC, presiserer United Against a Nuclear Iran:
«Jeg sier til mine militære venner: Den samme IRGC-kommandøren som ga dere uniform og våpen, ga meg dress og skjorte og et politisk oppdrag.»
Han konsulterer fortsatt åpent med QF-sjefen. Denne bakgrunnen gjør ham til en integrert del av regimets doble strategi. De kombinerer militær konfrontasjon via proxier med diplomati for å oppnå sanksjonslette.
Diplomati som verktøy for regimet
Araghchi startet sin diplomatiske karriere i 1989 mens han fortsatt var tilknyttet Quds Force. Han steg raskt i Utenriksdepartementet, ble ambassadør i Finland og Estland (1999–2003), deretter i Japan (2008–2011), og hadde sentrale roller som viseutenriksminister. Den vestlige utdanningen og engelskkunnskapene ga ham troverdighet i Europa, noe som ble utnyttet under JCPOA-forhandlingene der han var nestleder under Irans tidligere utenriksminister Javad Zarif.
Vestlige diplomater beskrev ham som «steely, determined and calm», skriver United Against a Nuclear Iran, altså en hard forhandler som likevel virket profesjonell. Etter USAs uttreden fra JCPOA i 2018 under Trump, ledet han forsøk på å redde avtalen i Wien og arbeidet for å splitte Europa fra USA. Han møtte blant annet britiske parlamentarikere og understreket at Iran etter «sunset clauses» ville ha et «full-scale nuclear enrichment program».
Han møtte også den nå døde Hezbollah-lederen Hassan Nasrallah i 2023 og reiste til Syria for å styrke båndene til Assad-regimet.
Det som framholdes som vesentlig å forstå av United Against a Nuclear Iran, er at det var Araghchi som utviklet doktrinen «resistance diplomacy», som er en tilsynelatende pragmatisk tilnærming der dialog og personlige relasjoner brukes til å oppnå innrømmelser fra Vesten, samtidig som støtten til terrorproxiene opprettholdes. Han har lovet å fortsette støtten til Houthis og Hezbollah, søke å splitte Vesten, nærme seg Kina og Russland, og utfordre Israels rett til å eksistere. Han har også støttet regimets undertrykkelse av protestbevegelsene «Woman, Life, Freedom».
Man skal ikke glemme at det var Khamenei som utnevnte Araghchi i utgangspunktet.
Gjennom Araghchis utnevnelse til utenriksminister har Khamenei stilltiende bekreftet at Masoud Pezeshkian ble utnevnt til president for å avlede kritikk fra vestlige stater, tilby stilistiske endringer og søke sanksjonslette – en agenda Araghchi er posisjonert til å støtte som utenriksminister. Samtidig fremmer Araghchi IRGCs konsolidering av regimets byråkratiske institusjoner og kontroll over presidentskapet.
Farlig for Vesten
Mens NRK tegner et bilde av Araghchi som en motsats til det iranske regimets hardlinere, er Araghchi farlig nettopp fordi han ikke er en åpen hardliner.
Araghchis polerte stil, vestlige utdanning og evne til å bygge personlige relasjoner gjør ham til en effektiv aktør for regimet. Han kan forhandle sanksjonslette uten å fremstå som ekstrem, samtidig som han sikrer IRGCs innflytelse over utenrikspolitikken. Khamenei brukte Pezeshkian-presidentskapet til å skape et «spiselig» ansikt utad for å dempe vestlig kritikk og søke lettelser, og det bør ikke betviles at Araghchi er verktøyet for denne agendaen.
Han styrker IRGCs kontroll over sivile institusjoner og koordinerer militær makt med diplomati. United Against a Nuclear Iran viser ganske enkelt til det Araghchi selv har sagt:
«Slagmarken er komplementær til diplomati for å sikre regimets fulle interesser.»
Dette betyr at mens han snakker om forhandlinger, støtter han proxier som destabiliserer regionen, sprer terror og truer Israel og vestlige interesser.
Araghchi er ingen reformist som vil liberalisere Iran. Han var en lojal tjener for Khamenei fram til Khamenei ble drept, og for IRGC. Det er ikke vanskelig å registrere at han bruker vestlig språk og manerer for å oppnå regimets mål, og regimets mål bør heller ikke være utydelige. Det er overlevelse, atomkapasitet og regional dominans via terror.
Vestlige beslutningstakere bør nærme seg Araghchi med stor forsiktighet og la være å sminke ham, og det samme bør vårt hjemlige NRK. Hans moderate image er et verktøy for å svekke sanksjoner og splitte Vesten, ikke et tegn på reell endring. I en tid der Iran har blitt svekket militært, kan en slik figur være spesielt farlig fordi han kan lokke Vesten til å lette på presset og gi regimet tid til å gjenoppbygge sine kapasiteter.
Araghchi representerer ikke håp om et bedre Iran, men en sofistikert fortsettelse av regimets doble strategi; diplomati foran, terror og konfrontasjon bak. Og det er her NRKs forklaringer av utenrikspolitikken følger et kjent mønster, et mønster som har vært synlig fra Arbeiderparti-hold siden Hamas gikk til terrorangrep på Israel 7. oktober 2023. De ikke bare faller for strategien, de jubler den fram, slik også Afshin Bagherpour påpekte i fjor da nettopp Araghchi var blant deltakerne på Oslo Forum.
Når islamske terrorgrupper og autoritære teokratier trenger en diplomatisk scene, finner de den i Norge.
Historien har lært oss hva slike møter fører til. Etter hvert eneste diplomatiske fremstøt fra norsk side, enten ved besøk, samtaler eller gratulasjoner, har regimet i Teheran kvittert med det samme: Flere henrettelser, flere arrestasjoner, mer frykt.